- I dag står flaggstangen naken, første
linje i Nordahl Griegs dikt 17. mai 1940,
skrevet i Tromsø og lest i det frie NRK over
Tromsø-senderen samme dag, fikk stor holdningsskapende betydning sommeren 1940.
Se også: Grieg, N.; krigslyrikk.
NJR
idrettsstreik, nedleggelse av idrettslig virksomhet og boikott av idrettsstevner. En nasjonal
idrettsstreik var effektiv i Norge fra slutten av
1940. Bakgrunnen var den valgte idrettsledelsens harde linje høsten 1940 overfor Axel Stangs dep. for arbeidstjeneste og idrett. Da
idrettstinget valgte major Olaf Helset til formann 1.9., var det ennå ingen som hadde gått inn
for streik. Det var utstrakt aktivitet i de fleste
idrettsgrener, men det sto strid om det var riktig
å delta i internasjonale konkurranser, og om
tyske utøvere (soldater) skulle få være med i
norsk idrettsliv. Etter å ha gjennomført en sammenslutning med arbeideridretten, sendte Helset
ut rundskriv som forbød internasjonalt idretts-samkvem. Dermed yppet han til strid med dep. 22.11. avsatte ministeren idrettsledelsen og varslet at han ville utpeke en ny. Resultatet ble at de
fleste ikke-nazister boikottet idrettsforbundets
virksomhet. I Trondheim var idrettslivet gått i
stå alt tidligere som følge av en lokal konflikt.
Den nasjonale idrettsstreiken begynte med boikott av et brytestevne i Tønsberg 24.11. Deretter
spredte den seg til de andre idrettsgrenene og
resten av landet. Streiken rettet seg i all hovedsak mot offisielle stevner. Bedriftsidrett og idrett
i arbeidstjenesten ble tolerert, og sk. «jøssing-
idrett» eller «illegal idrett» ble oppmuntret av
hjemmefronten. I mai 1941 avga Stang en forordning som ga dep. rett til å overta uvirksomme idrettslag. Deretter ble ca. 250 lag oppløst mens i overkant av 300 fikk utnevnt nye ledere. Flertallet av medlemmene meldte seg da ut.
Se også: Helset, 0.; Norges Idrettsforhund; Reichborn-Kjennerud, E.; Stang, A.
Litt.: Olstad, F./Tønnesson, S.: Norsk idretts historie,1986—87.
ST
Ilebu. Fengsel for landssviksiktede og
dømte fra 8.5.1945 til 3 1.12.1950. Opprinnelig bygd som kvinnefengsel, men overtatt av
tyskerne i juni 1941 og benyttet som fengsel
for politiske fanger, og gikk da under navnet
Grini. Etter at de siste landssvikdømte hadde
forlatt Ilebu, ble stedet gjort om til Ila sikringsanstalt. Fra 1976 ble Ila et kombinert sikrings- og soningsfengsel. Fasen som Ilebu
var spesiell i flere henseende. Fengslet ble på
kort tid fylt opp med et meget stort fangeantall, 3442 på det meste (juli 1945), rett etter
frigjøringen med bitre krigsminner. Til å
begynne med ble fangene bevoktet av folk fra
hjemmefronten, og senere også Rikspolitiet.
De fleste vokterne var forholdsvis unge menn
uten fengselsfaglig bakgrunn. De tilfeller
som forekom av overdreven straffeeksersis
og unødig hard behandling av enkelte fanger i
den første tiden, må ses på bakgrunn av dette.
- Etter innkjøringsfasen ble det mer orden på
«disiplinen», også mht. de ansatte. Etter at
det ble slutt på å ta inn fanger på rekordtid, og
i et antall som var helt uten paralleller i
moderne norsk fengselshistorie, ble det mer
tid og overskudd til tradisjonelle fengselstilbud som undervisning og utearbeid.
- Slik «Grinifange» har vært en hedersbetegnelse, har «Ilebufange» vært et stigma, med
den forventede følge at det ikke er etterlatt
oss særlig med litterære institusjons- og situasjonsbeskrivelser fra denne perioden.
Litt.: St. meld. nr. 64. 1950: Angrepene på rettsoppgjøret
med landssvikerne; «Om landssviksoppgjøret«, innst.avgitt
11.1.1962.
