- Hjemmefrontens kulturutvalg, stiftet
høsten 1942, reorganisert våren 1943, var et
eget utvalg i Hjemmefronten som særlig konsentrerte seg om spørsmål knyttet til gjenoppbyggingen av kulturlivet etter krigen. Sentrale personer var bl.a. forfatterne Johan Borgen, Alex Brinchmann og Sigurd Hoel, H.O.
Christophersen, Sverre Iversen, forleggerne
Henrik Groth og Frits von der Lippe, mediafolk som Olav Gjerløw og Olav Midttun og
historikeren Sverre Steen. Tore Segelcke var
kontaktperson til skuespillermiljøet. Utvalget
fikk ikke stor praktisk betydning under okkupasjonen, men virket styrende på den sk. forfatterstreiken. Som forfattere av Kulturbrevet
i september 1945 fikk utvalget større betydning — for etterkrigstidens kulturpolitikk.
Se også: forfatterstreiken.
NJR
Hjemmefrontens Ledelse (HL). Betegnelsen kom først i vanlig bruk fra mars
1944. Da trådte HL frem for offentligheten
med egne paroler og proklamasjoner. Hvem
som var medlem av denne ledelsen, ble holdt
strengt hemmelig og først avslørt etter krigen.
- Utviklingen av en sentral norsk motstandsledelse var en langvarig og komplisert prosess. Allerede vinteren 1940—41 ble det i
Oslo gjort et forsøk på å etablere et slikt
lederskap, men forsøket falt i fisk. Deretter
grodde gradvis tre sentrale ledergrupper frem
1941—43. Den ène var Kretsen som hadde
h.r.justitiarius Paal Berg som midtpunkt og
ellers besto av folk fra Høyesterett, sentraladministrasjon, finansliv og den sosialdemokratiske arbeiderbevegelse. Kretsen hadde
ansvaret for forbindelsen med regjeringen i
London og hadde ellers betydelig generell
innflytelse. Den andre var Koordinasjonskomiteen (KK) med representanter
for ulike yrker og et landsomfattende tillitsmannsapparat. Kretsen og KK hadde hele
tiden et nært samarbeid og utgjorde til sammen en sivil motstandsledelse som utstedte
paroler av ulik art. Det var denne ledelsen
som utad tok i bruk betegnelsen HL våren
1944. Den tredje gruppen var den militære
ledelse som sto i spissen for Milorg eller
Hjemmestyrkene, og som sorterte under de
militære myndigheter i London.
- I løpet av 1943 etablerte den sivile og militære ledelse så mye av en forståelse seg
imellom at de samlet sett kan betraktes som
en hjemmefrontens ledelse. Først i begynnelsen av 1945 formaliserte imidlertid den sivile
og militære ledelse sitt samarbeid da de dannet et eget topporgan med representanter fra
ulike grupperinger. Utad overtok det betegnelsen HL.
Litt.: Grimnes, 0.K.: Hjemmefrontens ledelse, 1977.
0KG
Hjemmestyrkene (HS). Frem til høsten
1944 var ikke den militære del av hjemmefronten offentlig kjent som en navngitt organisasjon. Betegnelsen Milorg eller Hjemmestyrkene (HS) ble aldri brukt verken av den
jevne nordmann eller av de illegale aviser.
Men fra dette tidspunkt blir Hjemmestyrkene
den offisielle betegnelse på det som innad hittil var blitt kalt Milorg.
- Første aksjon HS ble tillagt ansvaret for,
var kuppet mot rasjoneringskortene i august
1944. Et direktiv av 31.10. s.å. fra forsvarssjefen, kronprins Olav, til Hjemmestyrkene i
Norge og hans tale i radio 30.11., bidro til å
innarbeide dette begrepet.
- HS fikk i det sk. septemberdirektivet 1944
retningslinjer for den rolle disse styrkene
skulle spille under frigjøringen av Norge. Ut
fra de forskjellige alternativene for avslutning av krigen måtte da HS legge opp sin trening og virksomhet. Følgende altemativer
forelå: 1. Kapitulasjon, 2. Oppløsning, 3.
