- L'Abbée-Lund, Lars, (1910-91),
politijurist og motstandsmann. L’Abbée-Lund var
politifullmektig, først på Lillehammer, siden i
Oslo. I begynnelsen av okkupasjonstiden var
han tilhenger av at politiet skulle innta en nøytral rolle og forsvare ro og orden, men etter
vel et år vurderte han å forlate etaten. Sammen
med Asbjørn Bryhn og Tage Petterson nektet
han høsten 1941 å være med på razzia etter
matvarer på Oslos vestkant, ble degradert,
arrestert og sendt til Bredtvet. Da de tre slapp
ut kort tid etterpå, forlot de politiet og dannet
en illegal politigruppe som dels ville drive
propaganda for å høyne motstandsmoralen
innenfor politiet, dels forberede reorganiseringen av politiet etter krigen.
- I maidagene 1945 samarbeidet han nært
med Milorg-ledelsen og rikspolitisjef Sven
Arntzen og sto sentralt under overtakelsen av
Oslo politikammer og den begynnende reorganiseringen av politiet. I motsetning til politimester Kristian Welhaven inntok L’Abbée-
Lund et strengt syn i spørsmålet om NS-medlemmers rett til å få fortsette i politietaten,
men måtte gi seg. Han valgte også på andre
måter en selvstendig profil i landssvikoppgjøret gjennom sitt initiativ til å rekvirere NS-fanger til likgraving og aksjoner og etterforskning mot NS-nettverk i og utenfor landssvikleirene. I denne egenskap pådro han seg
oppnavnet «Ilebustormeren». L’Abbé-Lund
var sjef for Oslo-politiets landssvikavdeling
til 1950, siden kriminalsjef. Han sto sentralt i
den generelle kriminalpolitiske debatt i 1950-
årene, men førte en mer anonym tilværelse i
sine siste yrkesaktive år som lagdommer.
Se også: hjemmefronten; politiet; Welhaven, K..
Litt.: L’Abbée-Lund, L.: Norges krig III, 1948, Ringdal, N.J.: Mellom barken og veden, 1987.
NJR
Laksevåg, 9151 innbyggere i 1938, nabokommune til Bergen, nå del av Bergen kommune. Laksevåg hadde en strategisk sett viktig beliggenhet ved innseilingen til Bergen.
Før 9.4.1940 fryktet tyskerne særlig torpedobatteriene ved Kvarven, men disse kom ikke i
kamp. Etter 9.4. befestet tyskerne en rekke
høyder og nes i tilfelle allierte angrep. I Laksevåg var det flere militære forlegninger og
fangeleire. Som industriområde hadde Laksevåg en rekke krigsviktige mål, bl.a. Bergens
Mekaniske Verksteders (BMV) store flytedokk og reparasjonsverksted og Det Bergenske Dampskibsselskabs (BDS) reparasjonsverksted og bunkersanlegg. Våren 1941
rekvirerte tyskerne store deler av disse anleggene. Omtrent samtidig begynte Danziger
Werft og Organisation Todt oppføringen av
ubåtbunkeren Bruno.
- 14.4.1944 gjennomførte den britiske 4-
mannsubåten X 24 i regi av SOE en sabotasjeaksjon mot flytedokken. Feilnavigering førte til at det tyske forsyningsskipet Bärenfels ble senket i stedet. Flere tyskere omkom.
11.9. s.å. senket X 24 flytedokken. 17 nordmenn mistet livet, mens tyskerne ikke led tap.
Sabotasjeaksjonen var unødvendig. 4.10.1944
angrep 140 britiske bombefly bunkeren og
verkstedene. Antiluftskytsen tvang flyene til
å slippe bombelasten fra stor høyde. Den dårlige treffsikkerheten fikk katastrofale følger.
194 mennesker mistet livet, blant dem 60
skolebarn og 2 lærere ved Holen skole. Natt
til 29.10. angrep 237 Lancaster bombefly.
Grunnet dårlig sikt ble angrepet avbrutt etter
at 47 fly hadde sluppet bombelasten. 3 fly
med 21 mann gikk tapt. Før det ene flyet styrtet, ble bombelasten droppet. Noen av bombene traff boligområdene Engen og Nøstet i
Bergen og 52 nordmenn og 2 tyskere ble
drept. Bunkeren ble bare påført mindre skader under de 2 angrepene. 12.1.1945 ble ubåtbunkeren på ny angrepet, nå med 5500 kg
store Tallboy-bomber. Bunkeren fikk 2 treffere, men skadene var ikke særlig omfattende. Verkstedene fikk derimot store skader,
og frem til frigjøringen ble det bare utført
ubetydelige reparasjonsarbeider for tyskerne.
