...side J1                    J2                    side K1...
Meny
Johnson Alex(ander) (1910—89), prest, senere biskop i Hamar (1964—74). Sentral i kirkekampen og medlem av Koordinasjonskomiteen, senere også Hjemmefrontens Ledelse.

Se også: Hjemmefrontens Ledelse; kirkekampen; Koordinasjonskomiteen.

IK

Jonsborg, Quislings feriested i Hegglandsgrend i Fyresdal, var oppført av hans far som pensjonistbolig i dragestil i 1918 på en tomt som ble skilt ut fra slektsgården Lunden. Quisling arvet stedet ved morens død i 1941. Han lot bygningen restaurere og ornamentikken forsterke, samtidig som sikkerhetstiltak ble gjennomført. Ekteparet Quisling ferierte her flere ganger under okkupasjonen. I maidagene 1945 ble huset tatt til kvarter av det stedlige Milorg. Betydelige deler av inventaret, derunder store deler av Quisling-familiens omfattende brevarkiv, ble i den forbindelse fjernet av privatpersoner. I dag tilhører huset fortsatt familien.

Se også: Fyresdal; Quisling, V.

HFD

Ju-52, Junker, tysk 3-motors transportfly. Ju-52 utgjorde gjennom hele krigen stammen i det tyske Luftwaffe på transportsiden. Flyet ble benyttet i stort antall under angrepet på Norge og Danmark i 1940. Ju-52 ble brukt i sivil norsk luftfart (DNL) både før og etter krigen.

IK

Ju-87 "Stuka", Junkers, tysk 1-motors stupbombefly, (Sturtzkampflugzeug). Benyttet med stort hell under den tyske Blitzkrieg i 1939 og 1940, også brukt i Norge. Flyet var imidlertid et lett bytte for allierte jagerfly og mistet etter hvert mye av sin betydning.

IK

Jupiter, alliert plan om minelegging langs Norges kyst.

Se også: allierte planer; Churchill, W.

jødeaksjonene, 767 av de ca. 1800 jødene som befant seg i Norge i 1942 ble deportert til de tyske utryddelsesleire i Polen; bare 32 av jødene fra Norge overlevde. Arrestasjonene og deporteringen av jødene kom neppe som noen stor overraskelse på dem som hadde et visst kjennskap til hvilke foranstaltninger tyskerne og deres norske medhjelpere satte i gang overfor jødene kort tid etter 9.4.1940. Til det mer iøynefallende nyhets- og ryktebilde hørte arrestasjoner, yrkesforbud og trakassering av jøder enkeltvis, jødiske forretninger som ble utsatt for hærverk eller stengt, og NS-aktivister som utbasunerte sitt antisemittiske hat. Vel så illevarslende for dem som kunne lese tegnene, var de politimessige og byråkratiske foranstaltningene, mindre støyende, men desto mer gjennomtenkte.
10.5.1940 ble radioapparatene til jødene inndratt av norsk politi, etter ordre fra tyskerne. Denne inndragning hadde ikke annet siktemål enn å «særbehandle» og trakassere den jødiske befolkning. I oktober 1941 ble jødene innkalt til stedlige politistasjoner og lensmenn for å få stemplet en stor rød J (for Jøde) i sine pass. Samme høst foregikk det en diskret, men omfattende registrering av jøders eiendom, utført av norske embetsmenn på fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Spørreskjemaet «Jøder i Norge», som det tyske sikkerhetspolitiet samtidig sendte ut til politistasjoner landet rundt, gikk enda lenger i nitid kartlegging av det jødiske samfunn i Norge. Embetsmennene skjønte at noe var i emning, og at tyskerne hadde en særlig hensikt, men de færreste unnlot å kartlegge som tyskerne forventet.
25.10.1942 kom ordren fra Berlin om å arrestere samtlige norske, mannlige jøder, en ordre som ble fulgt opp av statspolitiet og grupper av ordinært norsk politi og lensmenn. 26.11.42 var det barna og kvinnenes tur. Deretter fulgte forvisningen og utreisen, 26.11.1942 om bord i D/S Donau for mesteparten av dem, en reise som for de aller fleste ble den siste. Quisling-regjeringens lov om inndragning av jøders formue var da gitt 26.10.1942, lov om meldeplikt for jøder 17.11.1942.
De medvirkende innenfor det norske politiet og den norske embetsstanden spilte rollen som silkehanske for det tyske politiet. Tyskerne ville ha minst mulig oppstuss rundt jødeaksjonene og foretrakk politifolk og lensmenn som jødene var fortrolige med. Store grupper innenfor politietaten var på sin side meget innstilt på å holde politiet mest mulig norsk og profesjonelt, av politifaglige og personlige karrieremessige grunner. For å oppnå dette, måtte de gi noe igjen, som f.eks. forfølgelsen av de norske jødene. Men det hører også med til den norske Holocaust- historien at politietaten og embetsverket bar på en ganske jødefiendtlig ballast. Den sterkt motviljen mot jødisk immigrasjon gikk i alle fall tilbake til 1. verdenskrig, da det inntraff et kvalitativt skifte til en langt mer restriktiv innvandringspolitikk, med argumenter og holdninger som ikke var svært forskjellig fra de gjengse antisemittiske i Europa på den tiden. Den norske flyktningepolitikken og holdningene til å innvilge oppholdstillatelse til jødiske flyktninger fra Hitler-Tyskland var i 1930-årene meget restriktiv. Norge var et av de mest avvisende land, utenom de nazistiske, i så henseende, noe man kanskje kan være «glad for», når man i ettertid ser skjebnen til de norske jødene og jøder som hadde tatt midlertidig opphold i Norge.