Evakuering og 4. Invasjon. Vekt ble lagt på
militær disiplin, uniformering og grundig
militær instruksjon. Dette nedfelte seg i et
eget punkt i direktivet, som ble sendt ut til
alle distriktene og skulle leses av alle sjefer
ned til områdenivå. Tyskerne fikk også tak i
et eksemplar, noe som i ettertid er blitt vurdert som en fordel fordi de da fikk bekreftet at
HS søkte å unngå åpen kamp og prioriterte
innsats i frigjøringsfasen.
- Det var først og fremst beskyttelse av
vitale deler av samfunnsmaskineriet og avverging av tysk ødeleggelse som ble hovedoppgaven frem mot frigjøringen. For dette
ble det utstedt et eget direktiv i desember
1944, «Beskyttelse av norske verdier mot
tysk ødeleggelse». Nærmere 19 000 HS-
jegere var mobilisert med tanke på en slik
oppgave ved kapitulasjonen.
- Også væpningen av HS skjøt for alvor fart
dette siste året av okkupasjonen. 5 baseområder ble tatt ut for trening i geriljavirksomhet
og utdanning av nye kampledere. To av disse,
Bjørn West i Matrefjellene nord for Bergen
og Elg i Hallingdal, nådde full oppsetningsstørrelse. Nettopp disse kom også i direkte
kamp med tyske styrker. Selv om parolen var
å unngå dette for ikke å minske sjansene for
en fredelig kapitulasjon, måtte de norske styrkene forsvare seg mot tyske angrep. Etter 6
dagers kamp i Bjørn West, var de norske
tapene 6, mens tyskerne hadde mistet 117.
Også ved trefningene i Elg-basen var de tyske
tapene, ifølge norske kilder, forholdsvis
store, mens HS mistet 7.
- Ved frigjøringen var det over 40 000 mann
registrert i HS, mer eller mindre bevæpnet og
trenet, klar til innsats i denne farlige fasen
mens det ennå var mellom 300 000 og
400 000 tyske soldater i landet. HS tok seg av
vakthold, arrestasjon av NS-medlemmer og
angivere, tyske SS-folk og Gestapo. De sørget også for beskyttelse mot de tilløp som
fantes til selvjustis i frigjøringsrusen og i
egne rekker. 15.7.1945 ble HS dimittert.
Se også: baser; frigjøringen; «gutta på
skauen»; Haglebuslaget; kapitulasjonen i
1945; Milorg; slipp.
Litt.: Kjeldstadli, S.: Hjemmestyrkene.
AM
Hjort, Johan Bernhard (1895—1969),
født i Bergen, oppvokst i Oslo, faren en kjent
marinbiolog, moren var tysk. Advokat og
politiker, en av stifterne av NS.
- Som NS fylkesfører for Akershus og dertil
hirdsjef fra 1934 utkrystalliserte den energiske og kompetente Hjort en alternativ partikjerne som fra 1935 stadig oftere kom i konflikt med partiets sentralledelse, Quisling og
Fuglesang. Etter valgnederlaget i 1936 slo
denne konflikten ut i en åpen strid om lederskap og innflytelse. Hjort-fløyen ble nedstemt, brøt ut våren 1937 og tok politisk tilhold i kretsen rundt det uavhengig nasjonalsosialistiske tidsskriftet Ragnarok.
- Ved Quislings statskupp 9.4.1940 ble
Hjort en av lederne i aksjonen for å få ham
avsatt, og lyktes i sitt samspill med Den tyske
legasjon og Wehrmacht-ledelsen. Hos tyskerne hadde han den fordel at hans mor var
av kjent tysk offisersslekt og at 2 av hans søstre var gift med fremstående tyske nasjonalsosialister. Under Administrasjonsrådet søkte
Hjort nært samarbeid med formannen I.E.
Christensen, og under riksrådsforhandlingene bisto han Christensen meget aktivt i forsøket på å få til et kompromiss. Som utpreget
tyskvennlig var han selv i noen omganger
kandidat til statsrådspost i den nye regjering.
