- Krogvig, Bård (1910—77), forlagsmann
og motstandspioner med tilknytning til
Arbeiderpartiet. Høsten og vinteren 1940
foretok han 3 turer rundt i landet for å opprette kontakter for det illegale arbeidet. Krogvig oppsøkte bl.a. personer som Einar Gerhardsen hadde navngitt. Måtte flykte til Sverige tidlig i 1941, men gjennomførte flere
turer over grensen s.å. Etter en slik tur i juli
dette året skrev han en 40-siders rapport til
regjeringen om motstandsarbeidet i Norge.
Der skisseres en omfattende organisasjon
med navngitte kontakter i nesten alle fylker i
Sør-Norge. I rapporten kommer Krogvig
også med sterkt kritiske ytringer om endel
sentrale personer hjemme, og nevner ord som
«militærdiktatur» o.a. Krogvig ble arrestert
av svenskene før rapporten kunne overleveres. Norske myndigheter strevde lenge med å få Krogvigs rapport utlevert, men måtte gi
tapt. Rapporten kom likevel til slutt i de rette
hender ad omveier.
Litt.: Grimnes, 0.K.: Hjemmefrontens ledelse, 1977.
IK
kronprinsen, fra 1957 kong Olav 5.
(1903—91), hadde solide militære kunnskaper. Sin offisersutdannelse hadde han fra
hæren, men før krigen hadde han også deltatt
aktivt i marinens øvelser og trening. Etter
9.4.1940 fulgte han sin far, Haakon 7., på den
dramatiske flukten nordover i landet. Kronprinsessen og de tre prinsebarna ble 10.4.
sendt til Sverige, og reiste etter innbydelse fra
president Roosevelt 16.8. videre til USA via
Petsamo, med et amerikansk transportskip. I
USA bodde kronprinsessen og barna på
Pooks Hill utenfor Washington D.C., men var
også hyppig gjester hos president Roosevelt i
Hyde Park, N. Y. State. Da kampene i Norge
måtte oppgis i juni 1940, tilbød kronprinsen
seg å bli igjen i landet som et symbolsk bevis
på at konge og regjering en gang ville vende
tilbake fra sitt eksil til et fritt fedreland.
Regjeringen frarådet dette og kronprinsen dro
med kongen og regjeringen til Storbritannia.
- Kronprinsen fylte en rekke funksjoner på
den norske utefronten: Han var kongens nærmeste rådgiver i alle spørsmål. Han virket samlende og inspirerende på de norske styrkene som var spredt rundt om i Storbritannia
og Canada. Kronprinsen var flere ganger i
USA der han sammen med kronprinsessen
ble Norges «ekstraordinære ambassadør» og
fremste talsmann, der kunne han fremføre
sine politiske betraktninger direkte overfor
presidenten. Kronprinsen var særlig opptatt
av Norges stilling i frigjøringsfasen. I februar
1942 uttrykte han dyp bekymring overfor
Roosevelt mht. Sovjetunionens planer i
Nord-Norge. Kronprinsen fryktet at russerne
på egen hånd ville forsøke å jage tyskerne ut
av landsdelen og slå seg til for godt i Nord-
Norge. Roosevelt næret imidlertid ikke tilsvarende bekymringer.
- Høsten 1942 ble kronprinsen foreslått utnevnt til øverstkommanderende for de allierte
frigjøringsstyrkene i Norge. De allierte avviste det norske forslaget av frykt for at andre
okkuperte land ville stille tilsvarende krav.
Britene reagerte dessuten på å få en norsk
øverstkommanderende for en styrke som
hovedsakelig ville være britisk. I stedet ble
kronprinsen i statsråd 30.6.1944 utnevnt til
forsvarssjef og sjef for Forsvarets Overkommando. Utnevnelsen tilførte de beskjedne
norske styrkene økt prestisje. Samtidig fikk
utefronten den samlende person som trengtes
til å kunne gjennomføre frigjøringen uten
konflikter mellom nordmenn hjemme og
ute.
- 7.5.1945 kapitulerte Tyskland, og samme
dag ble det klart at de tyske styrkene ville
følge kapitulasjonsordren. 13.5. vendte kronprinsen hjem sammen med en regjeringsdelegasjon.
