...side J2                    K1                    side K2...
Meny
Kaltenbrunner, Ernst (1903—46), Østerriker, dr. juris og sjef for Reichssicherheitshauptamt (RSHA) 1943—45. Fra 1941 var han Höherer SS- und Polizeiführer i Østerrike, til han overraskende ble utnevnt som Heydrichs etterfølger som sjef for politiet i januar 1943. Etter krigen hevdet en av Kaltenbrunners avdelingssjefer, Richard Frankenberg, at Kaltenbrunner ringte til Sipo-sjefen Fehlis i Oslo og sa at Hitler hadde gitt ordre om å innstille aksjonen mot studentene høsten 1943, noe som skulle ha ført til sterk spenning mellom Kaltenbrunner og Terboven da denne oppdaget at Hitler slett ikke hadde gitt noen slik ordre. Kaltenbrunner skal også ha vært involvert da Einar Gerhardsen ble sendt hjem til Grini fra Tyskland i 1944. Han var ellers ikke kjent for å vise nåde. I Nürnberg ble han dømt til døden for aktiv medvirkning i en rekke grusomheter og overgrep, og ble hengt i 1946.

BN

Kamporganisasjonen se KO.

Kansliet. Førerens og ministerpresidentens kansli var Quislings kontor på Slottet og en av de få helt nye statsorganer som ble skapt etter statsakten 1.2.1942. Kansliet (denne stavemåte ble foretrukket fremfor «kanselli») var ledet av en kanslisjef med ekspedisjonssjefs rang og lønn, 3—4 byråsjefer og tilhørende sekretærer og assistenter, til sammen 8—12 personer. Kanslisjef var Ørnulf Lundesgaard, NS fylkesfører i Hedmark-Oppland.
Kansliet behandlet alle innkomne henvendelser til Quisling både som parti- og statssjef; de fleste gikk etter påtegning videre til rette instans i NS eller forvaltningen, ofte med uttrykk for Quislings mening om saken. En særlig rolle spilte benådnings- og løslatelsessøknadene, som innlkom i stort antall fra folk over hele landet etter hvert som stadig flere fikk sine pårørende fengslet — som regel av tyskerne. Kansliet anstilte i hvert begrunnet tilfelle en undersøkelse gjennom partiets lokale avdeling, fremmet deretter en henstilling til rette tyske myndighet, mottok svar, fremmet den i tilfelle avslag ofte påny, samt besørget korrespondansen med de pårørende.
En egen avdeling av Kansliet var Direktoratet for spesialorientering, ledet av ekspedisjonssjef Finn Støren, som hadde hånd om utenrikssaker av rent politisk art som tidligere sorterte under det nå nedlagte Utenriksdep.
Kansliets arkiver ble av personalet delvis forsøkt brent i Slottets sentralfyr i dagene 5.—7.5.1945. Man kom ikke svært langt med saken. De viktigste dokumentene holdt dessuten Quisling arkivert på Gimle.

Se også: Austrveg; Gimle; Lundesgaard, Ø.; Støren, F.

Litt.: Dahl, H.F.: Quisling. En fører for fall, 1992, Hartmann, S.: Nytt lys over kritiske faser, 1965, Kolsrud, 0.: Kollaborasjon og imperialisme, i Historisk Tidsskrift, 1988/3.

HFD

Kamban Forlag. Hans S. Jacobsens privateide forlag hadde før krigen hatt navn etter hans tidsskrift, Ragnarok. Forlaget utviklet seg under okkupasjonen til et selvstendig nasjonalsosialistisk forlag med personlig profil. Ikke minst ble forlaget preget av litteratur av og for frontkjempere, med forfattere som Per Imerslund, Olav Arnesen, Bernhard Bolsmo og Oscar Barth. Halldis Neegard Østby utga også bøker på Kamban, likeledes Kåre Bjørgen; dessuten utkom flere barnebøker preget av nasjonalsosialistisk ideologi. Forlaget ble gjenstand for alvorlige inndragninger og konfiskasjoner under rettsoppgjøret. Senere startet Jacobsen opp på nytt under navnet Store Bjørn Forlag der han bl.a. utga Ralph Hewins bok om Quisling.