- Etter 25.9.1940 synes Hjort å ha dreid bort
fra samarbeidslinjen, uten at enkelthetene er
kjent. Et aktivt bidrag til den norske motstand
kom fra hans hånd med avhandlingen «Norsk
syn på statsrettens utvikling i Norge», trykt i
Norsk Retstidende høsten 1941 som et oppgjør med den tyske forståelse av NS og
grunnlaget for det kommissariske regime i
Norge. Artikkelen var antakelig utslagsgivende for at han ble arrestert av tysk sikkerhetspoliti og satt på Grini i oktober 1941. I
februar 1942 ble han sendt til fengsel i Tyskland, men intervensjon av tyske slektninger
førte til at fengslingen ble omgjort til internering i Tyskland for hele familien, hvorfor
også Hjorts hustru og 6 barn ble ført til Tyskland i oktober 1942 og anbrakt på slottet
Gross Kreutz i Preussen. Fra dette tilholdsted
drev Hjort og familien gjennom resten av krigen et verdifullt og ofte farefullt arbeid til
hjelp for de tusener av nordmenn som satt i
tyske fengsler og leire. Hans datter Wanda
(gift Heger) som sto sentralt i dette arbeidet,
har gjennom sine memoarer gitt en betagen de
skildring av farens og familiens eiendommelige skjebne på begge sider av nasjonalsosialismen.
Se også: Administrasjonsrådet; Christensen, I.E.; fengsler/fangeleire; Gross Kreutz;
Quisling, V.; Ragnarok; riksrådsforhandlingene.
Litt.: Brevig, HO.: NS fra parti til sekt, 1970, Dahl, H.F.
Quisling. En fører blir til, 1991, Heger, W.: Hver fredag foran porten, 1984.
HFD
Hoel, Adolf (1879—1964), dosent i geologi
siden 1919, NS-styrets rektor ved Universitetet i Oslo 1941—45. Hoel var leder av Norges
Svalbard- og Ishavsundersøkelser. Var aktivist i Grønlands-saken, medlem av NS siden
stiftelsen og sto som nr. 2 på partiets Osloliste 1933. 22.9.1941, etter at rektor Seip var
avsatt og det akademiske kollegium oppløst,
ble Hoel innsatt som prorektor og året etter
uspurt utnevnt til rektor. Fakultetenes dekaner uttrykte ved innsettelsen tillit til at Hoels
ledelse under den foreliggende situasjon ville
være den beste for universitetet, hvilket snart
viste seg riktig. Hoel sikret universitetet maksimal selvstendighet i spenningen mellom en
sterkt universitetsfiendtlig Reiehskommissar
og den tiltakende motstandsstemning blant de
ansatte og tildels også blant studentene.
- Etter stengningen av universitetet høsten
1943 arbeidet Hoel for å berge universitetets
utstyr og eiendommer. Landssvikdommen av
1949 berømmet ham for dette og andre tiltak
til universitetets beste.
Se også: Grønland; studentene; universitetet.
Litt.: Bratholm, A.: i Lov og rett, 1993, Hoel, A.: Et oppgjør med landsmenn, 1951; Universitetet under okkupasjonen, 1978.
HFD
Hoff, Charles (Carl Gunnøy) (1902—85),
norsk friidrettsutøver og journalist, NS’ fremste idrettsideolog i Norge. Hoff vant flere NM
1923—33 og satte 3 verdensrekorder i stav.
Som rikstrener i Norges Friidrettsforbund
oppfordret han i april 1940 de idrettsutøverne
som hadde dratt i felten til å vende tilbake til
idrettsplassene. Han tok kontakt med Reichskommissariat og fremsatte forslag til nyordning av idretten etter tysk og russisk mønster.
I september 1940 ble Hoff etter tysk ønske
sjef for idrettsavdelingen i Dep. for arbeidstjeneste og idrett. Men da den organiserte idretten ble nyordnet i november 1940, ble Hoff
holdt i bakgrunnen for ikke å provosere unødig. Den mer pragmatiske Egil Reichborn-Kjennerud ble ny formann for Norges Idrettsforbund. Hoff engasjerte seg sterkt i NS-Hirden og ungdomsforbundets idrettsarbeid.
Våren 1942, da det sto klart at Reichborn-Kjennerud ikke hadde greid å bryte idrettsstreiken, overtok Hoff førerstillingen i norsk
idrett. Det programmet han søkte å gjennomføre, liknet arbeideridrettens gamle merkesaker: økt offentlig engasjement under ledelse
av et særskilt departement, opprettelse av
idrettshøyskole, statlig tippeselskap, og
bedriftsidrett under slagordet «Hele folket i
idrett». I 1942 fikk Hoff betydelige midler til
disposisjon, men i 1943 mistet tyskerne interessen for prosjektene hans. Sommeren 1944
fikk han ordre om å avvikle det meste. Da han
stilte seg på bakbeina, fikk han avskjed. I sitt
første etterkrigsnummer forkynte Sportsmanden (som Hoff hadde redigert 1928—36):
«Hiff, hiff, haff, så var krigen ute — og Hoff
inne.» Hoff ble idømt 9 års tvangsarbeid.
