- kirkeklokkene. I et telegram 5.7.1941 ga
Hitler Terboven ordre om at de norske kirkeklokkene skulle demonteres og sendes til
Tyskland for å smeltes om til krigsbruk. Liknende ordre ble gitt til andre tyskokkuperte land. F.eks. Nederland mistet rundt 1200
kirkeklokker.
- Men i Norge ble saken trenert, i første
omgang av den kommissariske kirkestatsråd
Ragnar Skancke. Fra 1942 ble saken håndtert
av handelsminister, senere næringsminister
Eivind Blehr. I august 1942 tok Terboven et
nytt initiativ direkte overfor Quisling, som
lovet Reichskommissar å utlevere klokkene
under forutsetning av at øvrige okkuperte
land gjorde det samme. Men Blehr nektet å gi
etter, og etter flere skarpe konfrontasjoner
mellom Reichskommissariat og næringsministeren, lot tyskerne saken koke bort. Alle de
norske kirkeklokkene ble reddet. I 1947
kunne Den norske kirke sende 5 klokker til
sin broderkirke i Nederland.
ØS
Kirkenes. Tettstedet Kirkenes var det siste
norske området tyskerne besatte sensommeren 1940. Da sovjet-russiske styrker rykket inn over grensen, ble befolkningen i Kirkenes-området 25.10.1944 de første frigjorte nordmenn.
- Ladestedet med sine 4500 innbyggere fikk
etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 krigen tett inn på seg. I løpet av vel tre år opplevde Kirkenes 1012 flyalarmer
og 328 sovjet-russiske flyangrep. Nest etter La
Valetta på Malta var Kirkenes den mest bombede by i Europa under 2. verdenskrig. De fleste gjenværende hus ødela tyskerne da de
etter harde kamper trakk seg tilbake sist i oktober 1944. Merkelig få menneskeliv gikk tapt.
Kirkenes var bra utstyrt med tilfluktsrom, og et
modig brannkorps ga aldri opp. I de verste
bombeperiodene flyktet også mange i Vardø,
Vadsø og Kirkenes til bygdene omkring.
- Også frigjøringen ble dramatisk for befolkningen i Kirkenes. Den var tilskuer og offer da to stridende hærer braket sammen. Tyskerne fikk ikke tid til å tvangsevakuere
befolkningen. 3000—4000 hadde søkt seg
unna i en gruvetunnel i Bjørnevatn. Det ble
glede og forbrødring da de første sovjetiske
soldatene viste seg utenfor åpningen. Noen
uker senere kom også en norsk frigjøringsstyrke på 300 mann fra Skottland. Befolkningen var naturlig nok skuffet over den sene
og beskjedne militære hjelpen og over at styrkene kom nesten tomhendte. Det gjorde ikke
situasjonen bedre at den norske militærmisjonen til å begynne med gikk uklokt frem og kritiserte finnmarkingene for manglende
arbeidsvilje og solidaritet, og for ikke å ha
vist tilstrekkelig nasjonal holdning under krigen. Selv om sårene ikke helt grodde, ble det
etter hvert større forståelse og fellesskap mellom norske styrker og lokalbefolkning.
- De sovjet-russiske styrkene ble trukket tilbake fra Sør-Varanger i september 1945. Det
kanskje beste vitnemålet om at befolkningen
verdsatte den russiske krigsinnsatsen var den
sterke oppslutningen om NKP i dette området
i mange år etter krigen.
Se også: Festung Kirkenes; frigjøringen av
Finnmark; tvangsevakueringen i Finnmark.
Litt.: Fjørtoft, K.: Vi fikk vår frihet, 1984, Lunde, Aa.: Sør- Varangers historie, 1979.
KEE
Kirkenesferden, se lærerstriden.
Kirkens Grunn. En «bekjennelse og erklæring» fra Den norske kirke, grunnlaget for
prestenes embetsnedleggelse i april 1942,
høydepunktet i kirkekampen.