POJ
illegal, illegalitet, skjult og konspirativ motstand (eg. utenfor loven). Motstandsbevegelsens arbeidsformer utviklet seg sterkt fra
1940 til -45. Uviljen og motstanden mot
okkupasjonen var det første året preget av
amatørmessig organisering og tro på at det
var mulig å motarbeide den tyske okkupasjon
og nazi-myndigheter med åpne midler som
petisjoner, protestskriv og streiker. Illegaliseringen av motstanden skjedde derfor etappevis. Den første store tyske aksjon kom
16.8.1940, og var rettet mot kommunistene.
Disse var også de eneste i Norge som hadde
erfaring med konspirative arbeidsformer.
Tyskerne slo ned på organisasjonene i juni og
fagbevegelsen i september 1941, og tvang
nye grupper til å utvikle illegale arbeidsformer. I 1942 rammet tyske aksjoner motstandsgrupper i full bredde, og tvang frem et
nytt syn på nødvendigheten av illegale teknikker. Mange grupper søkte til kommunistiske arbeidsteknikker, som bruk av «celler»
med bare et lite antall medlemmer og én leder
utad, bruk av dekknavn, dekkstillinger, dekkleiligheter.
- Både sivile og militære motstandsgrupper
gikk etter hvert i illegalitet. I praksis betydde
det at gruppenes nøkkelpersonell drev motstandsvirksomhet på heltid, og at deres kontaktflate til «legale» personer som fortsatt
skjøttet sitt arbeid som vanlig, ble så kamuflert som mulig. Senere ble det utviklet det sk. konspirative prinsipper for gruppenes medlemmer, og et organisasjonsapparat som
hadde som oppgave å sikre mot inntrenging
fra angivere og Gestapo, og sikre forbindelser
og som siste utvei eksport.
- Tysk politi motarbeidet illegaliteten ved
overvåking, «negativt spill», og infiltrasjon
fra Sverige. Det «negative spill» var utviklet i
Tyskland under kampen mot kommunistene i
den første tid etter Hitlers maktovertakelse,
og besto i å skape kontrollerte motstandsgrupper, hvor bare lederne sto i kontakt med Gestapo, mens de øvrige medlemmer trodde
de arbeidet i en motstandsgruppe. Særlig
beryktet ble Henry Rinnan, som lyktes ikke
bare å infiltrere de fleste motstandsgrupper i
Trondheims-området, men også miljøet rundt
Den norske legasjon i Stockholm. En lite
kjent slik gruppe i Østlands-området ble ledet
av «Dr. Harry» (Ingolv Andresen), som samtidig hadde kontakt til svenske militære.
- Gestapo og tysk militær etterretning (Abwehr) samarbeidet også i en viss utstrekning
med svenske myndigheter, og disse var en
betydelig sikkerhetsrisiko. Derfor var det en
stående parole at flyktninger eller kurérer
som kom til flyktningmottaket på Kjesåter,
ikke skulle fortelle om sin virkelige virksomhet. En egen sikringstjeneste ble opprettet
ved legasjonen fra 1942, bl.a. for å sikre illegaliteten hjemme.
- Etterretningsorganisasjonen XU utviklet
tidlig en raffinert illegal arbeidsteknikk, og
unngikk opprulling i større grad enn andre. I
noen Milorg-distrikt ble hele organisasjonen
utslettet som følge av brudd på illegale prinsipper. Det var også slike brudd som førte til
de tyske aksjoner mot NKP høsten 1942.
Se også: illegal teknikk; overvåking; Rinnan, H.; Wollweber-organisasjonen; XU.
LaB
illegal presse ble et viktig ledd i holdningskampen i Norge. De første illegale aviser kom sommeren 1940 med kommentarer, appeller, dikt. Etter at radioene ble inndratt
sensommeren 1941, økte antallet illegale aviser. Den nye oppgaven var nå å bringe videre radionyhetene fra BBC, og avisene fikk derfor navn som London-Nytt, London Radio,
Radio Nytt, Whispering Times og Halv Åtte.
Den illegale pressen brakte også videre London-regjeringens meldinger og paroler i holdningskampen.
- London-Nytt var den største illegale avisen, ut fra opplag og spredning. Den utkom i nesten 2 1/2 år, til tross for vansker og arrestasjoner. Oslo- og landsutgaven utkom med i
alt 540 nummer i minst 1,5 mill, eksemplarer.
Kommunistene utga mange illegale aviser,
bl.a. det senere hovedorganet Friheten som
begynte som stensilert avis høsten 1941.
- Til sammen ble det produsert ca. 300 illegale aviser, de fleste i Oslo og spredt ut derfra
over landet. Trolig deltok mellom 12 000 og
15 000 menn og kvinner i produksjon og distribusjon av avisene. Slike aviser ble først lagt i posten, etter 1942 spredt med kurér og
fra hånd til hånd.