Se også: Haakon 7.; Look to Norway;
Litt.: Riste, 0.: London-regjeringa, bd. I/II, 1973/1979.
AT
Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, opprettet 25.9.1940, nedlagt
8.5.1945. Ved opprettelsen overtok dep. en del
saker fra Kirke- og undervisningsdep., foruten
Utenriksdep. pressesaker. Dep. besto av en
alminnelig avdeling, en propagandaavdeling
og en kulturavdeling. Til dep. hørte også Pressedirektoratet, Statens filmdirektorat og Statens teaterdirektorat.
- I det alt vesentlige var det et propagandadep. De to viktigste saksområdene var politisk propaganda og politisk sensur. I sensursaker var dep. i praksis underordnet tyske
sensurinstanser. Det norske Pressedirektoratet fikk bare lov til å gi direktiver om mindre,
innenrikspolitiske spørsmål.
- Blant de ansatte i dep. var over 90% av tjenestemennene partimedlemmer, det meste i
noe dep. Årsaken lå i at oppgavene i stor grad
var politiske. Flere av tjenestemennene hadde
samtidig lønnede stillinger i NS’ Riksledelse.
Det var atskillig sammenflltring mellom Propagandaavdelingen i NS’ Riksledelse og Kulturdep. propagandaavdeling.
Se også: Klevenberg, W.; Lunde, G.; propaganda.
Litt.: Debes, J.: Sentralforvaltningens historie, bd. 5, 1980, Norges Statskalender 1940—1944.
BB
kulturbolsjevisme. Propagandistisk NS-
uttrykk fra 1930-årene som søkte å vise hvordan norsk venstreradikalt litteratursyn og
norsk sosialistisk litteratur var beslektet med
og inspirert av litteratur og litteraturkritikk i
Sovjetunionen og SUKP. For folk i NS var
det irrelevant om en «kulturbolsjevik» hadde
kontakter i eller følte sympati med Sovjetunionen så lenge et sammenfall i argumentasjonsmåte kunne påvises. Både den Sovjet-
vennlige Nordahl Grieg og de stadig mer
Sovjet-kritiske Helge Krog og Arnulf Øverland var dermed å betrakte som kulturbolsjeviker på lik linje. Begrepet mistet sitt
opprinnelige tilløp til presisjonsnivå i løpet
av okkupasjonsårene og ble med tiden et
standard skjellsord i NS-pressen som kunne
brukes om alle skriftlige kulturytringer en
NS-kritiker eller journalist ikke likte.
Se også: NS-sjargong; Vern om norsk bokheim; åndelig jøde.
NJR
Kulturbrevet. En rekke sentrale kulturarbeidere sendte i september 1945 et skrift til
regjeringen med tittelen Vår kulturs fremtid.
Et brev til den norske regjering. Det hevdet at
mens alt annet ble gjenreist, svevde kulturlivet i fare: Kulturbudsjettene var og ble lave,
åndsarbeidere var underbetalte. Brevet inneholdt en rekke forslag til hvordan landets kulturverdier kunne opprettholdes og utbygges. I
1953 ble brevet trykt opp igjen, med tillegg
av Sigurd Hoel.
EH
kulturting & -råd, to NS-institusjoner
som opprinnelig var tiltenkt store oppgaver i
nyordningen. NS var det eneste parti i Norge
som hadde programfestet en kulturpolitikk.
Kulturtinget skulle styre kulturlivet, ved
siden av å danne det ene av det korporative
rikstingets to kamre (det andre var næringstinget) og slik fungere som folkerepresentasjon. Kulturrådet var tenkt som et engere
sammensatt og hyppigere møtende organ.
Imidlertid ble ordningen, som var lovfestet i
NS’ program, omkalfatret av Quisling høsten
1942 da føreren ensidig bestemte at rikstinget
skulle være politisk og ikke korporativt sammensatt, dvs, bestå av oppnevnte NS-folk,
ikke av representanter for yrkesorganisasjonene. Nærings- og kulturtinget ble i samme
åndedrag fratatt status som fremtidige kamre
i rikstinget og i stedet definert som rent rådgivende organ for dep.