En tysk minesveiper ble senket under angrepet og 20 av besetningen omkom. Britene mistet 2 av 31 fly.
Se også: bombing, alliert; Organisation Todt;
ubåtbunker.
Litt.: Fossen, K.: Laksevåg. bd. III, 1918—1945, 1991,
Hafsten, B. m.fl.: Flyalarm, 1991, Lyngvi, A.: Bomber
over Laksevåg, 1991.
AT
Lammers, Hans-Heinrich (1879-1962).
SS-Obergruppenführer og som sjef for rikskanseliet i Berlin, Hitlers nærmeste juridiske
rådgiver. Larnmers var fra Oberschlesien,
hadde praktisert som dommer og var fra 1922
Ministerialrat i innenriksministeriet, før han i
1933 ble Staatssekretär og sjef for Reichskanzlei. Under krigen hadde han til tider
meget stor makt, siden de fleste henvendelser
til Hitler gikk gjennom ham. Terboven var
som Reichskommissar direkte understilt Hitler, men Lammers kom han likevel ikke forbi.
Det hendte at de to kom i strid, men stort sett
ser det ut til at Terboven hadde en ganske god
støtte i Lammers.
- I oppgjøret etter krigen fikk Lammers i
1949 en dom på 20 år, men ble løslatt allerede i 1952.
BN
landbruket. Jordbruket ble under krigen i
stor grad lagt om fra husdyrprodukter til åkerbruk. Målet var å øke selvforsyningsgraden
av matvarer, hvorav norske jordbruksprodukter i 1939 utgjorde omkring 45%, justert for
kraftfôrimporten. Fôrcellulosen, en av krigens fremste erstatningsprodukter, kompenserte bare i noen grad for bortfallet av kraftfôrimporten etter 9.4.1940.
- Korn- og potetarealet økte vesentlig. Potetavlingene var rekordhøye i 1940 og 1943.
Sammen med omleggingen av kostholdet til
større andel planteprodukter førte dette til at
selvforsyningsgraden økte i løpet av okkupasjonen. Kornimporten som tyskerne kontrollerte var likevel en avgjørende forutsetning
for å unngå sult.
- Omsetningskontroll skulle sikre at maksimalpriser og leveransepålegg ble fulgt. Kontrollen var ofte mest omfattende nær byer, tettsteder og større tyske anlegg og kaserner.
Det er usikkert hvor stor del av produksjonen
som ble omsatt gjennom irregulære kanaler,
eventuelt til svartebørspriser.
- Behovet for en effektiv omsetningskontroll førte til at myndighetene ga jordbrukets
omsetningsorganisasjoner bedre vilkår og
større markedsmakt. Meierisamvirkets omsetningsmonopol og nasjonale reguleringssystem ble f.eks. en realitet i 1941/42.
- Bøndene betalte ned hoveddelen av gjelden fra mellomkrigstiden. Det var det bynære
og markedsorienterte jordbruket som dro
størst fordeler av at det ble selgers marked.
Krigen representerte en klar utjevning av inntekter og levestandard mellom jordbruksbefolkningen og folk i byene, til fordel for landbruksbefolkningen. Dette skyldtes også at
den skjulte arbeidsledigheten eller undersysselsettingen på bygdene forsvant pga. tyskernes omfattende anleggsvirksomhet. Flukten
fra landsbygda, som hadde stoppet opp i mellomkrigstiden, startet opp igjen under okkupasjonen for å øke etter frigjøringen.
Se også: matauk; parselldyrking; svartebørs.
Litt.: Espeli. H.: Landbruket under krigen, 1972, Statistisk Sentralbyrå: Statistisk-økonomisk utsyn over krigsårene, 1945.
HE
Landsorganisasjonen, se LO.
landssvik. Straffeloven av 1902 kjenner
ikke uttrykket landssvik, og juridisk teori nyttet før krigen termen forræderi eller landsforræderi for de forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet som omhandles i
straffelovens § 83-97. Behovet for et nytt
begrep som kunne anvendes i de nye straffebestemmelser som regjeringen i London
planla fra og med 1941, sprang ut av to forhold. På den ene siden sto det klart for de jurister som under Wilhelm Keilhaus ledelse
utredet saken, at man ønsket å ramme selve
den antatte forbrytelse som medlemskap i
partiet NS innebar etter straffelovens § 86,
som bistand til fienden. På den annen side lå
minstestraffen etter denne og tilsvarende
bestemmelser såvidt høyt, minst 3 års fengsel, at den ikke kunne komme til anvendelse på vanlige partimedlemmer, som jo bare i en
meget svak forstand kunne sies å ha medvirket til partiets disposisjoner. For å komme ut
av dette dilemma konstruerte man det nye
lovbrudd landssvik uten nedre grense for
strafferammen, avledet av straffeloven, men
omhandlet i en særskilt landssvikanordning
av 22.1.1942, som igjen ble avløst av Landssvikanordningen av 15.12.1944. Denne siste ble så tatt til behandling av Stortinget sommeren 1945 og gjort til lov, Landssvikloven,
som de fleste saker under rettssoppgjøret ble
avgjort ut fra.
