- Hansteen, Viggo (1900-41), jurist, i sin
ungdom medlem av Mot Dag. LOs juridiske
konsulent fra 1935, og før krigen medlem av
NKP. Hansteen fikk en nøkkelrolle i LO da
Jens Tangen av tyskerne ble utpekt til LO-
formann 28.9.1940, et valg Hansteen støttet.
LOs linje ble utpenslet av Hansteen og gikk
ut på å motarbeide alle forsøk fra NS’ side på
å overta fagbevegelsen, men ellers tilpasse
seg den tyske okkupasjonsmakten for å
bevare fagorganisasjonen på egne hender.
Utad la man vekt på å være «nøytral».
- Hansteen mente at LO frem til høsten 1941
ennå ikke var moden til aktiv motstand. Han
var klar over at tilpasningspolitikken neppe
ville gå i lengre tid, og deltok samtidig i forberedelsene til illegal motstand fra LOs side.
Bl.a. var han aktiv i kulissene våren 1941, da
LO sammen med andre organisasjoner protesterte mot NS-fremstøt, og da LO-sekretariatet i juni protesterte mot overgrep og arrestasjon av tillitsmenn.
- I sin politikk hadde Hansteen også støtte
fra kommunisthold. Han holdt fortsatt god
kontakt med NKP, selv om han hadde meldt
seg ut av partiet pga. dets pro-sovjetiske
holdning under Vinterkrigen. Samtidig hadde
han tillit hos DNA-lederne. Alt høsten 1940
deltok Hansteen i illegale møter med Einar
Gerhardsen og de avsatte LO-lederne Konrad
Nordahl og Lars Evensen, som han fikk med
på sin kurs. LO og enheten i organisasjonen
skulle bevares, uten å kompromitteres.
- Melkestreiken 8—9.9.1941 og unntakstilstanden i Oslo 10.9. beseglet Hansteens
skjebne. Tidlig om morgenen 10.9. ble Hansteen, Tangen og forbundsformann Larsson i
Jern- og metall arrestert. Etter en summarisk
standrett ble Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm henrettet om ettermiddagen samme
dag. Bakgrunnen var at tyskerne etter hvert
var blitt klar over at han var hovedmannen
bak LOs politiske kurs. Mye tyder på at de
hadde sine opplysninger fra den tidligere
arbeiderpolitikeren Sverre Krogh, som nå var
gått i tyskernes tjeneste. I et PM til tyskerne i
mai skrev Krogh at Hansteen var «primus
motor» bak LOs linje.
- Hansteens død fikk stor symbolsk betydning i opinionen og vekket mange, ikke minst
i arbeiderbevegelsen, til motstand. Hans
enke, kommunisten Kirsten Hansteen, ble
Norges første kvinnelige statsråd i Gerhardsens første regjering i 1945.
Se også: Evensen, L.; Gerhardsen, E.;
Nordahl, K; melkestreiken; Tangen, J.
TP
Hansteen, Wilhelm von Tangen (1896—
1980), offiser og jurist. Militærattaché i Helsinki fra 1937, og bevirket at det ble opprettet
forbindelser med finsk statspoliti og militær
etterretning under Vinterkrigen. Hansteen
arbeidet energisk for at Norge skulle sende
våpenhjelp til Finland, og det var i stor grad
hans fortjeneste at det i februar 1940 i hemmelighet og i strid med norsk nøytralitet ble
sendt 12 feltkanoner og store mengder
ammunisjon til den finske front fra norske
militære lagre, utstyr som det senere var sterk
mangel på under felttoget i Norge.
- Etter en kort periode i Stockholm i 1941,
ble han kalt til London, og i 1942 overraskende utnevnt til generalmajor og forsvarssjef. Regjeringen hadde behov for en smidig
og tilpasningsdyktig militær leder, som ikke
hadde undertegnet æresordet om ikke å
kjempe videre mot Tyskland. Utnevnelsen
ble omstridt pga. hans unge alder og manglende krigserfaring. Han hadde imidlertid
gode kontakter i finske og svenske militærkretser.