- Under partiets 8. riksmøte i september
1942 ble denne ordningen i prinsippet vedtatt
og de to kulturorganene opprettet. Kulturtinget ble kalt til sitt første møte i Oslo i september 1943 av presidenten, kulturtninister
Fuglesang, og dannet der utgangspunktet for
nedsettelse av en komité som skulle utrede de
kompliserte organisasjonsspørsmålene videre.
Dette kulturtingets organisasjonsutvalg, ledet
av byarkitekt F.W. Rode, la frem sin innstilling ved kulturtingets 2. og siste møte i
Trondheim juli 1944. Komiteen tenkte seg
landets kulturliv organisert i 11 forbund og
ledet av et kulturting utgått av denne struktur
med i alt 70—80 medlemmer og med kulturrådet som arbeidsutvalg. Organisasjonsinnstillingen gir ellers levende innblikk i de mange
innebygde motsetninger i den korporative
styrings prinsipper, og er et sjeldent kildeskrift til hvor NS ideelt sett aktet seg hen med
den påtenkte nyordningen.
- Som det ble, fikk verken ting eller råd synderlig betydning ut over det sermonielle. De i
og for seg gode navn fra kultur- og undervisningslivet som NS mobiliserte — Adolf Hoel,
David Monrad Johansen, Søren Onsager,
Wilh. Rasmussen, Finn Halvorsen m.fl. —
kom sjelden lenger enn til å applaudere de
forslag statsråd-presidenten la frem. Blant
dem var kandidatene til årets kulturpriser. De
første ble utdelt alt i 1942, til jusprofessor
Hermann Harris Aall og maleren Halfdan
Strøm. Prisene i 1943 gikk til tegneren Olaf
Guldbransson, sangeren Gunnar Utsond og
billedveverskene søstrene Prestgård. Ellers
debatterte kulturtinget og -rådet opprettelsen
av et norsk akademi, samt partiets store planer for reorganiseringen av hele kulturlivet. Voteringer eller flertallsvedtak var bannlyst.
En nærmere beskrivelse av organisasjonene
og deres arbeid savnes, men fullstendige
medlemslister er publisert av Melsom.
Se også: Fuglesang, R.J.; Hoel, A.; korporatisme; Onsager, S.; Rasmussen, W.; Rikstinget; Johansen, D.M.;
Litt.: Melsom, 0.: På nasjonal Uriaspost, 1974, ra
kirke- og kulturkampenF, 1980, Innstilling fra Kulturtingets organisasjonskomité, 1944.
HFD
Kunst og ukunst, utstilling i Nasjonalgalleriet i Oslo april—mai 1942, arrangert av
galleriets NS-direktør Søren Onsager etter
inspirasjon av den nasjonalsosialistiske
mønstring «Entartete Kunst» i München
1937. Opp mot en bred mønstring av god
norsk kunst fra I.C.Dahl til Edvard Munch,
ble 37 «mindreverdige» malerier stilt ut, bl.a.
Reidar Aulie, Arne Ekeland, Olav Strømme,
Finn Faaborg, Kai Fjell, Johs. Rian, Rolf
Rude og Aage Storstein, men også av
Picasso, Braque m.fl. «Sjokkerende virker
med en gang alt det kvalme, degenererte og
stygge som griner mot oss fra veggene,»
skrev Fritt Folks anmelder. 22 000 mennesker besøkte utstillingen, som ifølge Onsager var ment som en hjelp til unge kunstnere til
«å finne tilbake til det som virkelig er god
kunst» og ikke kaste bort tiden på ukunst.
Se også: Onsager, S.
Litt.: Cappelen, B. m.fl.: Kunst og ukunst, studentoppg., 1994, A.H.Eriksen: Kunst og ukunst, hovedoppg., 1990.
HFD
Kunze, Walter (1912—?). SS-Scharführer
og fangevokter på Grini. Kunze, født i Sachsen, oppga under rettsoppgjøret sitt egentlige
yrke som melkekontrollør. Han ble medlem
av NSDAP i 1931, SS i 1933 og tjenestegjorde fra 1940 i leirer i Tyskland. 3.5.1942
kom han til Grini, hvor han hadde oppsyn
med fangene ute og i brakkene, og ledet
eksersisen, straffeeksersisen og den beryktede Trabkolonne.