- Begrepet landssvik er lite diskutert. Professor Andenæs advarte i en artikkelserie høsten 1945 mot den suggestive makt i et ord som lett bringer tankene hen på en person
som er kjøpt og betalt for å forråde sitt land,
mens mange NS-medlemmer i virkeligheten
var skikkelige folk med ærlige motiver. Hans
synspunkter vant liten gjenklang. Siden gikk
ordet inn i rettsoppgjøret og dagligtalen. Den
fortvilelse mange av de dømte etter 1945
siden har uttrykt over å ha blitt stemplet som
svikere mot eget land, viser at Andenæs’
advarsler kanskje hadde noe for seg.
Se også: Andenæs, J; rettsoppgjøret; økonomisk landssvik.
Litt.: Andenæs, J.: Et liv blant paragrafer, 1987.
HFD
Langfeldt Gabriel (1895—1983), professor
i psykiatri og overlege ved Psykiatrisk
klinikk, Universitetet i Oslo 1945—65. Samlet
og publiserte erfaringer fra innlagte pasienter
om krigens og okkupasjonstidens betydning
for psykiske lidelser. I september 1945 tok
han initiativet til et forskningsprogram om
psykologiske faktorer ved ulike grupper av
nazister — noe som ble støttet av Norsk Psykiatrisk Forening og Justisdep. Deltok ivrig i
den offentlige debatt om rettsoppgjøret, hvor
han fremholdt betydningen av mentalhygieniske faktorer og en rask rehabilitering. Ble kjent og kritisert for sine rettspsykiatriske
erklæringer om Knut Hamsun, hvor han sammen med professor Ørnulf Ødegaard konkluderte med at Hamsun hadde «varig svekkede sjelsevner». Noe av kritikken skyldes misforståelser om rettspsykiatriens begrepsbruk.
Erklæringen ble i sin helhet offentliggjort
senere. Langfeldt var også kritisk til at Quisling ikke ble underkastet full rettspsykiatrisk
undersøkelse ved en judisiell observasjon. På
basis av indirekte kilder publiserte han i 1969
Gåten Vidkun Quisling, hvor han drøftet
Quislings sinnstilstand, og konkluderte med
at han mulig hadde en paranoid sinnslidelse.
Se også: Hamsun, K.; psykiatri; Quisling, V.
NJL
Langlie, Carl Haakon (1897-1986),
Quislings faste adjutant, var offiser i festningsartilleriet fra 1920. Ble major og adjutant hos Quisling fra 1.3.1941, etter statsakten oppgradert til førsteadjuntant og sjef for
ministerpresidentens adjutantstab. Han hadde
ansvaret for Quislings daglige sikkerhet inntil
Sikkerhetspolitiet overtok dette i 1943, og
gikk ellers føreren til hånde på slottet og de
mange reiser. Langlie var frimurer og derfor
uglesett av bevegelsens unge radikalere. Han
var fylkingsfører i Hirden, men synes ut over
dette ikke å ha spilt noen politisk rolle.
HFD
Larsen, Agnes (1921—) motstandskvinne,
medhjelper på SIS-stasjonen CORONA/
JOHANNA i Oslo, en av de ytterst få kvinner
som ble regnet som SIS-agent. Larsen var
forlovet med radiotekniker Arne Eikrem.
som sammen med politimannen Karl Nerdrum sendte skipsmeldinger fra en radiostasjon i Nordmarka ved Oslo. 18.3.1945 hadde
tyskerne peilet inn stasjonen og stormet den.
Det ble kamp, og både Eikrem og Nerdrum
ble skutt. Agnes Larsen sto vakt og ble arrestert og ført til Victoria Terrasse, hvor Fehmer
beordret «skjerpet forhør». To andre gestapister beordret henne til å kle av seg, bandt henne på hender og føtter og dukket henne
gjentatte ganger i et badekar med iskaldt
vann. Først da hun tilsto at hun hadde vært
med på å kode meldinger, sluttet torturen.
Hun ble sittende på Grini til frigjøringen.
