- Høigård, Einar (1907—43), universitetsstipendiat i pedagogikk og sekretær i Undervisningsrådet; fikk snart en sentral stilling i
den kampen lærerne førte mot forsøkene på
nazifisering. Han var med da lærernes
aksjonskomité holdt sitt avgjørende møte
14.2.1942 der det ble vedtatt og gå til motaksjon mot NS. Høigårds «kardinalpunkter»,
som han holdt fast på hele tiden, var klargjørende: «Krav om medlemskap i eller lojalitetserklæringer til NS avvises. Ethvert forsøk
på å bringe inn NS-propaganda i skolen avvises. Avvis enhver ordre fra ikke-kompetent
hold. Avvis enhver medvirkning i Nasjonal
Samlings Ungdomsfylking.» Og om tyskerne
skulle seire? «Da først begynner vår kamp for
alvor!»
- De første dagene etter arrestasjonen av
lærerne 20.3.1942 ble Høigård leder for en
fast illegal ledelse for alle lærerorganisasjonene. Høsten 1943 ble han arrestert av norsk
sikkerhetspoliti under flukt til Sverige. For å
unngå nye harde forhør, tok han 25.11.1943
sitt eget liv ved å hoppe ut av et vindu i politihuset i Kronprinsens gate.
- Høigård ble 9.6.1945 av universitetet i
Oslo kreert til dr.philos. post mortem for sin
avhandling om Oslo katedralskoles historie.
Se også: holdningskamp; Lærersambandet; lærerstriden; NS.
Litt.: Hagemann, G.: Skolefolk, 1992, Wyller, T.C.:
Nyordning og motstand, 1958.
AM
Hønefoss-razziaen, 19.—21 .9.1944 var
en straffeaksjon mot Hønefoss-distriktet,
utført av tyske styrker under ledelse av Sipo.
Terboven, som selv var til stede under aksjonen, ville antakelig sette skrekk i folk uten å
vekke slik oppsikt i utlandet, særlig Sverige,
som en full unntakstilstand ville medført.
Razziaen begynte med at flyalarmen gikk,
soldater besatte byen, og høyttalerbiler varslet om at folk måtte holde seg innendørs.
Allerede første dagen ble 5 mann skutt, i alle
fall 2 av dem var utpekt som offer på forhånd:
redaktør Kaare Krabbe Filseth og disponent
Haavard Helseth. Anders Hallum ble skutt på
vei til arbeidet, og Nils Knudsen ble skutt i
sin egen hage. Også Milorg-kuréren Reidar
Heieren ble skutt da han forsøkte å komme
seg unna den tyske kontrollen. Nærmere 200
ble arrestert og sendt til Grini.
Se også: razzia; represalier; unntakstilstand.
BN
Höok, Stig, se
Blix, Ragnvald.
Høyesterett spilte i okkupasjonens første
år en fremskutt, men skiftende rolle i norsk
politikk og opinion. Dannelsen av Administrasjonsrådet i april 1940 som et forretningsministerium for de okkuperte områder mens
de lovlige statsorganer førte forsvarskrig i
andre områder, var kontroversiell innad blant
dommerne og vant såvidt tilslutning (7 mot
6). Den politiske pris synes i alle fall høy.
Justitiarius Paal Berg, måtte frikjenne Quisling og hans kuppregjering av 9.4. gjennom
en personlig utformet takketale som faktisk
fritok Quisling for det strafferettslige ansvar
han likevel ble pålagt i 1945. Talen var presset frem av sendemann Bräuer og ville neppe
blitt godkjent blant Bergs kolleger i retten,
dersom den var blitt satt under votering. Politisk var imidlertid Administrasjonsrådet en
suksess, og Høyesteretts skritt har siden vært
fullt statsrettslig og politisk anerkjent.
Dommernes embetsnedleggelse i desember
1940 gjaldt det rent folkerettslige spørsmål
om hvorvidt den sk. prøvingsretten, domstolenes hevdvunne rett til å prøve lovers grunnlovmessighet, også gjaldt når landets lovgivningsmyndighet var gått over til den militære okkupant. Reichskommissar erklærte
3.12.1940 at en slik prøving lå utenfor Høyesteretts myndighet. Dommerne fulgte derimot
justitiarius, som fant det utvilsomt at Høyesterett kunne ta stiling til den folkerettslige gyldighet av okkupasjonsmaktens forordninger,
og at dommerne måtte sette sine stillinger inn
på denne oppfatning. Så skjedde, og samtlige
av rettens medlemmer fratrådte sine embeter
21.12.1940. Den folkerettslige teori vedrørende dette spørsmål ble rett etter krigen kalt
«like motstridende som rettspraksis». I Danmark var saken vurdert motsatt under okkupasjonen, og den nederlandske høyesterett
voterte 2 måneder tidligere med stort flertall
omvendt av den norske. At Høyesteretts protest stimulerte til økt generell motstand mot
okkupasjonsmakten, er imidlertid ikke tvilsomt. Det var også hensikten. Flere dommere,
spesielt justitiarius selv og Ferdinand Sehjelderup, ble etter dette fulltids engasjert i motstandsbevegelsen.