Se også: idrettsstreik; Reichborn-Kjennerud,
E.
Litt.: Hoff, C.: "Idretten" i Gulbrand Lunde m.fl. Norges nyreising, 1942, Olstad, F./Tønnesson, S.: Norsk idretts historie,1986—87.
ST
holdningskamp, den norske motstandsbevegelsens fellesbetegnelse for all sinnelagsmessig motvilje mot tyskerne og NS, og arbeidet for å vedlikeholde slik motvilje. Den
opinionsmessige holdning ble ansett betydningsfull i seg selv, rent bortsett fra at den
tjente som grunnlag for handlingsmessig
motstand. I holdningskampen gjaldt det derfor å bringe opinionen over på den rette side;
den ble ført med rasjonelle argumenter og
nasjonale symboler og man kan si at den var
ført til en første seier pr. senhøsten 1940, da
opinionen i Norge i overveldende grad gikk
okkupasjonsmakten og NS imot. En ny og
dypere opinionsdannende bølge fulgte våren
1942, da lærernes og prestenes aksjoner diskrediterte tyskerne og NS ytterligere, og da
nordmenn i titusentall ble ført over fra holdning til handling i og med menighetenes og
foreldrenes aktive protester. Senere fulgte
opinionen i stor grad krigsutviklingen, og da
denne gikk tyskerne imot, fulgte av seg selv
at stadig flere tok holdningsmessig avstand
fra okkupanten og dens støtter, i tillegg til
andre grunner for en økende anti-tysk holdning. Opinionsskiftet ble nøye fulgt i tyske
SD-rapporter.
- Hvor viktig den rette holdning ble ansett,
viste seg særlig etter krigen, da spørsmålet
om man hadde vist god nasjonal eller snarere
slett unasjonal holdning, fikk betydning for
den uoffisielle siden av rettsoppgjøret, ved å
virke avgjørende for eksklusjon eller ikke av
yrkesorganisasjoner, rett til husvære, drift av
næring osv. I en rekke tilfeller måtte en mistrodd kunne fremlegge «holdningsattest» på
at hun eller han hadde vært "god nordmann",
dvs, ment det riktige, om enn aldri så passivt,
for å kunne beholde slike goder.
Se også: aktiv/passiv motstand; rettsoppgjøret.
HFD
Holm, Johannes (Hans) (1895—1981),
tysk forlagsmann og kommunist. Holm
hadde fra 1921 arbeidet i ulike Kominternforlag i en rekke europeiske land før han kom
til Norge som politisk flyktning i 1939. Etter
9.4.1940 ble han tatt opp i NKPs illegale
apparat, hvor han laget aviser, bygde radioapparater, underviste i illegalt arbeid og organiserte kommunistenes fluktruter til Sverige.
Holm ble arrestert i 1943 og sendt til Sachsenhausen. Etter frigjøringen vendte han først
tilbake til Oslo hvor han ledet NKPs forlag,
inntil han i 1948 flyttet til Øst-Tyskland.
EL
Holm, Rolf (1910—84), NS-politiker. Landsleder for NS-Studentfylking fra høsten 1941,
fylkesfører for Stor-Oslo (FO 2) fra mai 1943
til frigjøringen, frontkjemper. Idømt 12 års
tvangsarbeid i 1949.
- Holm var utdannet jurist og et trofast og
aktivt medlem av NS helt fra mai 1933. Han
var nært knyttet til Rolf Jørgen Fuglesang og
tilhørte en utpreget nasjonalistisk fløy i partiet. Som fylkesfører i Stor-Oslo markerte
han seg mot korrupsjonstendenser i partiet.
Han var flere ganger i klammeri med Reichskommissariat, og han motarbeidet de pangermanske miljøene i og rundt SS.
- Ikke desto mindre var han en overbevist
nasjonalsosialist og en lojal kollaboratør.
Han fikk fjernet sitt mellomnavn Abrahamsen, med dets jødiske assosiasjoner, i 1941. I
1942 meldte han seg som frontkjemper.
