- J-org, jernbaneorganisasjonen, illegal organisasjon opprettet i 1943 på initiativ av Milorg. J-org kartla jernbanetrafikken og drev med trafikksabotasje som feildirigering og
avsporinger.
BN
Jacobsen, Hans S. (Solgaard) (1901—80),
NS-politiker, ordfører i Moss høsten 1940,
fylkesmann i Østfold fra 1941 til frigjøringen, dømt til 8 års tvangsarbeid i 1948.
- Jacobsen var utdannet økonom. Han hadde
studert i Tyskland, ble tidlig en erklært nasjonalsosialist, og sluttet seg noe nølende til NS i 1933. Allerede året etter gikk han ut av partiet, etter forgjeves å ha forsøkt å påvirke det i
nasjonalsosialistisk retning. Han grunnla tidsskriftet Ragnarok i 1934. Etter Terbovens tale 25.9.1940 valgte Jacobsen å gå inn i NS igjen, men han var sterkt misfornøyd med Quisling
som førerskikkelse. Selv var han overbevist
pangermanist, og han la spesiell vekt på raseideene i nasjonalsosialismen. Jacobsen ble
fylkesmann i Østfold, men fortsatte å utgi Ragnarok. Dessuten startet han forlaget Kamban. Flere ganger var både tidsskriftet og forlagets utgivelser på kant med NS-ledelsen. Jacobsen
hadde nær kontakt med ledelsen i Germanske
SS Norge, og var formelt redaktør av organisasjonens tidsskrift Germaneren et halvt års tid.
- I etterkrigstiden gjenopptok Jacobsen sporadisk sin forlagsaktivitet. Han fikk oversatt
Ralph Hewins’ Quisling — Prophet without
Honour til norsk i 1966, en utgivelse som
resulterte i en omtalt injuriesak.
Se også: Germanske SS Norge; Hewins-saken; pangermanisme; Ragnarok.
Litt.: Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989.
ØS
Jacobsen, Rolf (1907—94), pressemann
og lyriker, debuterte i 1933 med diktsamlingen Jord og Jern. Han vakte oppsikt med sin modernistiske diktning; alt var nytt, motivene, ordvalget, poetisering av kloakk og
boggifjærer. Fra 1936 medarbeider ved
Kongsvinger Arbeiderblads Flisa-kontor.
- Jacobsen har i ettertid forklart at han i 1940
var sterkt skuffet over utviklingen og oppfattet at han hadde «valget mellom to forræderier». Som en reaksjon mot «den linje man
begynte med fra London», meldte han seg inn
i NS 16.10.1940. Ved årsskiftet 1940—41
presset NS-pressesjefen på Hamar frem et
skifte av redaktør. Styret som tilsatte Jacobsen visste ikke at han var NS-medlem.
- Kongsvinger Arbeiderblad, fra 1943
Glåmdalen, fikk imidlertid en redaktør som
brant for lokalavisen og holdt den gående til
freden. Skussmålene fra kollegene var meget
gode. I 1946 dømt til tvangsarbeid i 3 1/2 år,
med fradrag av utholdt arrest. Han slapp ut
høsten 1947.
Se også: arbeiderpressen.
Litt.: Hjeltnes, G.: Avisoppgjøret etter 1945, 1990, Lillebo, H.: Hemmelig liv, utrykt hovedoppg. i norsk, 1994, Vesaas, 0.: Rolf Jacobsen - en stifinner i hverdagen,1994.
GHj
Jahn, Gunnar (1883—1971),
sentral motstandsmann. Direktør i Statistisk Sentralbyrå
siden 1920, medlem Administrasjonsrådet
april—september 1940 (Finansdep.), ekstraordinært medlem Norges Banks direksjon 1941—45. Jahn var radikal venstremann og en
av den sivile motstands tidlige kjernepersoner. Aktiv i stortingsmiljøet under riksrådsforhandlingene der han forsøkte å forhindre knefallet. Fra høsten 1940 ofte oppsøkt av
enkeltpersoner for råd om forholdet til tyskerne, etter hvert sentral i Kretsen sammen
med bl.a. sin eldre venn Paal Berg, fra 1944
formelt i Hjemmefrontens Ledelse der han
deltok i planleggingen av finansstellet og den
økonomiske politikk etter krigen. Arrestert
og satt på Grini høsten 1944.