- 12.10.1942 utstedte Terboven okkupasjonstidens hardeste forordning hvor det bl.a. ble
truet med dødsstraff for å lytte på annet enn
tysk-kontrollert radio og for å lese illegale aviser. Dette førte til at noen aviser opphørte, andre reduserte opplaget eller kom ut sjeldnere. Mellom 3000 og 4000 mennesker ble arrestert,
av disse ble 62 henrettet og 150 døde i fangenskap, for å ha drevet med illegale aviser.
Se også: alliert propaganda; holdningskamp; London Radio; Moen, P.
Litt.: Luihn, H.: De illegale avisene, 1960; Det fjerde våpen, 1981, Nøkleby, B.: Holdningskamp, 1986.
GHj
illegal teknikk, illegale leve- og arbeidsregler for motstandsgrupper som i særlig grad
ble utviklet i de siste 2 krigsår, og spredt
gjennom illegale aviser og på annen måte. En
hovedregel var ikke å ha mer enn ett arbeidsfelt. Daglige regler kunne være: Når du tar
trikken, stå på uteplattformen. Gå sist på
trikken, og sist av. Når du skal «rundt hjørnet», gå alltid i «ute-sving». Parker alltid bilen i kjøreretningen. Kontroller at kjøkkendøren ikke er blokkert før du går til ro om natten. Vent aldri med å betale kelneren til du
skal gå. Vær spesielt forsiktig med drosjesjåfører, servitører og personer i liknende yrker.
Gå minst mulig i hovedgater. Varier stadig
påkledning. Velg helst selv tid og sted for
avtaler. Vær mistenksom mot kvinner (og
menn) som søker personlig bekjentskap. Vær
forsiktig med alkohol og restauranter. Regn
alltid med at telefonen er avlyttet.
- Det hørte også med til illegal teknikk å ha
flere sett identifikasjonspapirer med ulike
identiteter, utstyr for å farge håret, forskjellige briller ol. I Sverige var det viktig å ha en
gjennomtenkt falsk historie til bruk for politiet. Det hørte også med å kunne produsere en brukbar forfalsking med enkle midler for en
krisesituasjon. Et offentlig stempel i pass
kunne f.eks. overføres til et falskt kort ved
hjelp av et hardkokt egg. Til bruk for usynlig
skrift ble urin og melk benyttet. For meldinger i kode, var det mest brukte system under hele krigen enkel kryptering, hvor sender og mottaker brukte side-, linje- og posisjonsnummer for bokstaver i en på forhånd avtalt bok. En vanlig transportmåte var å sy
meldinger inn i klær, eller å plassere den i
endetarmen. Mikrofotografering gjorde meldinger så små at de kunne fraktes i fyrstikkhoder («frø»), uthulte skruer på toget o.l.
LaB
Imerslund, Per (1911—43), NS-mann,
forfatter og journalist, en slags nasjonalsosialistisk norsk Jack London-skikkelse. Var bl.a.
Spania-frivillig på Francos side. I Norge
gjorde han seg bemerket som hovedmannen
da en gruppe NS-ungdom brøt seg inn hos
Leo Trotskij på Hønefoss i august 1936. Etter
1936 forsvant han ut av NS.
- Reportasjer fra den spanske borgerkrigen
ble trykt i Tidens Tegn. Hans debutroman,
Hestene står salet, utkom samtidig på norsk
og på tysk i 1936.
- Under okkupasjonen tilhørte Imerslund
kretsen rundt Hans S. Jacobsens tidsskrift
Ragnarok. Han var en høyrøstet antisemitt,
og hadde bare forakt til overs for Quisling og
NS. Derimot var han et aktivt medlem av
Germanske SS Norge, og han deltok som en
særdeles entusiastisk frivillig i Waffen SS-
styrkene på østfronten. Hele tiden skrev han,
særlig i Ragnarok og i Germanske SS Norges
organ Germaneren.
- Imerslund ble såret etter et tokt bak fiendens linjer sommeren 1942. Han vendte tilbake til Norge, og syslet bl.a. med konspirasjoner mot Quisling. I desember 1943 døde
han av skadene fra fronten.
Se også: Germanske SS Norge; pangermanisme; Ragnarok.
Litt.: Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989.