Se også: Fuglesang, R.J.
ØS
Holst, Johan (Martin) (1892—1953), dr.
med., deltok i Vinterkrigen 1939-40 i Finland; sanitetssjef under krigen i Norge 1940
og Milorg-pionér. Holst var formann for
Nasjonalhjelpen, en stilling som ga gode
reise- og kontaktmuligheter. Han kom med i
Milorgs Råd fra juni til august 1941 som en
av to medlemmer (Ole Berg den andre). I
oktober 1941 måtte han flykte fra landet og
kom til London der han leverte rapport til
general Fleischer. Samtidig fikk han vite at
rapporten Rådet hadde skrevet i juni 1941
ikke hadde nådd regjeringen Nygaardsvold
før i oktober. Holst bidro til å oppklare de forviklinger og misforståelser dette skapte.
Denne oppklaringen var en forutsetning for at
Milorg ble godkjent av regjeringen
20.11.1941. Samtidig foreslo han opprettet et
«Kontor for Hjemmefronten», opptakten til
F.O.-H. Holst ble sjef for den norske sanitet i
Storbritannia 1941-45.
Se også: Forsvarets Overkommando; Milorg; Rådet; Vinterkrigen.
Litt.: Kjeldstadli, S.: Hjemmestyrkene, 1959.
AM
Holst, Kai (1913—45), sentral norsk motstandsmann. Høsten 1942 da Milorgs Sentralledelse (SL) i Oslo ble rullet opp av tyskerne, var Holst eneste forbindelsesledd mellom Milorgs råd og de andre organene
innenfor SL, slik at mye var avhengig av ham
da reorganiseringen av Milorg tok til igjen.
Holst var også Milorgs kontaktmann til 2A-
gruppen og Asbjørn Sundes Osvald-gruppe.
Etter at Holst rømte til Sverige høsten 1943
ble han knyttet til Militærkontor 4 ved legasjonen i Stockholm. Her arbeidet han særlig
ved rutekurérkontoret.
- Etter å ha deltatt i den store razziaen i tyskerleirene på Lillehammer 26.6.1945, døde
Holst under mystiske omstendigheter i Stockholm dagen etter. Selv om den offisielle
dødsårsaken ble sagt å være selvmord, tyder
mye på at han ble likvidert som følge av opplysninger han kom over på Lillehammer.
Se også: Den norske legasjon; Sunde, A.
Litt.: Haavardsholm, E.: Ikke søkt av sol, 1994, Pryser, T.:
Fra «varm» til «kald» krig, 1994.
TP
Holter, Karl (1885—1963), NS-kulturpersonlighet. Virket som maler, skuespiller og
forfatter, men ble mest kjent for sin litteratur.
Romanene Jern og Blod og særlig Skinnbrevet fra 1936 ble generelt positivt mottatt på
norsk kulturlivs høyre fløy. Bøker er nyutgitt
flere ganger og oversatt til mange språk.
- Holter skrev flere nasjonale skuespill og
hadde en rekke mindre verv i ulike kunstnerorganisasjoner i mellomkrigstiden. Under
okkupasjonen fikk han liten direkte betydning og mistet mange lesere pga. sin klare
støtte til NS. Hans viktigste politiske markering var å melde seg til østfronten i 1942. Nær
60 år gammel ble han krigskorrespondent på
Leningrad-fronten.
- I NS-miljøet ble han ansett som en fremtredende forfatter og ble sterkt rost for romanen I veideskog. Slik ble han en av de viktigste forfattere på Gyldendal i den tid Tore
Hamsun var komissarisk leder for forlaget. I
1944 toppet Holter utgivelseslisten etter Knut
Hamsun — med 3 bøker i nyopplag.
Se også: Gyldendal Norsk Forlag.
Litt.: Nasjonalsostalister i norsk diktning, 1943.
NJR
Holtskog, Gard (f. 1905—), Jonas Lies
personlige protesjé. Denne skandaleombruste
sakfører ble avvist som medlem av NS i 1936
og 38, men da han sommeren 1940 søkte seg
inn i politiet, fikk han medlemskap i partiet.
Holtskog var Lies adjutant høsten 1940 mens
den viktige nazifiseringskampanjen overfor
politi og rettsvesen pågikk. Han satt i tiden
som fulgte i styret for Kringkastingen og
Nationaltheatret.