- Med sin kraftfulle personlighet, sterke
vilje og betydelige administrative og politiske erfaring, han hadde bl.a. vært finansminister under Mowinckel 1933—35, virket han
for alle som møtte ham gjennom okkupasjonsårene som en frittalende og inspirerende kilde til motstand mot okkupasjonsmakten og
NS. Hans dagbok, nå på Universitetsbiblioteket i Oslo, er et viktig kildeskrift til de skiftende stemninger og vurderinger som gjorde
seg gjeldende i den innerste sivile motstandsledelse, og til de mange rykter som gikk om tyskerne og NS.
- Ved Gerhardsens regjeringsdannelse i
1945 var Jahn selvskreven som finansminister. Fra 1946 ble han direktør for Norges
Bank. Under rettsoppgjøret var han kjent som
en konsekvent motstander av dødsstraff.
Se også: Administrasjonsrådet; Hjemmefrontens Ledelse; Kretsen; riksrådsforhandlingene.
HFD
Jan Mayen. Det er sagt at krigen i Arktis
ikke gjaldt territorium, men været. På Jan
Mayen var det den meteorologiske stasjonen
som først og fremst ble en viktig brikke i
krigføringen. Inntil de 4 norske meteorologer
på øya ble evakuert etter instruks fra den norske eksil-regjeringen i september 1940, fikk både tyskere og briter værobservasjoner. Fra
mars 1941 var det en norsk garnison som
besatte og holdt Jan Mayen for Norge og værtjenesten. På det meste talte styrken 52 mann.
Det ble ikke gjort forsøk fra tysk side på å
landsette tropper på øya, men tyske fly og
ubåter avla flere ganger Jan Mayen visitter
for å rekognosere samt skaffe seg værobservasjoner. Unntaksvis skjøt tyske fly mot menn og anlegg på bakken, men uten at større
skade ble gjort.
- Høsten 1943 ga den norske regjeringen
USA tillatelse til å opprette og drive en peilestasjon på Jan Mayen. Et vilkår var at den
fåtallige amerikanske gruppen skulle fjerne
stasjonen og forlate øya straks etter krigens
opphør. Amerikanerne ble stående på Jan
Mayen til februar 1946. Den norske regjeringen var sterkt opptatt av amerikansk tilbaketrekking for å hindre at Sovjetunionen
skulle få et påskudd for å kreve liknende eller
større militære anlegg på Svalbard.
Se også: Arktis; Murmansk-konvoier;
Svalbard.
Litt.: Barr, S.: Jan Mayen. Norges utpost i vest, 1991.
KEE
Jansen, Jan (1898—1984), lege, prorektor
ved Universitetet, sentral motstandsmann.
Kom med i det illegale arbeid allerede høsten
1940 gjennom distribusjon og senere som
redaktør av den illegale avisen Bulletinen.
Den kom ut hele krigen og fikk gjennom ham
nær tilknytning til det sivile ledermiljøet. Jansen ble medlem av det sk. presserådet som
fungerte en periode i 1943 og fikk tidlig kontakt til Koordinasjonskomiteen (KK) og det
øvrige sivile lederskap.
- Jansen var med i det felles sekretariat for
Kretsen og KK som fungerte fra februar 1944
og var teknisk formidler for korrespondansen
med Stockholm. I mai s.å. ble dette sekretariat formalisert som Hjemmefrontledelsens
sekretariat, HLS. Samtidig måtte Jansen
flykte til Stockholm, men kom tilbake og
møtte i KK de siste 2 måneder av krigen.
Se også: Hjemmefrontens Ledelse; illegale
aviser; Koordinasjonskomiteen; Kretsen.
Litt.: Grimnes, 0.K.: Hjemmefrontens Ledelse, 1977,
Luihn, H.: De illegale avisene, 1960; Det fjerde våpen, 1981.
AM
japansk fangenskap ble skjebnen til om
lag 800 norske statsborgere, i kortere tid eller
i flere år under 2. verdenskrig. Det var misjonærer, forretningsfolk, kvinner og barn, sjøfolk som på forskjellige måter ble internert, arrestert eller fengslet, alt etter hvor de hadde
oppholdt seg da de kom inn under japansk
herredømme.
- I alt ble de 800 nordmennene fordelt på 97
ulike leire i Japan, Korea, Mandsjuria, Mongolia, Kina, Thailand, Malaysia, Sumatra, Java, Filippinene og Andamanøyene. Dessuten opererte tyske raidere i Indiahavet og
Stillehavet, og disse ble brukt som fangeskip
sammen med de kaprede norske skip Tirranna og Madrono, samt den japanske ubåten I-1O. Over 300 sjøfolk opplevde et brutalt
japansk fangenskap med elendige livsvilkår.