- Utnevnelsen av Hansteen var ledd i en
serie tiltak fra regjeringen for å bedre det
militære samarbeidet med britene. Britene
ønsket en mer aktiv norsk innsats i motstandskampen i Norge, og var skeptiske til
den gamle norske offisersstand. Utnevnelsen
av Hansteen og opprettingen av Forsvarets
Overkommando lyktes bare delvis å imøte
komme denne skepsis, som ble overvunnet
først mot slutten av krigen, da det var klart at
Norge ikke kom til å spille noen viktig rolle i
krigens sluttfase. I 1944 ble Hansteen nestkommanderende da kronprins Olav ble
utnevnt til forsvarssjef. Etter krigen ble Hansteen oppnevnt som militær representant i
Den militære undersøkelseskommisjonen av
1945. Han gjorde senere en betydelig militær
karriere.
Se også: Dahl, R.; undersøkelseskommisjonen av 1945.
LaB
Haraldssøn, Harald (1898—1992), eier
av trykkeribedriften Haraldssøn A/S i Oslo,
som tjente store penger på trykking for tyskerne og ekspanderte sterkt i okkupasjonsårene. Etter krigen ble bedriften inndratt og
Haraldssøn i 1948 idømt bøter. Haraldssøn
hevdet at virksomheten var drevet etter avtale
med etterretningsorganisasjonen XU, og at
han skaffet tyske trykksaker til norske myndigheter i London. Påtalemyndighetene godtok at slike trykksaker var blitt smuglet fra
trykkeriet over til Sverige særlig på slutten av
krigen, men fant ikke at hans virksomhet som
helhet var av denne art. Haraldssøn forsøkte
senere forgjeves å reise saken på nytt. Først i
1992 opphevet Riksadvokaten inndragningsdommen fra 1948. Ikke minst en rekke avisoppslag var bakgrunnen for omvurderingen.
Historisk var saken på det tidspunkt vanskelig å vurdere. De som kunne bekrefte
Haraldssøns personlige del i virksomheten
var enten døde, eller følte seg bundet av taushetsplikt. Hvorvidt en slik taushetsplikt
eksisterte for XU-folk etter krigen, er
omstridt. Mye tyder på at taushetsløftet var
selvpålagt.
Se også: XU.
Litt.: Brynhildsen, Melberg: Dobbeltspill, 1988.
LaB
Harjo, Osvald Furumo (1910—93), partisan i Finnmark. Av finsk avstamming, vokst
opp i Pasvik. Dro til Fiskerhalvøya i oktober
1940, og organiserte på anmodning av
NKVD etterretningsvirksomhet mot tyske
militære aktiviteter i Øst-Finnmark. Fra høsten 1941 betjente han en Pasvik-basert norsk-
sovjetisk etterretningsgruppe med radiosender, som rapporterte tyske militære etterretninger fra hele Finnmark. Ble arrestert av
Gestapo 18.8.1942, og forhørt i Kirkenes.
Flyktet 6.10. fra fengslet. Partisangruppen i
Pasvik var nå under opprulling. Det lyktes
gruppen å krysse de tyske linjene, og
ankomme uten tap til de sovjetiske linjer ved
Litsa-Suonikyla. 8.2.1943 ble Harjo arrestert
av NKVD i Kirovsk, anklaget for å være tysk
spion. I mai 1944 ble han dømt til 15 års
fengsel, som han tilbrakte i forskjellige
arbeidsleire i Sentral- og Nord-Russland.
22.11.1955 ble han sluppet fri, etter en rekke
henvendelser fra enkeltpersoner og organisasjoner i Norge. Einar Gerhardsen reiste hans
sak under sitt besøk i Sovjetunionen i 1955.
Harjos åpenhjertige beretninger om forholdene i de sovjetiske arbeidsleirene ble sett på
med stor mistro i norske venstrekretser.
Se også: NKVD; partisanene i Finnmark.
Litt.: O. Harjo.: Moskva kjenner ingen tårer, 1956.
LaR
Harpun Nord. Tysk avledningsmanøver i
Sør-Norge sommeren 1941 i forbindelse med
det forestående angrepet på Sovjetunionen.
Som forgjengeren Herbstreise hadde Harpun
Nord som formål å gi inntrykk av at en invasjon på den engelske og skotske østkysten var
nær forestående. 3 tyske infanteridivisjoner - på Vestlandet, Sørlandet og Østlandet — inngikk i manøvren. 2 øvelsesområder ble valgt
ut for hver av divisjonene: Gravdal og Ulvik,
Mandal og Stavern, Melsomvik og Kråkerøy.