- Samtidig med at spenningen mellom kirken og NS-myndighetene økte fra begynnelsen av februar 1942, ble det satt i gang et
arbeid for å klargjøre kirkens prinsipielle
holdning til staten og begrunne en eventuell
embetsnedleggelse. Sentralt i dette arbeidet
sto Oslo-bispen Eivind Berggrav, som i
lengre tid hadde samlet teologisk materiale til
bruk i kampen mot nazistaten. Skriftet ble
utarbeidet i rammen av Kristent Samråd, og i
slutten av mars ble flere utkast til uttalelse
drøftet. I tillegg til Berggrav, som både utformet den første skisse og den endelige erklæring, kom særlig teologen Olav Valen-Sendstad fra Stavanger og juristen Kristian Hansson med betydningsfulle innspill.
- Kirkens Grunn er formet som «bekjennelse» og «erklæring». Den har 6 artikler, og innholdsmessig ligger vekten på kirkens
egenart og på forholdet mellom kirken og staten. Kirken er forpliktet på Guds ord (art. 1),
kirkens ordinasjon sikrer uavhengighet (art.
2), og innenfor kirken finnes en «hellig samhørighet» som også innebærer at kirken må
være «samvittighetens vokter» (art. 3). I de 3
siste artikler behandles kirkens ansvar for
barneoppdragelsen (art. 4), forholdet til staten og grensen for lydighet mot staten (art. 5),
dessuten grunnlaget for statskirken (art. 6).
- 1. påskedag, 5.4.1942 ble Kirkens Grunn
lest opp i de fleste av landets kirker, og et
stort flertall av prestene la ned sine embeter,
til tross for skarpe advarsler fra myndighetene. Innen utgangen av året hadde 797 av 858 prester (inkl. prester i de kristelige organisasjoner) nedlagt sine embeter og sluttet
seg til Kirkens Grunn.
Se også: Berggrav, E.; kirkekampen; Kristent Samråd.
Litt.: Austad, T.: Kirkens Grunn, 1974, Christie, H.C:
Den norske kirke i kamp, 1945.
GH
Kiønig, Aggi (1893—1980), også kalt
«Damen fra Røde Kors». I de første okkupasjonsdagene startet Norges Røde Kors et opplysningskontor i Oslo. Kiønigs første arbeidsoppgaver var å varsle pårørende til overlevende
og omkomne fra panserskipene Eidsvold og
Norge. Siden fulgte budskap fra felttoget m.v.,
spørsmål om dem som dro til Sverige og Storbritannia og om sjøfolkene i handelsflåten.
- Kiønig besøkte fangene som gradvis fylte
opp fengslene i Oslo-regionen. Som Røde
Kors-medarbeider skulle Kiønig være nøytral, hun kunne holde en viss kontakt med fangene, formidle viktige beskjeder. Kiønig
gjennomførte sin dobbelte besøksvirksomhet
på Møllergata 19, kretsfengslet i Åkebergveien, på Grini, Akershus og blant syke fanger på Ullevål sykehus.
- Samtidig med en razzia i Røde Kors lokaler ble Kiønig arrestert og satt på Grini i 1942. Fordi hun var en kjær person blant fangene, ble hun isolert og satt 9 måneder på
enecelle, deretter på friavdelingen. Hun slapp
ut etter 14 måneder våren 1943. Fra da av tok
hun opp arbeidet med å fordele svenskesuppe
til skolebarn. Kiønig lyktes også i å lure inn
mange romslige suppespann til fangene på
Møllergata 19.
Se også: svenskehjelpen; svenskesuppe.
Litt.: Kiønig, A.: Damen fra Røde Kors, 1975.
GHj
Kjakan, se Sønsteby, Gunnar.