Nordmenn i japansk fangenskap ble reddet ut
etter Japans kapitulasjon høsten 1945 av
amerikanerne.
Litt.: Ottosen, K.: Nordmenn i fangenskap 1940—45,
1995.
GHj
jazz. Norsk jazzliv gjennomlevde en blomstringsperiode under okkupasjonsårene, med
konserter, jammer, klubber og arrangementer
i de fleste byer landet rundt. Jazzkulturen i
Norge regner perioden 1940-45 som en
veksttid, til tross for at offisiell tysk og NS-
norsk politikk markerte skarp front mot
denne «usiviliserte negermusikk». En ny
generasjon av ganske unge musikere — Rowland Greenberg, Carsten Kloumann, Fred Lange-Nielsen, Lulle Kristoffersen og et snes
andre — gjorde seg sterkt gjeldende som fornyende element, dels i egne grupper, dels i samarbeid med den «eldre» swinggenerasjonen fra 1930-årene, Robert Normann, Finn Westbye, Øivind Bergh, Alf
Søgaard. Dertil kom at annen musikalsk
underholdning ble beskåret under okkupasjonen, først og fremst radiomusikken, i og med
inndragningen av radiomottakerne høsten
1941, dernest platesalget, som ble underkastet importrestriksjoner. Hjemlige jazzinnspillinger tørket etter hvert helt ut, fra over 20 i
1941 til 2 i 1944. Mangelen på radiomusikk
stimulerte etterspørselen etter levende
musikk, og jazzen, fremført av ungdommelige amatørutøvere med stor entusiasme og smittende humør, var noe levende. Deres
virksomhet i ytterkanten av hva okkupasjonsmakt og den nye tid kunne tåle, ga jazzfolket dertil et skjær av kulturmotstand. Også utenlandske impulser trengte seg inn gjennom
jazzen. Hvert år kom en ny Alice Babs-film
fra Sverige med stor suksess til norske
kinoer, og drev frem norske kopier som En
herre med bart med sine delikate melodier.
Også fra okkupasjonsmakten kom impulser:
tyske jazzmusikere som underholdning for
soldatene i Norge. Selv i det nazifiserte NRK
ble musikken hørt, fra vinteren 1945 kunne til
og med en markert jazzbølge over sendingene merkes.
- Mange forhold gjorde likevel jazz til en
risikabel virksomhet. Troende nasjonalsosialister i maktstilling, som Jim Johannessen i Rikshirdstaben, ville totalforby jazz på linje
med jødisk musikk. Geirr Tveitt, i rollen som
Statens musikkonsulent, fikk i 1941 lagt slike
fremstøt på is i Kulturdep., til tross for at
statsråd Lunde selv var en ivrig anti-jazzideolog. Forbudet mot offentlig dans som ble
effektivt fra mars 1942, satte fysiske begrensninger. Uteliv og forsamlingsmuligheter svant, men hjemmekonserter, private jamsessions og klubbaftener blomstret. Et høyt
antall konsertturneer ble også gjennomført,
helt til årsskiftet 1943—44.
Se også: film og kino; Norsk rikskringkasting.
Litt.: Stendahl, B./Bergh, J: Sigarett Stomp, 1991, Zwerein, M.: La Tristesse de Saint Louis: Jazz under the
Nazis, 1985, Riste, 0. (red.): Fredsgeneralen. 1995.
HFD
Jensen, Magnus (1902—90), historiker,
lektor ved Ris skole i Aker. Han ble sentral
både i lærerstriden, som medlem av
Koordinasjonskomiteen (KK) fra høsten 1941
(den høyere skoles representant fra september
1943 og ut krigen) og Kretsen. Han var forfatter av den erklæring lærerne leste opp for elevene 9.4.1942 om å «la min samvittighet være min rettesnor».
- I november 1944 var Jensen 1 av 4 igjen i
Kretsen som ikke var arrestert eller hadde
måttet flykte. Hans brev til Regjeringen fra
KK denne høsten der han betegnet KK som
«HL i det som angår den civile kamp», førte
til en indre strid i Hjemmefrontens Ledelse
som ga opphav til en reorganisering. Fra nyåret besto derfor HL av 12 medlemmer. Blant dem var Jensen. Etter krigen var han leder for
Hjemmefrontens Historieinstitutt (HHI).