- Den tyske grundigheten i dette narrespillet
gikk til og med så langt at befolkningen i
Ulvik, Stavern og Melsomvik ble evakuert i
flere uker for å gi avledningen et mest mulig
realistisk preg. For lokalbefolkningen var
evakueringen av smått og stort, barn og husdyr, en merkelig erfaring som ble uforklart.
Hvilke voldsomme dimensjoner dette narrespillet hadde, får vi en formening om når vi
vet at den også omfattet Danmark, under navnet Harpun Süd, og Frankrike hvor den het
Haifisch I og Haifisch II.
Se også: Herbstreise.
Litt.: Christophersen, E.: Vestfold i krig, 1989, Hjeltnes,
G.: Hverdagsliv, 1986.
EC
Harstad ble sterkt involvert i krigens gang
uten at det satte klare merker på byens bygningsmasse.
- 14.4.1940 kom en større alliert flåte inn til
Harstad, med kryssere, destroyere og en serie
transportskip, en av krysserne med fly om
bord. Indere, polakker, franskmenn og engelskmenn etablerte seg i byen og satte opp
antiluftskyts. Da de tyske bombeangrepene
begynte 16.4., ble bare 2 hus rammet. Tyskerne meldte likevel at hele Harstad var ødelagt. Men byen sto — og havnen spilte en nøkkelrolle for de allierte. Først 20.5. kom 6—8
tyskere seg gjennom sperreilden og angrep
bensintankanlegg ved kaia og noen bolighus.
3 sivile ble drept i brannen som oppsto. 23.5.
fulgte nye tyske angrep fra luften, som bare
delvis rammet et større transportskip, som de
allierte senere selv ødela.
- 10.6. valgte de allierte styrker, kongen og
regjeringen å trekke seg ut av landet. Harstads tid i krigssonen var over. Nå satte den
tyske okkupasjonen av byen inn. Vinteren og
våren 1944—45 sto Harstad sentralt som evakueringsleir for russiske krigsfanger og evakuerte nordmenn fra Finnmark og Nord-
Troms. Etter krigen ble det ikke gitt statstilskudd til gjenreising.
Litt.: Hauglid, A.0./Jensen, K.E.: Til befolkningen, 1985,
Simensen, S.: Harstad gjennom femti år, 1953, Torød,
Å.C.: Harstad i krig, 1986.
NJR
Hartmann, Paul (Emst Wilhelm) (1878-
1974), politiker og jurist. Finansråd i Oslo fra
1928. Sendt til London i 1941 for å gå inn i
regjeringen som «hjemmefrontens representant». Han brakte med seg et dokument, ført i
pennen av Ferdinand Schjelderup, som fikk
navnet «Hartmanns PM», der motstandskrefter i Norge kom med «krav» til regjeringen.
Dokumentet uttrykte også sterk skepsis til
regjeringen og ble av statsministeren karakterisert som «politiske kannestøperier». Hartmann selv ble først konsultativ statsråd, men
overtok snart ledelsen av Finansdep. Hans
arbeid i regjeringen har vært karakterisert
som preget av faglig dyktighet. På tross av
den litt skjeve starten i forholdet til regjeringens ledelse ble ikke Hartmanns videre deltakelse preget av konflikter.
Se også: Kretsen.
Litt.: Hartmann, P.: Bak fronten, 1955.
IK
Hartmann, Sverre (1917—), forfatter og
statsstipendiat i historie, jurist. Ble politifullmektig og etterforsker under rettsoppgjøret i
1945. Bl.a. deltok han i Aall-saken, fikk oppdrag for Undersøkelseskommisjonen av 1945
og hadde flere opphold ved krigsforbryter-
domstolen i Nürnberg. For Stortingets presidentskap ettersøkte han i Tyskland de stortingsarkiver som tyskerne hadde ført ut av
Norge. I en tid hvor mange arkiver ennå var
utilgjengelige, bl.a. grunnet alliert beslagleggelse, etablerte han i 1950-årene personlig
kontakt med viktige tyske aktører. Blant
andre intervjuet han stabssjef Buschenhagen
straks etter hans hjemkomst fra sovjetisk
fangenskap i 1955.
- Kjennetegnende for Hartmanns forskning
er en utpreget vilje til nytenkning. For mange
har han vært en fargerik enfant terrible i det
historiske miljø.
Se også: Undersøkelseskommisjonen av
1945.