- Kst.justisminister Sverre Riisnæs innsatte
deretter en Høyesterett med til sammen 10
NS-vennlige jurister, ledet av justitiarius
Mohr. Den nye retten arbeidet stort sett i det
stille. Den gjenopptok den berømte Hetlesaken, en drapssak fra 1907, som nå førte til
frifinnelse. Den siste dom ble stående også
etter krigen.
- De fratrådte dommerne vedble å holde
kontakten under Bergs ledelse, og å fungere
politisk: 1juni 1942 tiltrådte 11 av dommerne
en uttalelse som slo fast at det 89. Storting
ikke lovlig kunne kalles sammen etter valgperiodens utløp, dvs, etter desember 1940. 3
år senere hadde samtlige kommet til det motsatte standpunkt, og Stortinget kunne sammenkalles likevel.
Se også: Administrasjonsrådet; Berg, P.;
Mohr, A.; Reichborn-Kjennerud, E.; riksrådsforhandlingene; Stortinget av 1936; Riisnæs, S.
Litt.: Hirschfeld, G.: Nazi Rule and Dutch Callaboration,
1988, Røed, O.T.: Fra krigens folkerett, 1945, Schjelde-
rup, F.: Fra Norges kamp for retten, 1945.
HFD
Haakon 7. (1872—1957). Sin barndom tilbrakte prins Carl, som han da het, ved hoffet i
København, der mange europeiske monarker
møttes. Dette førte til at prinsen alt i barndomsårene utviklet innsikt og vurderingsevne i utenriksspørsmål. Da han siden giftet
seg med prinsesse Maud, fikk han en særskilt
tilknytning til den britiske krone og det engelske folk. Å bli valgt til konge av Norge i
1905, opplevde den unge konge som en hellig
kontrakt mellom ham selv og det norske folk,
som han kompromissløst måtte forsvare.
Sammen bidrar disse 3 elementene — barndom, ekteskap og monarki-forståelse — langt
på vei til å forklare kongens opptreden under
2. verdenskrig.
- Allerede tidlig i 1939 hadde kong Haakon
på eget initiativ forsøkt å utøve en diskret
innflytelse på sine statsråder for å få dem til å
innse farene ved en i praksis ubevæpnet nøytralitet og en utenrikspolitikk som la ensidig
vekt på formalia og rent juridiske forhold. Da
krigen brøt ut, påtok kongen seg til og med
selvstendige diplomatoppgaver gjennom sine
kontakter med utenlandske ambassadører i
Oslo og via direkte samtaler med kong Georg
6. av England. Men statsminister Nygaardsvold og utenriksminister Koht fikk han ikke
overbevist om at våpenløs nøytralitet for
Norge var den sikreste oppskrift på tragedie.
- Da katastrofen så inntraff 9.4.1940, tok
Haakon det for gitt at Norge kom til å sette seg
til motverge. Etter å ha forlatt Oslo med regjeringen, opplevde han sitt livs tyngste beslutning på Elverum da den tyske sendemann
Bräuer ga ham valget mellom Quisling som
statsminister eller en ødeleggende krig. Når
kongen valgte motstand, var det både fordi
underkastelse ville ha plassert Norge på gal
side i den engelsk-tyske krig, og fordi det å
utnevne Quisling, slik kongen så det, ville
innebære et forræderi mot folket.
- Fordi kongen avslo å kapitulere, ble han og
regjeringen utsatt for bombeangrep fra tysk
side mens de bega seg nordover mot Molde.
Da de allierte evakuerte Sør-Norge tidlig i
mai, ble de sendt videre til Tromsø med skip.
Fra Tromsø kunne de bivåne de allierte forsøk på å erobre Narvik, samtidig som de tok
forholdsregler for administrasjonen av Nord-
Norge. Da de allierte besluttet å evakuere
hele Norge sist i mai, overveide både kong
Haakon og kronprins Olav muligheten av å
bli tilbake hos sitt folk. Men de ble til slutt
overtalt til å dra til Storbritannia av den engelske sendemann sir Cecil Dormer.