Se også: HHI; Hjemmefrontens Ledelse;
holdningskamp; Lærersambandet; lærerstriden; Koordinasjonskomiteen; Kretsen.
Litt.: Grimnes, 0.K.: Hjemmefrontens Ledelse, 1977,
Jensen, M.: Norges historie fra 1905 til våre dager, 3.
utg., 1965.
AM
Jenssen, Friedrich («Fritz») (1886—
1966), NS-ordfører i Oslo. Meldte seg inn i
NS i 1933. Jenssen var 9.4.1940 ansatt som
soussjef i Kredittkassen i Oslo. Som ordfører
i Oslo fra 20.2.194 1 til frigjøringen fremstod
han som en overbevist NS-mann. Han foretok
flere politiske avskjedigelser og ansettelser i
Oslo kommune. Under rettssaken mot Jenssen kom retten likevel til at han som regel ikke selv hadde tatt initiativ for å få skiftet ut
kommunale funksjonærer med NS-folk. Retten mente også at Jenssen generelt ikke hadde opptrådt ondsinnet under okkupasjonen.
Jenssen ble dømt til 10 års tvangsarbeid, samt
til å betale en erstatning på 1,5 mill, kr. Han
ble satt fri i 1949.
BB
jernbanesabotasje skulle hindre eller
forsinke tysk transport gjennom Norge. Bortsett fra enkelte spredte anslag i 1943 og -44 av uavhengige grupper, foregikk denne sabotasjen fra desember 1944 til krigens slutt, og
da som et ledd i alliert strategi for å hindre
tyske troppeoverføringer til kontinentet.
- Aksjonene ble i hovedsak utført av innsendte grupper fra Storbritannia, dels i fallskjerm over Norge eller over grensen fra Sverige. De viktigste målene var Nordlandsbanen samt Dovre- og Rørosbanen. Metoden var i de fleste tilfellene skinnesprengninger, men også stillverk, transformatorer, kontaktledningsmaster, sporvekslere og pumpestasjoner ble lammet. Den største enkeltaksjonen var sprengningen av Jørstad bru i januar 1945, som førte til at et tysk troppetog styrtet
utfor. Natten til 15.3.1945 var flere hundre
Milorg-jegere på begge sider av Oslofjorden
mobilisert for å foreta sprengninger på forskjellige jernbanestrekninger. Denne aksjonen, kalt Betongblanding, var den mest omfattende operative innsatsen til Milorg
under krigen.
- Effekten av jernbaneaksjonene synes å ha
vært liten i forhold til målsettingen. Dette
skyldes dels at aksjonene kom sent i gang,
men også at flaskehalsen for de tyske troppebevegelsene snarere var mangel på skip. Meldinger fra tyske kilder om opphopning av soldater i utskipningshavnene underbygger
dette. For øvrig var tyskerne dyktige til å
improvisere videre transport fra bruddstedene.
- NSB har i en oversikt listet opp 104 sabotasjeaksjoner mot jernbanen under okkupasjonen, men en del av disse omfatter egentlig flere enn ett mål. Hele 43 av disse er registrert
i forbindelse med operasjon Betongblanding.
Se også: Betongblanding; Milorg.
TB
Jodl, Alfred (1890—1946), generaloberst
og sjef for Wehrmachtführungsstab, en av
Hitlers nærmeste militære rådgivere. Jodl
kjente Hitler helt fra 1923 og forgudet der
Führer, men var også en av de få som våget å
motsi ham. I 1939 var Jodl blitt generalmajor,
i 1944 generaloberst. Han ble stilt for retten i
Nürnberg, hvor han bl.a. ble forhørt om forhold i Norge. Jodl hevdet at invasjonen av Norge hadde gått ganske fredelig for seg:
«Nordmennene sto på kaien med hendene i
bukselommen og så interessert på.» Han la
også all skyld for senere motstand på Terbovens harde styre. Mht. brenningen av Finnmark, mente han igjen at Terboven var skurken, mens Wehrmacht bare hadde utført «det
som av militære grunner var ubetinget nødvendig,» for «ellers ville det nemlig ikke finnes en eneste by eller et eneste hus igjen i
Nord-Norge. Hvis De drar dit, vil De oppdage at dette ikke er tilfelle, og at disse byene fortsatt står ubeskadiget der.»