Litt.: Hartmann, S./Vogt, J.: Aktstykker om den tyske
finanspolitikk i Norge,1958, Hartmann, S.: Fører uten
folk.1959/1970; Søkelys på 1940, 1971.
OVA
Hasvold, (Øistein) Lars (1908—64), NS-
politiker, direktør i Norges Handelsforbund
fra 1.1.1943, direktør for Norges Næringssamband fra 1.5.1943 til frigjøringen, idømt 4
års tvangsarbeid i 1948.
- Hasvold var utdannet jurist. Aktivt medlem av Fedrelandslaget gjennom hele 1930-
tallet, bl.a. var han ansatt som generalsekretær fra 1938 til organisasjonen ble oppløst
etter 25.9.1940. NS-medlem fra januar 1942.
- Fra høsten 1941 av fikk Hasvold ulike oppdrag av NS Ombudsmann for næringslivet,
senere næringsminister, Alf Whist. Han spilte
en sentral rolle i miljøet rundt Whist og forfattet en rekke næringspolitiske notater og
artikler. Spesielt ivret han for en planmessig
organisering av det økonomiske liv og for et
tett samarbeid mellom næringsliv og forskning. Mange av hans ideer kan føres tilbake
til Fedrelandslaget i 1930-årene.
Se også: Norges Næringssamband; Whist,
A.
Litt.: Sørensen, Ø.: Solkors og solidaritet, 1991.
ØS
Hatledal, Rasmus (Larsen) (1885-
1963), oberst og sjef for Generalstaben fra
1938. Gjorde i dagene før 9.4.1940 flere forsøk på å få styrket den militære beredskap.
Den 5., 6., og 8.4. anmodet han forsvarsministeren om mobilisering av hæren, men ble
avvist. Etter beslutningen om delvis mobilisering om morgenen 9.4. plusset han på eget
ansvar på flere avdelinger i tillegg til dem
mobiliseringen strengt tatt omfattet. Som
gëneralstabssjef var Hatledal ansvarlig for
krigsoppsettingen av Hærens Overkommando (HOK). Den planlagte oppsetting lot
seg ikke gjennomføre. I stedet var Hatledal
og det øvrige personell på reisefot hele 9.4.
uten å kunne utføre stabsarbeid, først til
Slemdal hotel, dernest til Eidsvold landsgymnas, og noen timer senere til Elverum. På
Eidsvold ble Hatledal hentet av forsvarsminister Birger Ljungberg og beordret til regjeringen på Hamar. Dermed ble han skilt fra sin
stab. Storting og regjering flyktet videre til
Elverum. Fra Hamar dirigerte Hatledal staben til Elverum via Skarnes, og forsøkte å få
etablert veisperringer mot en fremrykkende
tysk gruppe ved Minnesund og på Midtskogen, mellom Hamar og Elverum. Samme natt
ankom HOKs avdelingssjefer Rena, langt fra
de politiske begivenheter i Elverum og den
avgjørende trefning på Midtskogen.
- Med Ruges utnevnelse til KG 10.4.1940
kom en ny giv inn i HOKs arbeid. Ruge
beholdt Hatledal som generalstabssjef, og
denne la for dagen stor aktivitet inntil han den
14.4. måtte sykmeldes etter total overanstrengelse. Både den militære og den sivile
undersøkelseskommisjonen uttrykte anerkjennelse for Hatledals innsats i forbindelse
med mobiliseringen i 1940.
Se også: Laake, K.; Ruge, 0.
Litt.: Ruge, 0.: Felttoget, 1989, Rapport fra den militære
undersøkelseskommisjon av 1946 NOU 1979 :47.
LaR
Haug, Edmund (1891—1952), jurist og
skolemann, h.r.advokat, overlærer ved Gamlebyen skole i Oslo. Søkte alt fra 1940 å reise
lærere over hele landet til motstand mot
okkupasjonsmakten, og ble arrestert 3 ganger
i årene 1942-44. Organiserte våren 1943 en
intens opposisjon mot Kretsen og London-
regjeringen for deres planer for overgangsstyret i kommunene, som Haug fordømte som
dikatorisk og fascistisk. Støttet bl.a. av den
avsatte Aftenposten-redaktør Johs. Nesse og
professor Jon Skeie, agiterte han på illegale
møter for at det kommunale selvstyre skulle
beholdes også under overgangen til fredelige
forhold, mens hans skrift «Alvorlige ord»
rettet mot HL ble sagt å sirkulere i 50 000
eksemplarer. Kretsen forsøkte å nøytralisere
Haug, først ved å gi ham plass i Koordinasjonskomiteen høsten 1943, siden ved alvorlige samtaler, endelig ved trusler. Haug var
ubøyelig og ble stadig skarpere i sin kritikk
av den offisielle motstandsledelse, og stilnet
først ved 4. gangs arrestasjon januar 1945.