Se også: Auschwitz.

Litt.: Johansen, P.O.: Oss selv nærmest, 1984, Mendelsohn, 0.: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, 1969, Ottoson, K.: I slik en natt, 1994.

POJ

Jønsson, Halfdan (1891—1945), sentral motstandsmann. Formann i Kjemisk industriarbeiderforbund 1924—34 og nestformann i LO I 1934. Jønsson ble en av arbeiderbevegelsens viktigste ledere under krigen. Fra sommeren 1942 var han DNAs første representant i Koordinasjonskomiteen og Kretsen. Ved påsketider så, hadde han blitt leder av LOs illegale Faglig Utvalg, etter at Per Lie var arrestert. Jønsson som person virket samlende i arbeiderbevegelsen, han hadde også kommunistenes tillit.
Annerledes ble det under hans etterfølgere Alf Andersen og Frank Hansen, som ikke ville ha noe med kommunistene å gjøre. Jønsson ble arrestert av Gestapo i januar 1944 og døde i konsentrasjonsleiren Dachau 1 år senere. Årsaken til arrestasjonen er aldri klarlagt. Muligens ble han avslørt av Rinnan-banden under besøk i Trondheim i 1943.

Se også: B-org.; Faglig Utvalg; Koordinasjonskomiteen; Kretsen; Rinnan, H.

TP

jøssing. Ordet kom i omløp våren 1941 som betegnelse på anti-tysk og NS-fiendtlig nordmann, og var brukt av alle parter under okkupasjonen, både av jøssingene selv, tyskerne og NS. Pr. høsten 1943 hadde betegnelsen fått en så positiv ladning i opinionen at NS’ propagandaledelse påla partiets talere å unngå «jøssing» om motstanderne.
Ordets opprinnelse har lenge vært uklar, men en sikker kilde peker mot Sverige, der det NS- og tyskvennlige organ Sverige Fritt i Göteborg 14.2.1941 myntet ordet «jøssing» om Nygaardsvold, Hambro etc., av Jøssingfjord, stedet der Norge ifølge bladet hadde «mistet sin nasjonale ære» pga. Altmarksaken. Bladet stilte ordet opp mot det fonetisk parallelle og språklig etablerte «quisling», og spurte retorisk: «Hvem er Norges sanne venner, jøssingene eller quislingene?» Fritt Folk gjorde i lederartikkelen «Jøssingene» 18.2.1941 ordet til sitt, og herfra spredte det seg raskt til opinionen som helhet — skjønt i det lange løp uten det negative innhold som bladet ønsket.