Se også: Bjørgen, K; Hewins-saken; Imerslund, P.; Jacobsen, H.S.; NS-forlag; Østbye, H.N.

Litt.: Ringdal, N.J./Larsen, T.H.: Kultur og kommers, Den norske Forleggerforening 1895—1995, 1995.

NJR

kapitulasjonen i 1940 ble undertegnet 10.6. kl. 17 i Britannia Hotel i Trondheim, av oberstløytnant Ragnvald Roscher Nielsen fra norsk side og oberst Erich Buschenhagen fra tysk. Den trådte i kraft straks, mens kampene mellom de norske og tyske styrker hadde vært innstilt siden midnatt 9.6.
Ordren om å trekke seg tilbake natten til 8.6. kom overraskende på de norske styrkene i fjellene ved Narvik, som akkurat gjorde seg klar til å presse general Dietls styrker ut av Norge. Men de allierte hadde trukket seg ut, kongen og regjeringen hadde forlatt landet, og det var ikke annet å gjøre enn å kapitulere.
Kapitulasjonen 10.6. har vært gjenstand for en hissig debatt alle år siden. To syn står fortsatt steilt mot hverandre: 1) det var bare de norske styrkene i Nord-Norge som la ned våpnene, mens Norge som stat fortsatt var krigførende under ledelse av regjeringen i London; og 2) kapitulasjonen var total, Norge la ned våpnene og var ikke lenger i krig.
Årsaken til den hissige diskusjonen er synet på rettsoppgjøret etter krigen. Mange ble dømt for «bistand til fienden», men om landet ikke lenger var i krig, var det heller ingen fiende, og de ble dømt på feil grunnlag. Det er først og fremst de som ble rammet av rettsoppgjøret som har hevdet at kapitulasjonen var total.
Den andre siden, som omfatter de fleste faghistorikere og jurister, har ment at det bare var stridskreftene som kapitulerte, mens Norges regjering dro ut av landet for å fortsette kampen. Den inngikk ingen avtale om fred, og Norge var altså fortsatt i krig.
Debatten har ofte konsentrert seg om teksten til kapitulasjonsavtalen, særlig om uttrykket «die gesamten norwegischen Streitkräfte» betyr «de samlede» eller «samtlige» norske stridskrefter, og om dette refererer til hele det norske forsvaret, eller bare til 6. div., som var den eneste som fortsatt var i kamp på norsk jord. Dette er filologiske spissfindigheter som ikke kan ha hatt noen betydning for hva den enkelte valgte å gjøre. Hovedsaken måtte bli om man aksepterte London-regjeringen som den eneste lovlige regjering eller ikke. I de første forvirrede månedene var det ikke bare NS-tilhengere som vaklet i dette spørsmålet.

# Kapitulasjonsavtalen fra 1940: Zwischen dem dem deutschen Oberkommando in Norwegen, vertreten durch
Herrn Oberst im Generalstabe Buschenhagen und dem norwegischen Oberkommando, vertreten durch
Herrn Oberstleutnant im Generalstabe R.Roscher-Nielsen ist heute nachstehendes
A b k o m m e n

gesch1ossen worden:
In Anbetracht der tapferen Haltung der norwegischen 6. Division werden ihr fur die Niederlegung der Waffen nachstehende ehrenvolle Bedingungen gewährt:

§ 1.
Die gesamten norwegischen Streitkräfte legen die Waffen nieder und werden sie während der Dauer des gegenwärtigen Krieges nicht wieder gegen das Deutsche Reich oder dessen Verbundete ergreifen.