Etter krigen reiste han sak mot motstandsledelsen fordi han i dens rapporter var blitt
betegnet som «forræder» og anbefalt likvidert; én prosess endte med at HLs rapportskriver Sam. Knutzen faktisk ble dømt, en
annen og mer omfattende var ennå ikke
kommet til behandling da Haug døde.
«Haug-opposisjonens» historie er ikke skrevet.
Se også: Hjemmefrontens Ledelse; Koordinasjonskomiteen; kommunalordningen;
Skeie, J.
Litt.: Grimnes, 0.K.: Hjemmefrontens ledelse, 1977;
Regjeringen og hjemmefronten under krigen, 1948, Vogt,
L.: avisart. 1952 (Tønsbergs Blad).
HFD
Hauge, Dagfinn (1908—), prest i Oslo
1938—45, senere biskop i Tunsberg (1961—
78). I 1941 ble Hauge spurt av biskopen i
Oslo om han kunne tjenestegjøre som fengselsprest på Akershus idet kommandanten
ønsket fast prest. Hauge kom dermed i de
påfølgende 4 år i kontakt med et stort antall
arresterte og dødsdømte motstandsfolk.
Skrev senere boken Slik dør menn (1945) der
han berettet om sine opplevelser på Akershus.
IK
Hauge, Jens Christian (1915—), jurist,
leder av Milorg. Han arbeidet som prispolitifullmektig 1940/41, satt i fengsel noen måneder høsten 1941, var deretter uten fast stilling,
men drev i økende grad med illegalt arbeid. I
august 1942 overtok han som distriktsinspektør for Milorg på Østlandet. Deretter utviklet
han seg i løpet av mindre enn et år til i praksis
å bli Milorgs øverste leder. I en tid da det på
mange hold hersket tvil om Milorgs eksistensberettigelse, sto han på at Milorg under
bestemte forutsetninger kunne og burde spille
en rolle i frigjøringsfasen.
- Han la stor vekt på å skape et godt forhold
mellom Milorg-ledelsen hjemme og de militære myndigheter i eksil som Hjemmestyrkene sorterte under. Han reiste derfor en
rekke ganger til Stockholm og London for å
konferere med norske og allierte myndigheter
i eksil. Han arbeidet også for å bedre forholdet til den sivile motstandsledelsen, et forhold som var meget spent vinteren 1942/43.
Hauge så i første rekke på Milorg som en
hjemlig beredskapsorganisasjon som det lå til
utemyndighetene å ta i bruk. Han hadde et
skarpt intellekt, en veldig arbeidskapasitet, en
god porsjon selvtillit, kunne utvise atskillig
arroganse, men identifiserte seg sterkt med de
oppgaver han påtok seg.
- Ved årsskiftet 1944/45 bidro Hauge til en
reorganisering av den samlede motstandsledelsen. Det ble opprettet en formalisert
Hjemmefrontens Ledelse med representanter
fra den sivile og militære ledelse. Hauge fungerte som en slags generalsekretær for denne
ledelsen og virket de siste månedene som
krumtappen i samarbeidet mellom sivile og
militære og mellom hjemme- og uteledelse. I
realiteten var Hauge hjemmefrontens leder,
mens Paal Berg vesentlig var en frontfigur i
kraft av sitt navn og sin stilling. Hauge førte
selv det siste krigsåret samtalene med de
hemmelige tyske Wehrmacht-offiserene som
ga Milorg innsyn i tyskernes planer, og som
bidro til at overgangen mellom krig og fred
gikk så smertefritt som den gjorde. Overgangen er skildret av Hauge selv i Frigjøring
(siste utgave 1994). Ved krigens slutt ble
Hauge en kortere tid direktør for Erstatningsdirektoratet før han ble sekretær hos Einar
Gerhardsen da denne dannet sin samlingsregjering. I Gerhardsens 2. regjering 1945—52
var han forsvarsminister, justisminister i
1955. Han var den eneste av de sentrale
hjemmefrontlederne som, uten å ha vært politiker før krigen, startet på en politisk karriere
etter krigen takket være sin motstandslederstatus.