- Fehmer ble anklaget også for «utuktig
adferd» fordi han hadde gitt ordre om badekar-torturen overfor Agnes Larsen og tre andre kvinner (Beatrice Borch, Ellen Scholdager og Sissel Knutsen), men Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom på dette punkt, fordi det her dreide seg om vold og
ikke utukt.
Se også: Fehmer, S.; tortur; peiling;
Secret Intelligence Service.
Litt.: Ulstein, R.: Etterretningstjenesten, bd. III, 1992.
BN
Larsen, Leif Andreas, (1906—91), Shetlands-Larsen, den mest berømte skipperen i
Shetlandsgjengen. Larsen, som var sjømann
og motorbåtfører, deltok i Vinterkrigen og
felttoget i Norge før han sluttet seg til Shetlandsgjengen i februar 1941. Han var den første som ble valgt til skipper av de menn som
hadde seilt sammen med ham og viste seg å
ha glimrende lederegenskaper. En av de britiske offiserene ved Shetlandsbasen, David Howarth, beskriver ham som «en av de mest
bemerkelsesverdige personligheter under
hele den annen verdenskrig». Larsen var
skipper på skøyta Arthur under et forsøk på å
senke Tirpitz i Trondheimsfjorden høsten
1942, men Arthur måtte senkes og besetningen flykte via Sverige. Deretter ble han skipper på hvalbåten Bergholm, som også gikk tapt på norskekysten — denne gangen ble
Larsen og karene hans hentet med MTB fra
Shetland. De siste to årene var han sjef på
ubåtjageren Vigra. Larsen krysset Nordsjøen
hele 52 ganger med agenter, flyktninger og
våpenlast og ble den høyest dekorerte allierte
marineoffiser for sin innsats på norskekysten
(Conspicuous Gallantry Medal, Distinguished Service Medal and Bar, Distinguished Service Cross og Distinguished Service
Order — de to første deles bare ut til menige,
de to siste bare til offiserer — foruten de norske: krigskorset med sverd og stjerne, St. Olavsmedaljen med eikegren, krigsmedaljen,
deltakermedaljen med rosett, Haakon VIIs
70-års minnemedalje).
Se også: Shetlandsgjengen; Tirpitz.
Litt.: Howarth, D.: Nordsjøbussen, 1952; Sælen, F.: Shetlands-Larsen, 1947.
BN
Latza, Hans (Paul Helmut) (1908—75).
SS-Obersturmbannführer, SS-dommer i SS-
und Polizeigericht i Oslo fra 12.5.1940 til
7.5.1945, fra oktober 1940 som sjefdommer.
Medlem av NSDAP og SS fra 1933, og etter
en kort militærutdannelse i 1939 meldte han
seg som dommer i SS og tjenestegjorde i
Hauptamt SS-Gericht i München fra november 1939 til februar 1940. Deretter var han SS-dommer i Praha til han ble overført til
Oslo. I 1944 giftet han seg med en norsk
kvinne.
- Som SS-dommer dømte Latza minst 33
nordmenn til døden, men han og hans meddommere hevdet etter krigen at SS- und Polizeigericht tross SS-navnet var en regulær
krigsdomstol på linje med Wehrmachts domstoler, og det ble akseptert av norsk rett. Derimot ble han sammen med 2 andre dommere
anklaget for å ha dømt nordmenn til døden
ved standrett i februar 1945. De 3 ble frikjent
i Eidsivating lagmannsrett 29.1.1948, og
Høyesterett forkastet påtalemyndighetenes
anke med den begrunnelse at selv om motstandsmennenes straff fra norsk synspunkt var «i høy grad opprørende», var den ikke i
strid med folkeretten.
Se også: domstoler, norske; SS.
BN
Laudal, Arne (1892—1944), norsk offiser,
motstandspioner på Sørlandet.
- Alt før krigen var han blitt knyttet nært
personlig til Otto Ruge som stabssjef for
ham. Under kamphandlingene i Sør Norge i
1940 var Laudal blant de kampvillige offiserene. Etter nederlaget sørpå dro han nordover for å kjempe videre mot de tyske inntrengerne. Etter demobiliseringen oppnådde han
raskt nær kontakt med ledende personer
innenfor den gryende militærorganisasjonen,
særlig pioneren major Olaf Helset. I september 1940 beordret Ruge ham til å lede oppbyggingen av det hemmelige militære motstandsarbeidet på Sørlandet. Vinteren 1941
gikk han i gang etter å ha blitt godkjent av
den norske regjeringen i London og Sentralledelsen (SL) i Oslo. Ved siden av oppbyggingen av en hemmelig hær — kampgruppe 3
— var det etterretningsarbeidet som sto i fokus
for virksomheten på Sørlandet.