§ 2.
Das norwegische Oberkommando ubergibt sogleich die in seinem Gewahrsam befindlichen deutschen Kriegsgefangenen sowie eine Liste etwa abtransportierter Verwundeter und Gefangener. Das deutsche Oberkommando ubernimmt die Aufsicht uber die deutschen und die den alliierten Truppen entstammenden Verwundeten. Die ärztliche Betreuung ubernehmen die zuständigen norwegischen Stellen.

§ 3.
Das norwegische Oberkommando veranlasst die Niederlegung und Auslieferung aller vorhandenen Waffen, militärischen Fahrzeuge zu Lande und zu Wasser, der vorhandenen Vorräte an Munition, Gerät, Brennstoffen, Schmierstoffen, Bereifung und Sprengstoffen in unversehrtem Zustand. Bezüglich der vorhandenen Vorräte, die nicht übergeben werden können, wird ein vollständiges Verzeichnis übergeben, desgleichen uber alle Schiffe über 100 Tons. Das deutsche Oberkommando wird die für die Ernährung der Bevölkerung erforderlichen Fahrzeuge, welche ihm vollzählig und eindeutig auf einer Liste zu bezeichnen sind, freigeben.

§ 4.
Das deutsche Oberkommando wird nact erfolgter Auslieferung der deutschen Kriegsgefangen sowie der Waffen und weiteren Gegenstände die Entlassung der nicht beruflich dienenden Offiziere, Unteroffiziere und Mannschaften in ihre Heimat bewilligen. Berufssoldaten haben die Wahl zwischen Abgabe ihres Ehrenworts, in diesem Krieg nicht wieder gegen das Deutsche Reich oder seine Verbündeten die Waffen aufzunehmen, oder ehrenvoller Kriegsgefangenschaft.Den Offizieren verbleiben ihre persönlichen Waffen.

§ 5.
Das norwegische Oberkommando wird dem Deutschen Oberkommarndo umgehend ein vollständiges Verzeichnis aller angelegten Kampfhindernisse, z. B. Land- und Seeminen, Sperren, vorbereitete Sprengungen einschliesslich der von alliierten Truppen hergestellten, mit Lageskizzen sowie eine Skizze der sämtlichen vorhandenen Nachrichtenmittel (Draht, Funk usw.) übergeben.
Das norwegische Oberkommando wird dem deutschen Oberkommando alle erforderlichen, in seinem Bereich befindlichen Fahr zeuge und weiteren Räummittel zur Beseitigung der in vorigem Absatz bezeichneten Kampfhindernisse zu Lande und zu Wasser zur Verfügung stellen.
Das norwegische Oberkommando wird für die alsbaldige Benutzbarkeit der Flugplätze Bardufoss und Skaanland Sorge tragen. Das norwegische Oberkommando wird sich sogleich der Benutzung der vorhandenen Nachrichtenmittel zum Verkehr mit dem Ausland enthalten und Vorkehrungen treffen, dass auch durch Zivilbehörden und Privatpersonen kein funk- Telefon- und Telegrammverkehr mit den gegen das Deutsche Reich im Kriege befindlichen Staaten stattfindet. Der Grenzverkehr mit Schweden und Finnland bleibt in dem wirtschaftlich erforderlichen Umfang aufrechterhalten.

§6.
Das norwegische Oberkommando wird. auf Anforderung dem deutschen Oberkommando Schiffsraum unter seekundiger Führung in dem erforderlichen Ausmasse für Wehrmachtstransporte gegen Vergütung zur Verfügung stellen.

§ 7.
Die bereits vom norwegischen Oberkommando eingeleitete Demobilmachung wird auf die in Finnmarken stehenden norwegischen Truppen ausgedehnt, die Bestimmungen über die Niederlegung und Ablieferung der Waffen, des Geräts usw. treffen auf sie in gleichem Ausmass zu; ausgenommen sind 2 Bataillone und 1 batterie an der Ostfinnmärkischen Grenze. Diese versehen bis zur endgültigen Regelung des Grenzschutzes unter dem Befehl des Fylkesmannes von Finnmark und unter der Bezeichnung Grenzschuts-Polizei-Bataillon bezw.-Batterie den Grenzschutz wie bisher.