Kjeldstadli, Sverre (1916-61), motstandsmann, historiker, dr. philos. Var student
under okkupasjonstiden og deltok i motstandsarbeidet på Universitetet i Oslo. Senere ble han
knyttet til Milorg som kurér, og han var også
med på illegalt pressearbeid. Etter frigjøringen
ble han trukket inn i det okkupasjonshistoriske
fagmiljøet rundt professor Sverre Steen. Hans
doktoravhandling Hjemmestyrkene. Hovedtrekk av den militære motstanden under okkupasjonen, bd. 1 fra 1959 behandler den norske militære motstandskampen fra sommeren
1940 til sommeren 1944. Den er stoffrik og har
inspirert mange senere historiske arbeider om
motstandskampen. Et spesielt viktig grep i
Kjeldstadlis analyse er at den norske motstanden systematisk blir satt inn i et større perspektiv: tyskernes skiftende strategier og den politiske og militære rammen som verdenskrigen
ga. Samtidig er Hjemmestyrkene, i større grad
enn Magne Skodvins og Thomas Chr. Wyllers
okkupasjonshistoriske doktoravhandlinger,
preget av forfatterens engasjement i motstandskampen — uten at dette går ut over den faghistoriske analysen.
- Ved sin død arbeidet Kjeldstadli med en
fortsettelse, som skulle føre Hjemmestyrkenes historie helt frem til frigjøringen.
Se også: Skodvin, M.; Steen, S.; Wyller, T.C.
Litt.: Kjeldstadli, S.: Hjemmestyrkene, 1959.
ØS
Kjelstrup, Finn (Hannibal) (1884—1961),
NS-mann, krigsskolekamerat av Vidkun
Quisling. Ved krigsutbruddet var han byråsjef i Forsvarsdep. Etter 25.9.1940 ble han
sjef for sivilforvaltningen for hæren og marinen i Hagelins Innenriksdep. Kjelstrup var i
1941 kanskje den mest sentrale enkeltperson
under offisersoppropet for å danne en norsk
legion til innsats mot Sovjet. Fra juli til
desember 1941 var han sjef for Den norske
legions hovedstab i Norge, mep da det kom
til uoverensstemmelser med tyskerne om graden av norsk kontroll, ble staben oppløst og
feltavdelingen avgitt Waffen SS. Også siden
spilte han en sentral rolle for frontsoldatene.
- Kjelstrup ble idømt 18 års tvangsarbeid i
1947, men ble løslatt før tiden. Etter endt
soning ble han sentral i Forbundet for sosial
oppreisning, startet i 1949. Kjelstrups bok fra
1955, Den norske kapitulasjon og krigføringsproblemet utgitt under merket «Justus Vericultur» ble en premissleverandør for NS-
miljøet i debatten om hvorvidt Norge var
krigsdeltaker etter 10.6.1940. Kjelstrup var
bidragsyter i Folk og Land til sin død.
Se også: Folk og Land; Forbundet for
Sosial Oppreisning; kapitulasjonen i 1940.
NJR
Kjempeviseslåtten, klaverstykke komponert 1942—44 av Harald Sæverud
(1897—1992) og tilegnet Hjemmefrontens
store og små helter. Med sin enkle struktur og
vide uttrykksregister vant den stor popularitet
og ble selve symbolet på den norske motstandskampen mot nazismen. Kjempeviseslåtten appellerer til de nasjonale følelser.
Den er sammensatt av 2 ledd: den middelalderske kjempevise, som innholdsmessig har nær tilknytning til norrøn litteratur, og slåtten
— musikken til gamle norske danser som halling, springar m.fl.
Litt.: Grinde, N.: Norsk musikkhistorie 1981.
BS
Kjesäter. Norsk mottakssentral for flyktninger i Sverige. Flyktningene ble først mottatt
og avhørt av svenske grensemyndigheter som
utstyrte dem med en sk. nødfallsvisering for
14 dager. Deretter ble de sendt til mottakssentralen på Kjesäter som ble opprettet 15.6.1942. Før det hadde Öreryd i Småland fungert som
sentral siden mars 1941. Kjesäter var en herregård som lå 2—3 km fra stasjonsbyen Vingåker i Södermanland, ca. 3 timers jernbanereise fra
Stockholm. Stedet ble snart bygd ut slik at det
på slutten av krigen kunne huse 7—800 flyktninger, fordelt på over 30 brakker.