ØS
Industriforbundet. Norges Industriforbund (1919—88) besto i 1940 av bransjeforeninger og ca. 400 direkte medlemmer av de større industribedriftene. Industriforbundet
var av de mest samarbeidsvillige overfor tyskerne og NS blant de viktigste næringsorganisasjoner etter 9.4.1940. Dette ble bl.a.
reflektert i juridiske anbefalinger til medlemmene i mai/juni 1940 som gikk meget langt i å understreke okkupantens krav på leveranser. De mest kjente eksemplene er president
Hans Horns lojalitetserklæring til innenriksminister Hagelin 24.10.1940 samt at Industriforbundet ikke ville være med på protestbrevet fra 43 organisasjoner til Terboven mot
nazifiseringstiltakene 15.5.1941. Disse to
sakene skapte betydelig uro blant forbundets
tillitsvalgte, men bare et knapt mindretall av
Hovedstyret stemte for mistillit til ledelsen.
Industriforbundets samarbeidsvilje kunne
ikke forhindre at forbundet ble formelt nazifisert. Dette skjedde først 26.1.1943. Den nye ledelsen overtok bare en levning av organisasjonen. De fleste medlemmene meldte seg
ut høsten 1942 i protest mot Quisling-
regjeringens planer om tvangskorporativisering.
Se også: Nemnda for industri og omsetning; Norges Næringssamband; Offenberg, E.; organisasjonenes protest.
Litt.: Didriksen, J.: Industrien under hakekorset, 1987.
HE
internering i Nord-Afrika ble skjebnen
til 26 norske skip og om lag 720 sjøfolk,
derav 672 nordmenn, fra juni 1940 av. Etter
Frankrikes fall ble en rekke skip fra mange
nasjoner beordret til havnene i de franske
koloniene, Marokko, fransk Vest- og Nord-
Afrika. Mange av de norske kapteinene forsøkte å avseile til havner under britisk kontroll, men franske myndigheter nektet skipene å forlate havnene.
- Storparten av skipene ble i løpet av et års
tid rekvirert av Vichy-myndighetene, kom
under fransk flagg, fikk franske navn og seilte
i fransk middelhavstjeneste. Noen kom også i
tysk-italiensk tjeneste. Mange av disse kom
dermed til å bli senket av de allierte.
- Besetningene ble fra starten av holdt om
bord, med strengt regulert landlov. Senere,
dersom skipet deres ble rekvirert, fikk sjøfolkene gjerne 3 valg: de kunne bli sendt hjem til Norge, mønstre på franske båter eller
sitte krigen ut i ulike franske samleleire i
Afrika. Tilbudene om å reise hjem kom
hyppig og pågående. Besetningene erklærte i
overveldende grad, tross sterkt psykisk press
og elendige levekår, at de ville forbli i ørkenleirene eller om bord i skipene. Bare om lag 10% av de internerte reiste hjem til Norge.
- Det store flertall valgte derimot en fjerde vei:
de flyktet. Over halvparten av de internerte
nordmennene, 349 mann, lyktes å rømme.
- Den mest berømte flukten fant sted i juli
1941 da M/T Lidvard lyktes å passere sperringene i Dakar og komme i sikkerhet i Freetown og derfra inn i fortsatt alliert tjeneste.
- Interneringen av de mange allierte skip og
flere tusen sjøfolk i franske kolonier var et
følbart tap for de allierte i en presset tid. I de 2
1/2 år intemeringen pågikk, ble det gjort en
rekke diplomatiske fremstøt fra USA og Storbritannia, forgjeves. Det var først ved fysisk intervensjon, ved den amerikanske landgang
i Marokko og Algerie i november 1942, at
skip og menn slapp fri.
- 10 norske skip kom tilbake til Nortraships
og alliert tjeneste etter reparasjoner, 16 skip
var totalttap. 20 nordmenn var døde.
Se også: handelsflåten; krigsseiler;
Nortraship.
Litt.: Hjeltnes, G.: Sjømann — lang vakt, 1995; Hauge,
E.O./Reff, V.: Flukten fra Dakar, 1951.
GHj
«Ingen nordmann til salgs», se Hegna,
T.; lste Mai.
infiltrasjon ble under krigen brukt både
om folk som i samarbeid med tysk og norsk
politi innledet kontakt med hjemmefronten i
den hensikt å ødelegge og rulle opp norsk
motstandsarbeid, og om de NS-folk som hevdet å ha vært med i NS i den hensikt å undergrave partiet eller lekke informasjon til motstandsbevegelsen.
- Henry Rinnan er Norges mest kjente infiltratør. Hans personlige betegnelse på virksomheten var «spill i den negative sektor».