- Holtskog var uberegnelig av natur og svært
upopulær både hos tyskerne og NS. Hans karriere må derfor forklares i lys av den tillit han
nøt hos Lie og den systematiske rapportering
han bedrev f.eks. fra sine styreverv. Under et
kort opphold på østfronten hadde han trolig
også etterretningsoppgaver. I 1942 ble han
utnevnt til politimester i Sarpsborg, året etter
til politipresident i Kirkenes. Han hadde en
rekke personlig eiendommelige interesser og
deltok aktivt i voldelige og seksuelle overgrep mot fanger i Kirkenes. Under evakueringen i Finnmark samarbeidet han nært med
Lie og sosialminister Johan Lippestad. Holtskog deltok også personlig i en henrettelse
under evakueringen. Da den russiske fremrykking stanset opp, ble han installert som
øverste politisjef i Tromsø, men rømte våren
1945 over til det Sovjet-okkuperte Finnmark.
- Holtskog ble ved rettsoppgjøret dømt til
livsvarig fengsel, sonet til midt i 1950-årene
og flyttet siden til Danmark.
Se også: Lie, J.; politiet; rettsoppgjøret.
Litt.: Ringdal, N J.: Mellom barken og veden, 1987.
NJR
Home Fleet, hjemmeflåten, den delen av
den britiske marinen hvis hovedoppgave var
å overvåke sjøblokaden i Nordsjøen og nedkjempe de tyske overflateskip som lyktes å
bryte ut i Atlanterhavet for å jakte på handelsskip. Denne strategien var basert på de vellykkede erfaringene fra 1. verdenskrig. For å
ivareta disse to målene hadde hjemmeflåten
normalt sin hovedbase i Scapa Flow på Orknøyene. Norsk sikkerhetspolitikk på 1930-tallet bygde på forutsetningen om at Storbritannia gjennom sin hjemmeflåte både ønsket og
kunne forhindre en sjømilitær invasjon fra
Tyskland mot Norge. Allerede før 9.4.1940
var det imidlertid uaktuelt for hjemmeflåtens
store enheter å operere i Skagerrak/Kattegat.
De tyske flyangrepene på hjemmeflåten 9.4.
førte til at bruk av overflatefartøyer også sør
for Bergen ble uaktuelt pga. manglende flystøtte. Hjemmeflåten klarte riktig nok å senke
hele den tyske jagerstyrken ved Narvik, men
lyktes verken å ødelegge den tyske flåten
eller å stoppe den tyske invasjonen i Norge.
Fra høsten 1941 ble hjemmeflåtens viktigste
oppgave å beskytte de allierte Murmansk-
konvoiene mot angrep fra de betydelige tyske
fly- og flåtestyrkene som var stasjonert i
Nord-Norge.
Se også: allierte planer; Churchill, W.;
Kriegsmarine; Murmansk-konvoiene; Narvik; slaget om Atlanterhavet.
Litt.: Derry, T.K.: The Campaign in Norway, 1952,
Roskill, S.W.: The War at Sea i, 1954, Steen, E.A.: Norges Sjøkrig 1940—1945 I, 1954.
HE
homoseksuelle menn. I Tyskland ble
homoseksuelle menn ansett som kriminelle
avvikere og systematisk spanet, arrestert og
utstyrt med rosa triangler på fangedrakten. I
det okkuperte Norge ble ingen slike lover
eller særtiltak iverksatt overfor norske homoseksuelle. Norsk politi korttidsinternerte
homoseksuelle i Oslo og Bergen ved noen få,
tilfeldige raids, alle på tysk oppfordring. I
3—4 kjente enkelttilfeller ble norske homoseksuelle deportert til Tyskland etter rent tysk
initiativ. I det mest kjente tilfellet, fra Bergen,
skyldtes dette at en nordmann og hans tyske
venn tilkjennega sitt forhold så åpent at tyskerne følte seg presset til å ta affære. Bergenseren ble deportert, hans tyske venn skutt.
Behandlingen av homoseksuelle under okkupasjonen har aldri vært undersøkt systematisk.
Se også: tyskertøser.
Litt.: Bang-Hansen, A.: Fra mitt skjeve hjørne, 1989,
Haavardsholm, H.: Den som ler, 1947, Ringdal, N.J.:
Mellom barken og veden, 1987.
NJR
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