Se også: Berg, P.; Erstatningsdirektoratet;
Gerhardsen, E.; Hjemmefrontens Ledelse;
Koordinasjonskomiteen; Kretsen.
Litt.: Ask, A.0./Westlie, B.: Maktens ansikt: et portrett
av Jens Chr. Haug, 1991.
0KG
Haugen, Ingvald (1894—1958), fisker og
sjømann, organisasjonsmann, formann i
Norsk Sjømannsforbund (NSF) fra 1927—58.
Allerede i februar 1940 reiste Haugen til
Storbritannia og avtalte prosedyre og arbeidsform dersom kontakten til Norge skulle ble
brutt. 9.4.1940, ble forbundets arkiv pakket i
esker som sto parat, og forbundsledelsen forlot hovedstaden. Fra Storbritannia reiste Haugen videre til New York for å ivareta forbundets arbeid derfra. Frem til sommeren 1941
var han samtidig mannskapssjef i Nortraship.
Han trakk seg fra denne posisjonen etter kritikk for dobbeltrollen. NSF og Haugen var
likevel en viktig samarbeidspartner og støttespiller for Nortraship krigen gjennom.
- Haugen og NSF førte det første krigsåret
en beinhard kamp mot en kommunistisk ledet
sjømannsorganisasjon, Scandinavian Seamens Club of America (SSC), som hadde
kontorer i 11 amerikanske havnebyer. Denne
sjømannsklubben frarådet bl.a. norske sjøfolk å mønstre på skip til Storbritannia og
krevde hyrer over tariff. Haugen karakteriserte sjømannsklubben som en «femtekolonne» og påsto at den var finansiert av
tyske agenter. Haugen forsvant noen dager
høsten 1940 og hevdet at han var blitt kidnappet. Historien diskreditterte SSC i offentligheten.
- Under Haugens ledelse av NSF, særlig
under 2. verdenskrig, kom gjennombruddet
for en heving av norske sjøfolks økonomiske
og sosiale kår. Som leder for NSF i etterkrigstiden var Haugen derimot sterkt kontroversiell. I striden om Nortraships hemmelige
fond opplevde krigsseilerne at Haugen
vendte dem ryggen, sammen med Arbeiderparti-regjeringen og det offisielle Norge. I
perioden 1945-49 var han stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og talte mot krigsseilernes krav på Nortrashipfondet fra Stortingets talerstol. Sentralstyremedlem i DNA fra
1936—57.
Se også: handelsflåten; Norsk Sjømannsforbund; Nortraship; Nortraships hemmelige
fond.
Litt.: Brunvoll, P.A.: Scandinavian Seamens Club of
America, 1935—4, 1993, Hjeltnes, G.: Sjømann — lang
vakt,1995.
GHj
Haugland, Knut (Magne) (1917—), fremtredende motstandsmann fra Rjukan, medlem
av Kompani Linge. Telegrafist, gjorde tjeneste som radiooperatør på et større antall
stasjoner under okkupasjonen under dekknavnet Primus. Var bl.a. telegrafist under
tungtvannsaksjonen på Vemork. Haugland
drev også Sentralledelsens radiostasjon i
Oslo. Han måtte flere ganger flykte fra
Gestapo. Under sending fra Rikshospitalets
kvinneklinikk i Oslo ble stasjonen peilet av
tyskerne, og han kom seg med nød og neppe
unna etter en dramatisk skuddveksling.
Haugland organiserte Milorgs «indre samband», radiokommunikasjonen mellom distriktene. Haugland hadde i sitt illegale virke
en sjelden evne til å handle instinktivt. Kombinert med nøyaktighet og nødvendig dristighet bidro dette til et godt resultat. Etter krigen
deltaker på Thor Heyerdals sagnomsuste
Kon-Tiki ekspedisjon i 1947. Bestyrer ved
Kon-Tiki Museet 1949—60 og senere også
Norges Hjemmefrontmuseum 1963—82.
Se også: Kompani Linge; Milorg; tungtvannssabotasjen.
Litt.: Ulstein, R. m.fl.: Kompani Linge I-II, 1949.
IK
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