- Jodl ble dømt til døden og henrettet i 1946.
En tysk domstol behandlet saken hans på nytt
i 1953 og frikjente ham post mortem fordi
han bare hadde konsentrert seg om rent operative, militære spørsmål.
Se også: Nordlicht; Nürnberg-domstolen;
tvangsevakueringen i Finnmark.
BN
Johannesen, Alf (Frithjof) (1906—87),
NS-ordfører i Bergen. Jurist. 9.4.1940 var
Johannesen kaptein ved Marinens intendantur i Horten. NS-medlem 17.10.1940. I desember 1941 ble Johannesen beordret til
Bergen for å overta stillingen som finansrådmann. NS’ kommunale «nyordning» lot lenge vente på seg i Bergen, fordi partiets
lokallag hadde få egnede medlemmer å plassere i kommunale nøkkelstillinger. I tillegg
kom at førkrigsordføreren, Asbjørn Stensaker, ble på sin post helt til 28.3.1942 — for å motvirke nazifisering av kommunen.
30.3.1942 ble Johannesen utnevnt til ny ordfører i Bergen. Fra 20.10.1944 var han også
ordfører i Laksevåg. Han ble ingen pådriver
for «nyordning» i Bergen kommune. I rettssaken mot Johannesen uttalte Bergen byrett at han hadde søkt å ivareta befolkningens
interesser. En rekke kommunale etatsjefer og
tjenestemenn ga NS-ordføreren «et meget
godt skussmål». Retten kom til at Johannesens NS-medlemsskap hadde vært av rent passiv art. Alf Johannesen ble dømt til 2 års
tvangsarbeid og til tap av stillingen i Marinen.
Se også: kommunalforordningen.
Litt.: Stensaker, A.: Det hendte i Bergen 1940—1942, 1946.
BB
Johansen, Einar (1915—1996), radiotelegrafist for SIS i Norge under krigen, av britene
kalt «vår hovedagent i Nord-Norge», den
høyest dekorerte av de norske SIS-agentene.
- Johansen studerte ved NTH i 1940, var
utdannet radiotelegrafist og deltok i felttoget
ved Narvik. Allerede høsten 1940 kom han
med i illegalt arbeid på en radiostasjon (Skylark B) som en gruppe NTH-studenter drev.
Høsten 1941 flyktet han til Storbritannia, og
ble etter ønske sendt til sine hjemtrakter ved
Tromsø. Bare avbrutt av en tur tilbake til
London sendte han regelmessig verdifulle
etterretningsmeldinger til SIS resten av okkupasjonen.
Se også: Secret Intelligence Service.
Litt.: Nøkleby, B.: Pass godt på Tirpitz!, 1988.
BN
Johansen, David Monrad (1888—1974)
komponist, en stor kulturpersonlighet fra
mellomkrigstiden som sluttet opp om NS.
Som komponistenes representant i Kulturrådet og -tinget under okkupasjonen arbeidet
han særlig for å få opprettet et offentlig finansiert musikkakademi.
- I tråd med NS’ politiske program hevdet
Johansen at bare staten kunne sikre de nasjonale verdier. De tradisjonelle partienes manglende vilje og evne til å satse på dette området i mellomkrigstiden, kan forklare komponistens vei inn i NS. Det er vanskelig å se noe
personlig vinningsmotiv for NS-medlemskapet hans: Fra 1925—45 mottok han årlig kunstnerlønn, og i samme periode var han
musikkritiker i Aftenposten. I norsk åndshistorie videreførte Monrad Johansen arven fra Lysakerkretsen, Fridtjof Nansen og Erik
Werenskiolds kulturpolitiske miljø ved
århundreskiftet. Det var en kunstnerisk tenkemåte, som tilsa at kunst med nasjonalt særpreg oppsto i krysningspunktet mellom hjemlige og fremmede påvirkninger. At komponisten fortsatte å hevde denne tenkemåten som NS-medlem, var medvirkende til å kompromittere musikken hans og hele den nasjonale åndstrømningen. I 1946 ble Monrad Johansen dømt til 4 års tvangsarbeid, nedsatt
av Høyesterett fra lagmannsrettens dom på 5
1/2 år.
Se også: kulturting & -råd.
Litt.: Gaukstad, Ø./Sandvik, O.M.: David Monrad Johansen i Skrift og tale, 1968.
BS
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