- På mottakssentralen gikk den nyankomne
flyktningen gjennom en lang prosedyre som
gjerne begynte med lusekontroll og endte med
avreise 3—4 dager senere. I mellomtiden var
han eller hun blitt fotografert og registrert,
hadde gjennomgått en omfattende legeundersøkelse, var blitt avhørt, hadde fått klær, pass og rasjoneringskort, hadde vekslet penger
eller fått lommepenger og mottatt jernbanebillett for avreisen. Passet var sammen med
flyktningnumret flyktningens nasjonale identitetsmerke i Sverige. Flyktninger som ble betraktet som unasjonale og avvist av norske
myndigheter, fikk ikke norsk pass, men måtte
nøye seg med et svensk fremmedpass. Fra
sentralen ble de fleste sendt til Öreryd som ble
opprettholdt som en arbeidsformidlingssentral som dirigerte flyktningene videre ut i
arbeid. Etter at polititroppene kom i stand, ble
de vernepliktige mannlige flyktningene sendt
direkte til de norske militærforlegningene.
Litt.: Grimnes, 0.K.: Et flyktningesamfunn vokser fram, 1969.
0KG
Klevar, Steinar (1902—45), NS-politiker,
distriktsdyrlege i Sand, Rogaland, 1936—42,
veterinærdirektør 1942—45. Klevar var i 1940
leder for Bondelauget i NS. Han fremstod
som partiets bondeideolog og ledet NS’ forhandlinger med Bondelaget samme høst. Hans kantete stil og offentlige kritikk av de
etablerte jordbruksorganisasjonene fremmet
ikke forhandlingsklimaet. Særlig Klevars
ambisjoner om at Bondelaget skulle nedlegges til fordel for Bondelauget skapte problemer. Han var offentlig sterkt kritisk til utkastet til samarbeidsavtale mellom NS og Bondelaget av 12.10.1940 som de andre forhandlerne fra NS, Finn Thrana og Arne
Thomle, fikk i stand. Klevars atferd og holdninger bidro sterkt til at Johan Mellbye og Bondelaget forkastet avtalen i november
1940. Dermed var Klevars viktigste politiske
rolle over. Han ble etter hvert utmanøvrert av
Fretheim som leder av Bondelauget, som ble
omdannet til NS’ Bondegrupper, men ble
utnevnt til veterinærdirektør i 1942, mot Fretheims vilje. Dette skjedde i forbindelse med at Veterinærdirektoratet ble overført fra
Landbruksdep. til Innenriksdep.
- 3.3.1945 ble Klevar skutt og drept av tyske
soldater fordi han ikke svarte på anrop på
Skøyen i Oslo da han var på vei hjem.
Se også: Bjoner, 0.; Fretheim, T.; Mellbye, J.; Thrana, F.
Litt.: Bråtveit, S.; Kornband og hakekors, hovedoppg.,
1990, Wyller, T. C.: Fra okkupasjonsårenes maktkamp, 1953.
HE
Klevenberg, Wilhelm T. (Willy) (1911-
87), NS-politiker. Reklamemann, utdannet i
Berlin, aktiv i NS-miljøet i fødebyen Gjøvik i
1930-årene; fra høsten 1940 leder av NS propagandaavdeling og nærmeste medarbeider av partiets rikspropagandasjef Gulbrand
Lunde. Fra 1941 var Klevenberg også ekspedisjonsjef i Kultur- og folkeopplysningsdep. propagandaavdeling og hadde i denne egenskap ukentlige møter med Quisling. Etter
Lundes død i 1942 sto han som den ubestridte
leder av NS-propagandaen gjennom alle
andre media enn pressen: filmavis, plakater,
partibulletiner og -talere, høyttalerkringkasting på offentlige plasser, kafeer og torg. Klevenberg organiserte partiets og NS-statens propagandaaksjoner ved å formulere enkle,
til dels nøytrale nasjonale slagord som ble
omsatt i skrift, plakater (oftest tegnet av
Harald Damsleth) og tale og spredt til hele
befolkningen via en flerhet av media i et forsøk på å vinne underliggende sympati for
nyordningen: «Vi vil oss et land», «Ny jord
under plogen», «For Norges gjenreisning»,
«Stø kurs», «Kjemp for alt hva du har kjært»,
«Mot lysere tider». Forsøket mislyktes stort
sett, idet folk flest la liten brett på kampanjene og plakatene ofte ble revet ned. Opinionsdannelsen i Norge fulgte helt andre veier
enn de ressurskrevende offentlige NS-kampanjene, noe Klevenberg og den nasjonale retning i NS som han tilhørte, så som en følge
av okkupasjonsmaktens tilstedeværelse og
den medfølgende politiske blamering av NS
som støtteparti.