- Da kong Haakon kom til Storbritannia, ble
han symbolet på at Norge ikke var beseiret.
Riktignok var hans regjering nå ytterligere
svekket, i folks omdømme, men kongens
argumenter for et sterkt forsvar og hans faste
holdning under invasjonen, resulterte nå i
unison beundring. Tyskernes manøvrer for å
sikre hans abdikasjon, og Haakons besluttsomme avslag i kringkastingen 8.7, forsterket
bare hans popularitet i Norge.
- I London brukte kong Haakon denne populariteten samt sin innflytelse blant britiske
myndigheter til å skape støtte for regjeringen.
Slik hindret han at Nygaardsvold-regjeringen
led samme skjebne som andre eksil-regjeringer — isolasjon og avmakt. Hans direkte
kontakt med Trygve Lie var sannsynligvis
avgjørende når det gjaldt å få den norske
regjering til å tilpasse seg atlanterhavspolitikken som i sin tur ga Norge en sikker plass
innenfor den allierte leir.
- Det faktum at eksil-regjeringen til tider
hadde problematiske relasjoner til den norske
motstandsbevegelsen, førte ikke på noe tidspunkt til brudd, hvilket delvis skyldes kongens prestisje og innflytelse. På samme måte
har han del i at overgangen til etterkrigstidens
regjeringsforhold foregikk så rolig som de
gjorde. Noen måneder etter frigjøringen
betrodde kongen den britiske ambassadør sir
Laurence Collier at hans nye regjering var
sammensatt av «nye menn» uten erfaring.
«Derfor», sa han, «måtte han nå begynne å
oppdra dem på nytt.»
Se også: allierte planer, atlanterhavspolitikken; Koht, H.; «kongens nei»; kronprinsen; Lie, T.; Nygaardsvold, J.
FK
Haaland, Reidar (1919-45), NS-mann,
frontkjemper, statspolitimann og torturist,
den første nordmann som fikk dødsdom stadfestet i Høyesterett (9.8.1945). For mange
nordmenn ble Reidar Haalands liv, slik det
ble kjent gjennom pressen, selve standardeksemplet på en «typisk» livsvei for en ung NS-
mann, der partimedlemskap ledet til fronttjeneste, deretter til arbeid for statspolitiet, til
slutt til tortur. Saken mot Haaland ble reist i
henhold til § 86 i straffeloven. Dødsstraff
hadde ikke vært fullbyrdet i Norge siden
1876, var blitt gjeninnført ved provisorisk
anordning for forbrytelser mot statens sikkerhet i oktober 1941, for drap i januar 1942.
Haalands tilfelle ble brukt til å prøve gyldigheten av dette. Dommernes resonnement var
at regjeringen ut fra konstitusjonell nødrett
måtte kunne vedta også slike bestemmelser
så lenge nasjonalforsamlingen var forhindret
fra å utføre sine funksjoner av okkupasjonsmakten. Stortinget hadde i tillegg formulert
en generalfullmakt til regjeringen. Haalands
dom ble også på annen måte prejudikat. Med
henvisning til hans sak het det også siden at
NS-medlemskap i seg selv var straffbart. Det
siste ble hyppig kritisert. Mange mente at
Haalands sak var dårlig egnet som prinsippsak nettopp fordi han på én og samme tid var
NS-medlem, frontkjemper og utøver av tortur.
Se også: dødsstraff; Elverumsfullmakten;
rettsoppgjøret.
Litt.: Andenæs, J.: Det vanskelige oppgjøret, 1979 Dahl,
H.F.: Krig og moral, 1987.
NJR
Håndslag, 14-daglig utenrikspolitisk magasin utgitt på norsk i Stockholm finansiert
av Den norske legasjon. Svenske myndigheter så gjennom fingrene på denne omgåelse
av den ellers svært strenge pressesensuren.
Ansvarlig utgiver var forfatteren Eyvind
Johnson, med Torolf Elster og Willy Brandt
som faste medarbeidere. Utenriksstoffet ble
hentet fra byråer og magasiner som kunne
oppdrives i Sverige, mens stoffet om Norge
ble levert av pressekontoret ved den norske
legasjon. Håndslag utkom i A 5-format og ble
i sin helhet smuglet inn i Norge, mot slutten
av krigen i et opplag på 15—20 000 eksemplarer.
HFD
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