- Senhøsten 1942 arresterte det tyske sikkerhetspolitiet Laudal og en rekke av hans nærmeste medarbeidere i Kampgrnppe 3. Etter langvarig tortur i Kristiansand ble Sørlandsgruppen i 1943 overført til Grini. 9.5.1944 ble Laudal sammen med 5 andre sørlendinger skutt av tyskerne på retterstedet i Trandumskogen.
Se også: Helset, 0.; Hjemmestyrkene; Milorg; Ruge, 0.; Sentralledelsen.
Litt.: Taraldsen, K.: Frihetens flamme — major Laudal og
hans menn, 1994.
KEE
Laurantzon, Trygve (Dahli) (1903—75).
NS-politiker, landbruksminister. Agronomutdannet, NS-medlem i 1933. 9.4.1940 drev han et gårdsbruk i Romedal, der han hadde ry
for å være en meget dyktig bonde. Innenfor
NS-regimet fikk Laurantzon flere viktige stillinger. Fra 1.10.1941 til frigjøringen redaktør
av NS-bladet Norsk Jord. Det ble utdelt gratis
til samtlige gårdbrukere som hadde jord over
en viss størrelse. Fra 27.2.1945 og til frigjøringen var han også redaktør av avisen Nationen, etter dødsfallet til NS-redaktøren Olav
Bide jr. I de siste 2 ukene av okkupssjonen
fungerte Laurantzon som sjef for Landbruksdep. Under rettsoppgjøret ble han dømt til 15 års tvangsarbeid, løslatt i 1950.
BB
Lebensborn, «Livskilde», institusjon
grunnlagt i Tyskland av Himmler i 1935, med
oppgave å ta seg av «rase- og arvebiologisk
verdifulle» mødre og barn. Himmler var
interessert i det ventede tilskudd av «godt
nordisk blod». Målet var å få barna i varig
tysk pleie eller adopsjon. Våren 1941 ble det
vedtatt å opprette en egen avdeling av institusjonen Lebensborn i Oslo. Lebensborn i Norge ble altså ingen SS-organisasjon, den
sorterte under Reichskommissariat.
- Det rasepolitiske programmet var å forhindre aborter, høyne fødselstallet og hjelpe kvinnene som fikk barn. Det ble opprettet fødehjem på Hurdals Verk, Klekken Turisthotell, Dr. Holms Hotell på Geilo, Hasbjør
Hotell i Brumunddal m.fl., og barnehjem på
Godthaab i Bærum, Stalheim Turisthotell og
Moldegaard ved Bergen. Alt personale var
tysk. I praksis kom Lebensborn i Norge til å
virke som et tysk, offentlig organ for velferd
og omsorg for mødre og barn.
- På de norske Lebensborn-hjemmene ble
det født om lag 8000 barn. Ca. 250 norsk-
tyske barn ble sendt til Tyskland under krigen, de fleste i 1944, og satt bort til pleiefamilier. De fleste ble sporet opp etter krigen og sendt til Norge. Det ble inngått ca. 400 ekteskap mellom norske kvinner og tyske soldater. Etter krigen ble det inngått flere ekteskap, noen i leire i Norge, men flest i Tyskland etter
at norske kvinner reiste dit. Kanskje er det
rimelig å regne med ca. 1000 slike ekteskap.
FN-organer registrerte i 1948 i alt 626 barn
med norsk mor i Tyskland.
- Om skjebnen til mødrene og krigsbarna er
det foreløpig forsket lite i Norge.
Se også: krigsbarn; NS-barn.
Litt.: Bohlin, S./Paulsen, H.: i Kontrast 2/3 1986, Lilienthal, G.: Der «Lebensborn e.V» Ein Instrument nationolsozialistischer Rassenpolitik, 1985, Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1986.
GHj
legionærnorsk. Norske soldater på østfronten hadde ofte dårlige tyskkunnskaper og
blandet derfor lett tysk og norsk sammen, sk.
schizoglossi: «Nå må du anfange å bruke
Kostebesen under Betten, ellers får jeg
Scheissen.» Tyske ord ble særlig foretrukket
fremfor norske mht. skjellsord, mat og våpen.
Man spiste «Brotsuppe» og fryktet partisanpistolen «Zimmerflak». Nordmenn kalte seg imellom tyskerne for «nachgedunkelte
Schrumpfgermanen» i den grad de var mindre og mørkere enn de blonde nordmenn.
Språkbruken er aldri blitt systematisk studert.
Se også: NS-sjargong.
NJR
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