- Under rettsoppgjøret idømt 8 års tvangsarbeid.
Se også: Damsleth, H.; Lunde, G.; tysk
propaganda.
Litt.: Jensen, T.B. m.fl.: Parti og plakat, 1988.
HFD
Klinge-dommen, avgjørelse av Høyesterett 19.2.1946 i saken mot den tyske Gestapo-
mann Karl-Hans Herman Klinge. Klinge var i
lagmannsretten dømt til døden for tortur
mm. i henhold til anordningen av 4.5.1945
om straff for tyske krigsforbrytere. Ankesaken i Høyesterett gjaldt om denne anordningen kunne gis tilbakevirkende kraft for
tiden forut for 4.5.1945, hvor Klinges forhold
lå, og hvor det etter dagjeldende regler ikke
var aktuelt med dødsstraff. Høyesterett kom
med 9 mot 4 stemmer til at anordningen
kunne anvendes og Klinge dømmes til døden,
ut fra den konstruksjon at det ikke var norsk
lov, men folkeretten, som måtte avgjøre. Da
folkeretten ellers aldri har rettskraft i Norge
uten videre, regnes avgjørelsen som den mest
tvilsomme fra Norges Høyesterett noensinne.
Litt.: Andenæs, J.: Et liv blant paragrafer, 1987, Norsk retstidende 1946.
HFD
Knab, Werner (1908—1943), dr. Regierungsrat, SS-Sturmbannführer, sjef for Gestapo i
Norge fra april 1940 til høsten 1942. Knab
hadde tidligere vært ved Gestapo i Berlin,
men ble beordret til utenrikstjenesten og var
tilknyttet Oslo-legasjonen fra høsten 1939 —
offisielt som kulturattaché, men av tyske
politifolk kalt «politiattaché». Da Stahlecker
kom til Norge 21.4.1940 for å overvåke bl.a.
politivesenet, ble Knab én av hans nærmeste
medarbeidere. Som Gestapo-sjef var Knab
meget aktiv under unntakstilstanden i Oslo i
september 1941. Han ledet arrestasjonene og
forhørene, og fungerte som aktor i standretten
i Kristinelundveien. Han holdt også en tale
«på en blanding av dansk og norsk» i Universitetets Aula 11.9., der han avsluttet med å si at rektor Seip var avsatt og kollegiet oppløst.
- Høsten 1942 ble Knab kalt tilbake til Berlin, visstnok etter ønske fra Terboven. Under rettsoppgjøret opplyste Fehmer at Knab var forulykket i Tyskland i 1943.
Se også: Gestapo; Stahlecker, F. W.; Seip,
D.A.; unntakstilstand.
BN
knott, små tørkede biter av oretre eller annet
løvtre, ble under okkupasjonen surrogat for
bensin. De ørsmå bensinrasjonene fra april
1940 gjorde det fort klart at bare en liten del
av trafikken kunne holdes i gang. Privatkjøring opphørte. Surrogatet man grep til var generatorer fyrt med knott. Biler, lastebiler
og busser kjørte omkring med brennende
ovner i store, varmeisolerte beholdere, som
regel plassert bakpå bilen. Der ulmet knott
eller trekull som dannet brennbar gass. Gassen passerte et rense- og kjøleanlegg før den ble sprøytet inn i motoren på samme måte
som forgasset bensin. Effekten kunne være
måtelig.
Se også: generator; rasjonering.
Litt.: Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1986, Nyhus, P.: Krigsår langs Lågen, 1990, Stortingsmelding nr. 37 (1945—46) Forsyningsdep.s virksomhet i Norge under okkupasjonen.
GHj
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