Se også: Grini.
BN
kvarstadbåtene, betegnelse på de 10 norske skip som ble liggende i Sverige i arrest
(kvarstad på svensk) frem til mars 1942, og
hvis forsøk på utbrudd fra Göteborg endte i
en katastrofe.
- Ved okkupasjonen av Norge lå om lag 40
norske skip i svenske havner og farvann, og
flere skip var under bygging ved svenske
verft. Noen få skip vendte hjem til Norge
etter henstilling fra Administrasjonsrådet,
pga. forsyningsbehov. En del mindre skip ble
rekvirert av den svenske regjeringen.
- Britene ønsket å få de norske skipene over
til Storbritannia. Tyskerne ville på sin side
forhindre dette. Et hvert nytt skip dit representerte et tilskudd i Storbritannias kamp for forsyninger.
- Etter forhandlinger i London vår og forsommer 1941, gikk den norske regjering med
på å leie ut fartøyene til britene. I et nøytralt
land og med den britiske regjering som
befrakter og med britiske skipsførere om
bord, kunne skipene påberope seg immunitet,
så lenge de lå i havn. I internasjonalt farvann
var utfordringen å bryte den tyske blokaden i
Kattegat og Nordsjøen.
- Tyskerne ble kjent med britiske planer om
et utbrudd fra Sverige med 10 utvalgte norske
skip og lyktes i å sette skipene i arrest. Etter
en lang periode med komplisert jus ved domstolene, ble det avsagt dom 17.4.1942 som slo fast at skipene var i britisk statstjeneste,
og kvarstaden ble opphevet.
- Den nye britiske redningsoperasjonen,
Performance var dermed ingen overraskelse
for tyskerne. Da skipene forlot Göteborg i
påsken 1942, var tyske fly og tyske marinefartøyer kampklare. Bare 2 skip lyktes i å bryte den tyske blokaden. 1 skip ble senket av
tyske bombefly i Nordsjøen, 1 annet skip
utenfor norskekysten, 4 skip ble senket av
egen besetning utenfor Vest-Sverige. 2 skip
vendte tilbake til Göteborg.
- 6 verdifulle skip med 26 500 tonn svenske
kulelagre og stål til britisk flyindustri, 20 000
kompass og annet krigsmateriell gikk ned. Til
sammen var 471 mennesker med på de 10
skipene. 19 omkom under sprengning av skip
og evakuering i livbåter. 124 mennesker kom
trygt i land i Storbritannia. 277 mennesker,
derav 7 kvinner og 1 barn, ble sendt i tysk
fangenskap. 43 av dem døde i fangeleire som
NN-fanger.
- Leder for operasjonen, Sir George Binney,
ble utsatt for kraftig kritikk: det hadde vært
hasard å seile når kunnskapen om utbruddet
hadde vært så godt kjent på svensk og tysk
hold.
- I en senere operasjon mellom oktober 1943
og februar 1944 lyktes britiske motortorpedobåter senere å bringe lasten fra gjenværende norske skip, ca. 280 tonn kulelagre, over til
Storbritannia.
Se også: Nortraship; krigsseiler.
Litt.: Andresen, A.P./Johansen H.S.: Kvarstadbåtene,
1948, Barker, R.: The Blockade Busters, 1976, Basberg,
B.L.: Nortraship, A1liert og konkurrent, 1993.
GHj
Kviberg, Kjell se
Alt for Norge;
NKP.
Kvinnekorps, Hærens, se hæren.
kvinner og krig. Kvinner bar i høy grad
sin del av byrdene som ble lagt på den norske
befolkningen under 2. verdenskrig. Forholdene var svært forskjellige fra Norge anno 1995. Dette gjaldt spesielt familieliv og husholdning. I 1930 registrerte statistikken
445 466 husmødre, i 1946: 615 230, dvs, alle
gifte kvinner som ikke hadde annet hovedyrke. Enker og fraskilte var ikke medregnet, heller ikke døtre og søstre.