Se også: angiver; illegal; illegal teknikk;
Haraldssøn, A.; roing; politiet.
NJR
Innenriksdepartementet opprettet
25.9. 1940, nedlagt 8.5.1945. Innenriksdep.
(ID) var det mest sentrale for NS-regimet.
Dep. hadde mange og varierte forvaltningsoppgaver. I tillegg til enkelte nye forvaltningsområder, fikk det overført oppgaver fra
6 andre dep. Budsjettet for 1940/1941 hjemler 265 stillinger.
- I store trekk ble ID bygd opp etter mønster
av det tyske «Reichsinnenministerium», den
viktigste forskjellen var at det norske ID ikke
fikk overført politiet. ID ble satt sammen av
følgende avdelinger og kontorer, som ble
overført fra andre dep.:
Gjenreisingskontoret
Kommunalavdelingen
Medisinaldirektoratet
Medisinalavdelingen
Oppgjørsavdelingen
Sivilforvaltningen
for hær og marine
Utenriksavdelingen
Veterinærkontoret
|
Fra Justisdep.
Fra Justisdep.
Fra Sosialdep.
Fra Sosialdep.
Fra Justisdep.
Fra Forsvarsdep.
Fra Utenriksdep.
Fra Landbruksdep.
|
Medisinaldirektoratet og Medisinalavdelingen ble slått sammen til en Helseavdeling. Innenriksdep. hadde også to utpreget politiske avdelinger: en Sentralavdeling og en
Alminnelig avdeling. De to avdelingene var
pådrivere i NS’ arbeid for å virkeliggjøre partiets nye, politiske system. Sentralavdelingens Foreningskontor skulle f.eks. registrere
og holde tilsyn med alle landets foreninger.
Innenriksdep. var tiltenkt oppgaven å realisere omorganisering av det offentlige styringsverk. Det var ID-som sto for gjennomføringen av NS’ omlegging av kommuneforvaltningen i 1940—41.
- Innenriksdep. var et av de dep. som hadde
høyest NS-prosent blant tjenestemennene.
Totalt var det likevel bare 1 av 4 ansatte som
hadde partibok. Flest NS-medlemmer var det
blant dep. ledende tjenestemenn, samt i avdelinger der arbeidet hadde en særlig politisk karakter.
Se også: Dahl, T.; Hagelin, A.V; kommunalforordningen; Østrem, T.
Litt.: Debes, J.: Sentralforvaltningens historie, bd. 5, 1980, Norges Statskalender 1940—1944.
BB
INO, Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie.
Da Forbundet for Sosial Oppreisning ble
oppløst i 1970-årene, fikk de tidligere NS-medlemmenes forsøk på rehabilitering en fortsettelse i INO. Også det bygde på medlemskap. Reaksjonen på ordet landssviker hadde båret Forbundet for Sosial Oppreisning, og INO fullførte på et vis gangen fra de
norske domstolene etter 1945 til historiens
domstol. INO skulle samle historisk materiale og utgi bøker og hjelpe en ny generasjon okkupasjonsforskere inn i NS-temaet, i håp
om et endret syn på NS-medlemmene og
deres motiv.
- Tanken om en samlet okkupasjonshistorie
sett fra den andre siden fantes i slutten av
1940-årene, men ble aldri realisert. I INOs
regi kom så Odd Melsoms 3 bøker bygde på
hans egen fortid i NS og som et program kalt
supplement til okkupasjonshistorien. I senere
år har INO konsentrert seg om rollen som
kontakt i historikermiljøet ved å formidle historisk materiale og muntlige kilder.
Se også: Melsom, 0.
Litt.: Melsom, 0.: På nasjonal uriaspost, 1975; NS og fagorganisasjonen, 1977; Fra kirke- og kulturkampen
under okkupasjonen, 1980.
GØ
Institutt for norsk okkupasjonshistorie, se INO.
internering, å bli anbrakt på bestemt sted
for å være under kontroll. Etter folkeretten
skal krigsfanger interneres, ikke fengsles. Det
nøytrale Sverige internerte den norske 1. div.
som i 1940 gikk over grensen etter kampene i
Østfold. I enkelte tilfeller brukte tyskerne
sivil internering, f.eks. av rektor Seip, faimlien Hjort og biskop Berggrav.
Se også: Berggrav, E.; Filipstad; Hjort,
J.B.; Seip, D.A.
BN
invasjonen i Norge, se Weserübung.
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