§ 8.
Das norwegische Oberkommando wird die zuständigen Behörden anweisen, den Forderungen der deutschen Wehrmacht zum Schutz Norwegens und zur Sicherstellung der Schiffs- und Luftfahrt in Bezug auf Lotsen- Seezeichen- und Leuchtfeuerwesen sowie auf den Wetterdienst zu entsprechen.

§ 9.
Dieses Abkommen tritt mit sofortiger Wirkung in Kraft. Zur Regelung von Einzelheiten seiner Durchführung ist der Verbindungsoffizier der deutschen Wehrmacht beim norwegischen Oberkommando bevollmächtigt. Das Abkommen ist in fünf deutschen und fünf norwegischen Ausfertigungen hergestellt.Für seine Auslegung ist der deutsche Text massgeblich.

Trondheim, den 10. Juni. 1940
Für das Deutsche Oberkommando
gez. Buschenhagen
Oberst im Generalstab		 Für das norwegische Oberkommando
gez. Roscher-Nielsen
Oberstleutnant im Generalstab


Erängzung des Abkommens zwischen dem deutschen Oberkommando Norwegen und dem norwegischen Oberkommando vom 10. 6. 40.

In Ergänzung der Kapitulationsverhandlungen wurden folgende Bestimmungen zwischen
Oberst i. G. Buschenhagen und
Obstl. i. G, Roscher-Nielsen
am 11.6.40 in Narvik getroffen:

1.) Die Grenzpolizeibataillone in Finnmarken werden dem deutschen Oberkommandounterstellt. Weisungen erhalten sie auf dem Wege über den Fylkesmann in Finnmark.
2.) Distriksoffiziere rechnen nicht zu den Berufsoffizieren.
3.) Zu den persönlichen Waffen der Offiziere gehören auch die Pistolen.
4.) Die Übermittlung der Kapitulationsbedingungen und sonstiger Nachrichten des norwegischen Oberkommandos an die frühere norwegische Regierung in England wird nicht zugelassen.
Dem norwegischen Oberkommando wurde ferner die sofortige Freilassung und Heimbeförderung aller deutscher Zivil-Jnternierten (auf norwegische Kosten) und die Freilassung solcher Norweger, die wegen Begünstigung Deutschlands z.B. Lotsen, festgesetzt waren, auferlegt.

Gez. Buschenhagen


Se også: Bjørnefjellavtalen; Buschenhagen, E.; rettsoppgjøret; Trondheimsavtalen.

Litt.: Skodvin, M.: Festskrift til J. Sverdrup, 1989.