HFD

Jøssingfjord, se Altmarksaken.

jøssinghumor. - Har du hørt at Quisling er blitt landhandler?
- ?
- Jo, han har solgt Norge.
Humor er en sikkerhetsventil i vanskelige tider, og vitsene svirrer i Norge under okkupasjonen. Jøssinghumoren gikk ut på å latterliggjøre både norske og tyske nazister. Det var populært å vri på navnene: Vidkjent Usling fra Sans og Samling; Judas Lie; Virvar Sæther, eller Quislings fine nye tittel: Filisterpresidenten, Medisterpresidenten, Ministerpissetrengten. NS-hilsenen Heil og Sæl! ble til Hel og Stæl!, og folk sa at Hirden og dens fører hadde fått en ny hilsen:
- Vi for deg, roper Hirden.
- Jeg for eder, svarer Quisling.
Disse vitsene gikk fra munn til munn: "Har du hørt?" Tyskerne kalte dem "Flüsterwitze" (hviskevitser), for naturligvis stemte det ikke at tyskerne manglet sans for humor. Det svirret vitser i Tyskland også, og mange av dem kom til Norge med okkupasjonsmakten. En av de mest kjente vitsene ble fortalt i utallige varianter over hele det okkuperte Europa:
To tyskere i bil kom uheldigvis til å kjøre over en gris utenfor en bondegård. En av dem gikk inn for å fortelle den sørgelige nyhet til bonden, men kom lettet tilbake med favnen full av blomster. Den andre spurte forbauset:
- Men ble han ikke sint?
- Nei, han ble veldig glad.
- Hva sa du, da?
- Heil Hitler, svinet er død!
Mye av krigshumoren kan virke plump og grov i dag, men under okkupasjonen var det viktig mentalhygiene å kunne le av motstanderen eller alle hverdagsproblemene. "Hviskevitsene" ga i tillegg en herlig følelse av fellesskap som heller ikke skal undervurderes.

Litt.: Bø, F.: Forbuden frukt, 1945.

BN

jøssingslister, navnelister over NS-regimets antatt sterkeste motstandere i hver kommune, oppad begrenset til 1% av innbyggertallet, ble fra 1942 ført av NS statistiske kontor i Oslo. Hensikten var å fremme beredskapen mot den situasjon som oppsto ved de allierte raid mot Måløy og Lofoten julen 1941, da lokale, sivile NS-medlemmer ble slept om bord av de allierte og ført til Storbritannia. Denne bortføring utløste meget stor indignasjon i NS. For å kunne iverksette mottiltak i form av arrestasjon av jøssinger på de steder hvor allierte i fremtiden slo til, ble listene utarbeidet. Pålegg gikk til hver aktuelle krets- eller lagsorganisasjon om å registrere de mest innbitte jøssinger og sende oppgaven til partiledelsen. Listene viste seg vanskelig å få drevet inn. Lokale NS-tillitsmenn kviet seg for å sladre på naboer og sambygdinger til ledelsen. Og hva om tyskerne fikk listene? Arbeidet trakk i langdrag, og ble til slutt oppgitt. Flere allierte raids ble det heller ikke. Jøssingslistene fikk derfor såvidt vites aldri noen konkret anvendelse. I 1943 ble de makulert.

HFD


Alfabetisk
indeks..

Krigsleksikon startside..

Tilbake til
NorgesLexi..

...side J1                    J2                     side K1...
Tilbake til
toppen av siden