- Kvinnene utgjorde en positiv faktor i okkupasjonsårene. Tungvint matstell, knapphet
på manufakturvarer, køståing, økt hagebruk
og annet produksjonsarbeid i hjemmene —
alle slike oppgaver førte til en stor økning i
den daglige arbeidstiden for husmødrene.
Hjemmefront og motstandskamp kunne
vanskelig holdt det gående uten kvinnene. De
tok støyten på den hjemlige front, skjøttet
ansvaret for familiens behov, men ble også en
drivkraft i holdningskampen da NS forsøkte å
nazifisere barneoppdragelse, skole, ungdomsaktiviteter og kirke.
- Ikke få kvinner— ungjenter, hustruer og enslige — tok ved siden av alt annet, del i ulikt illegalt arbeid: var kurérer, holdt personer i skjul, drev avlytting, chiffer-arbeid, distribuerte illegale aviser. Bak organisering av enhver dekkleilighet til en ettersøkt hjemmefrontmann, sto
det ofte en kvinne som tok en sjanse.
- I siviladministrasjonen i London arbeidet
en del kvinner, og andre innenfor sykepleie
og sanitet. I Norge økte stadig kvinneandelen
i motstandsbevegelsen, særlig mot slutten av
okkupasjonen. Bare noen få kvinner var med
i lokale Milorg-grupper, men ingen kvinner
var med i den virkelige toppledelsen. Eva
Jørgensen (Kløvstad) var distriktssjef i Milorg, D.25 (Hamar). Den høyeste posisjon en
kvinne nådde i Hjemmefrontens Ledelse
(HL), var som medlem i sekretariatet: Sigrid
Steinnes (Løkse). Frieda Dalen var eneste
kvinne av KKs i alt 23 medlemmer.
- 105 norske kvinner ble sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück, ca. 200 kvinner
satt i tukthus og andre leire i Tyskland. Alt i
alt ble mellom 1000 og 1500 kvinner sperret
inne i Norge i kortere og lengre tid, på Grini
eller i andre fengsler. I det siste tallet er medregnet de 240 jødiske kvinner som ble sendt
videre og aldri kom tilbake fra Auschwitz.
Kvinner og krig er et lite utforsket tema i
okkupasjonshistorien.
Se også: gjenbruk; jødeaksjoner; konsentrasjonsleire; matauk; orge; rasjonering.
Litt.: Krigsår. Minner fra Frol, Levanger, Skogn, Ytterøy,
Åsen, 1987, Sveri, E.: Kvinner i norsk motstandsbevegelse, 1990, Wormdal, C.: Kvinner i krig, 1979.
GHj
Kaas, Finn Knutinge (1917—), tysk agent
og angiver, NS-medlem fra oktober 1940 og et
år fremover. Arbeidet fra 1941 hos Kommandeur der Sicherheitspolizei und SD i Oslo, etter hvert som Hauptscharführer. Kaas var
involvert i en rekke av de største og mest
alvorlige opprullinger av det illegale arbeid
flere steder i landet. Ved infiltrasjon og provokasjoner fikk han innpass i flere illegale grupper. Bl.a. aktiv under opprulling av englandsfarten i Ålesund i 1941 der sentrale deler av
eksportapparatet ble avdekket. En rekke av de
personer som ble angitt ble henrettet av tyskerne. Fra oktober 1941 til februar 1944 gjorde han tysk fronttjeneste. Da han kom tilbake, ble han fast ansatt hos Sipo. I denne perioden var han også svært aktiv og deltok i bl.a.
tortur i forbindelse med arrestasjoner og forhør.
- Det ble gjort flere forsøk på å likvidere
Kaas. Etter frigjøringen ble han tatt med til
tyske leire der han plukket ut personer fra
Sipo som hadde søkt tilflukt blant vanlige
krigsfanger. Han ble dømt til døden og dødsdommen ble stadfestet av Høyesterett i februar 1947, men omgjort til livsvarig fengsel. Kaas hadde skaffet seg tysk statsborgerskap under sin tjeneste for tyskerne og ble landsforvist ved løslatelsen i 1957. Bosatte
seg siden i Tyskland.
Se også: Sipo.
IK
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