BN

kapitulasjon i 1945. Den tyske overkommandoen i Norge kapitulerte kl. 0.00 natten mellom 8. og 9.5. etter at et alliert forparti ledet av den britiske brigadegeneralen R. Hilton på Lillehammer hadde overlevert kapitulasjonsbetingelsene hos den tyske øverstkommanderende, general Franz Böhme, kl. 23 8.5. Kommandør Per Askim var eneste nordmann i Hiltons gruppe. Forpartiet representerte general Sir Andrew Thorne ved Scottish Command, som av den allierte krigsledelsen SHAEF hadde fått i oppdrag å forberede de militære tiltakene i Norge som skulle settes i verk ved en tysk kapitulasjon.
At ca. 350 000 uthvilte soldater i Festung Norwegen kapitulerte uten å sette seg militært til motverge, var på ingen måte gitt. Tvert imot var det lenge grunn til å frykte et blodbad i forbindelse med gjenerobringen av Norge. I september 1944 antok de allierte at 4 alternativer forelå: 1. en ordnet tysk kapitulasjon i Norge (kapitulasjonsaltemativet), 2. Wehrmacht mister kontrollen over egne styrker (oppløsningsalternativet), 3. tyskerne trekker seg ut av landet (evakueringsalternativet) eller 4. det blir nødvendig med alliert invasjon i Norge (invasjonsalternativet).
Hitlers selvmord 30.4.45 innebar at storadmiral Dönitz overtok som Tysklands statssjef og at kapitulasjonsalternativet ville bli valgt også i Norge.
4.5. kapitulerte de tyske styrkene i Danmark, Nederland og det nordvestlige Tyskland. Dagen før møtte Böhme og Terboven Dönitz i Flensburg. Her fikk de klar beskjed om at Dönitz aktet å kapitulere. Det viktigste for ham var nå å hindre at enda flere tyske soldater havnet i sovjetisk fangenskap. I Flensburg ble Terboven i realiteten avsatt (formelt først 7.5.) og Böhme fikk kommandoen over alt tysk personell i Norge.
7.5. meldte Flensburg radio at Dönitz hadde gitt den tyske overkommando ordre om å kapitulere betingelsesløst på alle fronter. Tidlig på morgenen var kapitulasjonsdokumentet undertegnet i Reims i Frankrike, noe som ble gjentatt dagen etter i Berlin etter krav fra Sovjet-ledelsen. 8.5. kl. 23 mellom-europeisk tid trådte kapitulasjonen så i kraft (kl. 0.00 9.5. norsk tid).
På Lillehammer natten til 9.5. måtte Böhme etter 3 timers betenkningstid akseptere de ydmykende kapitulasjonsvilkårene. Bl.a. var det lite ærefullt å måtte gå med på at Wehrmacht skulle avvæpne seg selv og dessuten arrestere gestapister, SS-folk og annet nøkkelpersonell. Tyskerne måtte forplikte seg til å evakuere alle større byer og viktige befestninger, og samle seg i spesielle leire. At tyskerne selv måtte administrere sin egen overgivelse var det eneste mulige. De allierte hadde ennå ikke militære styrker å sette inn.
Natten til 10.5. rykket Hjemmestyrkene, ca. 40 000 mann, ut de fleste steder. Deres forhåndsordre var å unngå konfrontasjoner og gradvis overta vakthold o.l. Neste dag strømmet de norske polititroppene utdannet i Sverige (i alt 13 000 mann), over grensen til Oslo, Trondheim og Narvik. Samtidig landet de første britiske fallskjermsoldatene og norske tropper fra brigaden i Skottland.
13.5. kom general Thorne som øverstkommanderende for de allierte styrkene til Norge sammen med kronprinsen og regjeringsdelegasjonen. 7.6., da kongen kom tilbake, ble den militære perioden avsluttet ved at Thorne overrakte en høytidelig erklæring på Slottet om at Norge igjen var en suveren stat.

Se også: frigjøringen.

Litt.: General Thornes rapport om frigjøringen av Norge, 1955, Hauge, J.C.: Frigjøringen, 1994.

TP

Karlsen, Gertrud Thielicke (1908-), Gestapo-agent. Ungnazist i Tyskland før hun i 1926 reiste til Norge. Fikk norsk statsborgerskap ved giftermål i 1927, fra 1942 igjen tysk statsborgerskap. Fra midten av april 1940 tilknyttet tyske myndigheter, ansatt i Gestapo fra 1941, først som kartotekfører og tolk, senere også etterforsker. Fra våren 1942 tilknyttet avd. IV lA som spesialist på kommunistsaker, særlig kommunistisk sabotasje. Hun kom i en nøkkelstilling som bestyrer av Gestapos kommunistarkiv, fordi hun hadde inngående kjennskap til norske forhold, stor norsk omgangskrets og snakket godt norsk. Hun deltok i en rekke tyske aksjoner, i skjerpede forhør, og utøvde selv tortur mot fanger ved flere anledninger. I 1948 ble hun dømt til 18 års tvangsarbeid, benådet i 1951. Kort etter ble hun formelt utvist, og kunne reise til Tyskland som fri kvinne. Beslutningen var omstridt og vakte oppsikt. Bakgrunnen kan ha vært at Karlsen i flere avhør og omfattende rapporter ga inngående beskrivelser til politiet av den kommunistiske illegale aktiviteten under okkupasjonen, særlig av Asbjørn Sundes sabotasjeorganisasjon, med tildels utførlige biografiske opplysninger. Karlsen var en av få kvinner som ble tildelt det tyske krigsfortjenestekors (1944).

Se også: Gestapo.

Litt.: Borgersrud, L.: Wollweber-organisasjonen i Norge, avh. 1994.

LaB

Kaufmann, Karl (1900—69), Gauleiter i Hamburg 1929—45 og Reichskommissar für die deutsche Seefahrt 1942—45. NSDAP- medlem allerede i 1921, tilhørte partiets pionerer i Rhinland. Kaufmann var en av Terbovens nærmeste venner. Da han i mai 1942 ble utnevnt til Reichskommissar for sjøfarten, fikk han ansvaret for sjøtransporten mellom Tyskland og Norge, noe som medførte mange tjenestereiser rundt i Norge, ofte i selskap med Terboven. Enkelte kilder tyder på at Terboven gjerne hadde sett at Kaufmann fikk ansvaret for Danmark i stedet for Werner Best.
I april 1945 nektet Kaufmann å følge Hitlers ordre om å fortsette forsvaret av Hamburg, og 3.5. overga han byen til engelskmennene for å forhindre mer ødeleggelser. Etter krigen fikk han en dom på 14 måneder.

Se også: Best, W.; Terboven, J.

BN

Keitel, Wilhelm (1882—1946), født i Braunschweig, tysk yrkesoffiser. Deltok i 1. verdenskrig som artillerioffiser. Generalfeltmarskalk og sjef for Oberkommando der Wehrmacht (OKW) 1938—45. Egentlig hadde Keitel vært imot angrepet på Sovjetunionen og søkte først avskjed, men fortsatte likevel som sjef for 0KW. Hitler satte stor pris på ham, men hans offiserskolleger foraktet ham fordi han aldri motsa der Führer og ga ham klengenavnet «Lakeitel».
For å beskytte tyske interesser var Keitel villig til å gå meget langt. Da 0KW fikk melding om at befolkningen hadde hilst britene velkommen under raidet mot Svolvær i mars 1941, reagerte Keitel spontant med å kreve strengeste straff og om nødvendig fullstendig utslettelse av stedet. I september 1941 ba han Terboven om å skjerpe strafferammen ad motstand i Norge. Uten protester satte Keitel sitt navn under Hitlers ordrer om massemord og overgrep, blant dem Kommissar-Befehl av 6.6.1941 om uten videre å skyte politiske offiserer blant de sovjetiske krigsfangene; Nacht und Nebel-Erlass av 7.12.1941 om å la motstandere i de besatte områdene forsvinne i fengsler og leirer i Tyskland; og Kommando-Befehl av 18.10.1942 om at alle deltakere i allierte kommandoavdelinger skulle skytes på stedet eller overgis til Sipo.
I Nürnberg ble Keitel dømt til døden for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten og hengt i 1946.

Se også: Kommando-Befehl; NN; Nürnberg-domstolen.

BN

Kern, Eberhard Günther (1899—1974), tysk filolog og språklærer, bosatt i Norge siden l923. Tysklærer i NRK siden 1920- årene og innehaver av egen språkskole. Medlem i NSDAP sidet 1933 og virksom som leder av partiets Ortsgruppe i Oslo, der han forsøkte å samle tyskere bosatt her til politisk virksomhet. Arbeidet gikk tregt, mye pga. Kerns personlige egenskaper, og han ble avløst som Ortsgruppenleiter i 1937 av en av legasjonens folk. Gjennom året 1939 kom han til å spille en rolle som Oslo-kontakt for Rosenberg-agenten Hans Wilhelm Scheidt under dennes oppdrag å forberede en aksjon i Norge. Kern introduserte Scheidt for Quisling, lærte Scheidt norsk, og fulgte ham på reiser. Kerns virksomhet syntes i det hele konspiratorisk, og mange nordmenn regnet ham som profesjonell tysk spion. Utenriksdep. fikk flere advarsler. En informert iakttaker gikk ut fra at Kern førte register over alle norske jøder. Kerns virksomhet under okkupasjonen foranlediget imidlertid ikke at det ble reist sak mot ham under rettsoppgjøret, men han ble utvist til Tyskland i 1947.

Se også: Quisling, V.; Rosenberg, A.; Scheidt, H.-W.

Litt.: Ringnes, E.: Bak okkupasjonens kulisser, 1950.

HFD

Kiberg. De fleste i det lille fiskeværet Kiberg mellom Vardø og Vadsø dro over til Sovjetunionen med fiskeskøyter etter tyskernes okkupasjon av Norge. Mange var kommunister, og de fryktet nok for å bli forfulgt av tyskerne. Kvinnene og barna fikk arbeid på jordbrukskollektiver i Ural, og her ble de fleste av dem så lenge krigen varte. De fleste av de yngre mennene ble etter forhør og internering vervet til den sovjet-russiske militære etterretningstjeneste. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941, ble mange av dem satt inn i etterretningsoppdrag langs kysten i Finnmark og Nord-Troms. De både overvåket og ga radiomeldinger om tysk skipstrafikk med det resultat at sovjetiske ubåter senket rundt 80 tyske lasteskip. I arbeidet med å rive opp partisanenes nettverk i det oversiktlige lille lokalsamfunnet, fikk tyskerne hjelp både av norske medløpere og Jonas Lies overvåkingsarkiv fra 1939. Det forekom en rekke dødsdommer, men også uetterforskede dødsfall. Nær halvparten av disse 45 «partisaner», som de ble kalt, ble sporet opp av tyskerne, og skutt i kamp eller senere henrettet. Etter krigen flyttet russlandsfarerne tilbake til Kiberg, til Lille Moskva som stedet het på folkemunne. Pga. Sovjet-oppholdet og partisanvirksomheten ble mange i Kiberg overvåket under kommunist- frykten og den kalde krigen mellom øst og vest. Først i begynnelsen av 1990-årene påskjønnet norske myndigheter partisanenes viktige krigsinnsats i alliert tjeneste.

Se også: Harjo, 0.; Lie, J.; Murmansk- konvoier; partisanene i Finnmark; Vardø.

Litt.: Eriksen, H.K.: Partisaner i Finnmark, 1969, Fjørtoft, K.: "Lille Moskva", 1983.

KEE

Kingston House, Knightsbridge i West End, like ved Kensington Gardens, var fra høsten 1940 tilholdssted for den norske sentraladministrasjonen i London. Eiendommen besto av Kingston House North og South. I sørbygningen holdt Forsvarsdep. til. Dessuten hadde utenriksminister Trygve Lie leilighet der. De øvrige dep., samt Norges Bank, Helsedirektoratet, informasjonstjenesten og kringkastingen, hadde lokaler i nordbygningen. Regjeringskonferansene og forberedende statsråd ble holdt i nordbygningen. Kingston House var et nybygd boligkompleks med moderne leiligheter med kjøkken og bad. De siste ble ofte brukt til arkivrom. Under de stadige tyske flyangrepene ble arbeidstiden ofte uregelmessig, men leilighetene gjorde det forholdsvis enkelt å improvisere soveplasser for funksjonærene som ble tvunget til å overnatte. Bortsett fra knuste vindusruter, slapp bygningen uskadet fra flyangrepene. I januar 1942 ble det opprettet en liten folkeskole for 10-15 norske elever i London. Pga. plassmangel holdt skolen den første tiden til i noen kjøkkenlokaler i Kingston House.

Se også: London-regjeringen.

AT

King Haakon VII, ubåtjager, se marinens fartøyer.

kinostreik, se film og kino.

kirkekampen, betegnelse på kirkens motstand mot de nazistiske myndigheter under okkupasjonen. Nyordningen 25.9.1940 dannet opptakten til en serie av konflikter mellom NS-styret og kirken. Kirkedep. forsøkte å sensurere de religiøse sendingene i NRK og favoriserte prester som var postivt stemt overfor NS. I første omgang var tonen overfor kirken likevel preget av forsiktighet.
Biskop Berggrav markerte seg som den ledende person i kirkekampen. 25.10. ble Kristent Samråd dannet under et møte i Oslo bispegård, noe som førte til et nært samarbeid mellom biskopene og lederne for de frivillige kristelige organisasjoner.
På nyåret 1941 ble kirkekampen trappet opp som en reaksjon på en serie rettskrenkelser, særlig fra Hirdens side. 9.2. ble et skarpt hyrdebrev lest opp i mange norske kirker. Dette skapte sterke reaksjoner i Kirkedep., og i et rundskriv 5.4. ble prestene oppfordret til å la «det rent oppbyggelige og det evighetsmessige i evangeliet stå i forgrunnen» i forkynnelsen.
I løpet av 1941 ble kampen om hvem som skulle styre Den norske kirke stadig mer tilspisset. I desember offentliggjorde biskopene skriftet Kirkens orden, som ga uttrykk for at kirken er et selvstendig «åndelig samfunn» med en egenart som staten må respektere. Klimaks i kirkekampen kom vinteren og våren 1942. 1.2. ble domprost Arne Fjellbu nektet å avholde sin ordinære gudstjeneste i Nidarosdomen, og bare et par uker senere sendte biskopene en skarp protest mot den nasjonale ungdomstjenesten. 24.2., 5 dager etter at domprost Fjellbu ble avsatt, nedla de 7 biskopene sine statlige embeter. Under ledelse av Berggrav ble det utarbeidet en erklæring om kirkens posisjon, som skulle være grunnlag for en eventuell embetsnedleggelse også fra prestenes side. Bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn ble lest opp i de fleste av landets kirker 1. påskedag, 5.4. I alt sluttet 93 % av prestene seg til dokumentet og la ned sine embeter. I tillegg kom solidaritetserklæringer fra en rekke frivillige kristelige organisasjoner og fra frikirker.
Sommeren 1942 ble Den Midlertidige Kirkeledelse etablert som det øverste organ innenfor den delen av kirken som hadde brutt med staten. Høsten 1942 kom uttalelser mot jødeforfølgelsen («Hebreerbrevet»), og våren -43 mot arbeidsinnsatsen. Myndighetene forsøkte å legge hindringer i veien for prestenes virksomhet. I alt ble 127 prester forvist fra sine menigheter, og 92 av dem var i fengsel kortere eller lengre tid. Prestene Arne Thu og Ingolf Boge mistet livet i fangenskap. 2.6.1944 ble 18 prester i all hemmelighet ordinert på Helgøya, under ledelse av biskop Wollert Krohn-Hansen, som var internert der.

Se også: Den Midlertidige Kirkeledelse; Hyrdebrevet; Kirkens Grunn; Kristent Samråd; NS-biskoper; nyordningen.

Litt.: Austad, T.: Kirkens Grunn, 1974, Berggrav, E.: Front —fangenskap —flukt, 1966, Christie, H.C.: Den norske kirke i kamp, 1945.

GH

Alfabetisk
indeks..

Krigsleksikon startside..

Tilbake til
NorgesLexi..
...side J2                    K1                     side K2...
Tilbake til
toppen av siden