- Hamsun, Knut (Knud Pedersen) (1859—
1952), norsk nobelpristaker i litteratur fra
1920, godseieren til Nørholm ved Grimstad,
sjokkerte i okkupasjonens startfase verden
med sin åpne støtte til Hitler-Tyskland. Hans
prinsipielle argument var at motstand mot
den tyske okkupant var nytteløst. Dette ble
kjent alt i april 1940 via Nationen. Hans hyppigst siterte uttalelse falt noe senere og var
fremsatt i anledning et kollektivt opprop, men
ble presentert som hans alene: «Nordmenn!
Kast børsa og gå hjem igjen», som ble referert på norske flyveblad. Etter dette ble hans
syn kjent over hele verden. De negative reaksjonene, nasjonalt som internasjonalt, var
meget sterke. Til gjengjeld ble han elsket av
de tyske soldater, som innfant seg i skarer på
Nørholm og følte det som om den gamle dikter velsignet dem.
- I motsetning til sin hustru, Marie, og sine
sønner, Tore og Arild, spilte Knut Hamsun
ingen klar rolle i norsk NS-politikk. Han var
kjent som englandshater, Tysklands-venn og
motstander av å gi Nobels fredspris til Ossietzky fra før krigen, og rykket åpent ut til
støtte for NS foran Stortingsvalget i 1936.
Det er likevel omtvistet om Hamsun noen
gang sto som medlem av NS.
- Hamsun hadde ingen litterær produksjon
under krigen, men hans samlede romaner
utkom i 1944, noen av dem også i tysk
«Wehrmachtsausgabe» og «Frontbuchhändlerausgabe». De tyske utgavene av Pan og
Sult ble også trykt og distribuert i store opplag både i Tyskland — og i Norge.
- Han uttrykte selv klar støtte til frivillig
frontinnsats på østfronten 15.12.1941 og også
senere.
- Trass sin støtte til Tyskland og tysk krigføring («det gaar riktig godt nu: Ubaatene
arbeider jo Nat og Dag», 1943), forsøkte
Hamsun flere ganger å bidra til å frigi nordmenn, oppnå benådning eller virke inn på
tysk politikk i Norge. Men fordi nordmenn
flest var skeptiske, ble han misforstått, både i
samtiden og senere. Han besøkte Josef Goebbels sammen med sin hustru i mai 1943. I juni
s.å. besøkte han Hitler i Obersalzberg og forsøkte da å få ham til å avsette Terboven, men
uten suksess.
- Ved Hitlers død skrev Hamsun på forsiden
av Aftenposten 7.5.1945 et minneord som
igjen forbitret nordmenn enormt. Hitler
hadde vært «en reformatorisk Skikkelse også
av høieste Rang ... Og vi, hans nære Tilhengere, bøier nu vaare Hoder ved hans død».
24.5.1945 ble Hamsun og hans hustru satt
under husarrest på Nørholm.
- Etter vitnesbyrd bl.a fra hans hustru og
undersøkelse ved Gabriel Langfeldt og
Ørnulf Ødegaard ble det høsten 1945 slått
fast at dikteren hadde «varig svekkede sjelsevner». Mot Hamsuns ønske ble det derfor
ikke reist straffesak, bare erstatningssak.
Etter dissens i lavere rett slo Høyesterett fast i
1948 at Hamsun reelt måtte anses som NS-
medlem, og ble på det grunnlag idømt en
erstatningssum på kr 325 000. Hamsuns siste
bok, Paa gjengrodde Stier, 1949, inneholdt
hans egen versjon av det som hadde skjedd
med ham etter krigen. Utgivelsen demontrerte både at den gamles åndsevner var
intakte, og samtidig hvilken særstilling Hamsun hadde i norsk litteratur, for ingen andre
forfattere som hadde støttet Hitler og Quisling ble utgitt på vanlige norske forlag i disse
årene. Debatten om Hamsun har vært et tilbakevendende tema i norsk kulturdebatt. Monumenter over Knut Hamsun er ikke blitt reist;
og ingen norske gater eller veier bærer ennå
hans navn.
Se også: Fangen, R.; Hamsun, M.; rettsoppgjøret.
Litt.: Ferguson. R.: Gåten Knut Hamsun, 1988, Hamsun, T.: Efter år og dag, 1990, Hansen T.: Prosessen mot Hamsun, 1978.
NJR
Hamsun, Marie (Anne Marie) f. Andersen (1881—1969), barnebokforfatter og dikterhustru, støttet åpent NS. Hun stemte NS
ved Stortingsvalget i 1936. Høsten 1940
meldte hun seg og de to sønnene, Arild og
Tore, inn i partiet. Hun ble svært aktiv i NS,
deltok på sommerstevner, holdt taler på propagandamøter og ble en av de kvinnelige
lederskikkelser i Det nye Norge. I regi av
Nordische Gesellsehaft i Lübeck gjorde hun
en serie reiser i Tyskland. Hennes barnebokserie om Bygdebarn var bestselger i Tyskland, og kom i stadig nye opplag både på
norsk og tysk. Hun skrev ingen nye bøker
under krigen, men redigerte Norske Røster,
der hun selv hadde flere bidrag. Marie Hamsun snakket med og skrev til Terboven flere
ganger. Hun møtte i hvert fall ved én anledning opp for å forsøke å utvirke benådning
for dødsdømte nordmenn.
- 24.5.1945 ble hun satt i husarrest på Nørholm sammen med sin mann. En tid etter
hadde hun samtaler med psykiateren Gabriel
Langfeldt i anledning prosessen mot hennes
mann. Hennes utsagn spilte avgjørende inn på
karakteristikken av ham. Knut Hamsun følte
at hun utleverte og svek ham, og slik kom det
til brudd mellom ektefellene. Selv ble hun
dømt til 3 års tvangsarbeid.
- I 1950 ble de forsont og Marie Hamsun
pleide sin ektemann til hans død. Hun utga
etter krigen flere barnebøker, samt to erindringsbøker, holdt opplesningsserier i NRK,
men holdt samtidig fast ved sitt politiske valg
fra krigsårene.
Se også: Hamsun, K; Nordische Gesellschaft.
Litt.: Gjernes, B.: Marie Hamsun, 1994, Hamsun, M.:
Under gullregnen, 1959, Hansen, T.: Prosessen mot Hamsun, 1978.
NJR
handelsbalansen, se utenriksregnskapet.
handelsfartøy av varierende alder, størrelse og kvalitet seilte under norsk flagg ved
krigsutbruddet. Dampskip beregnet for trampfart var fortsatt tallrike, men omleggingen av
norsk skipsfart etter 1. verdenskrig førte til et
sterkt innslag av motordrevne linje- og tankskip. Etter at Norge var kommet med i krigen
og utenriksflåten ble administrert av Nortraship i London, ble fartøyene gråmalte, utstyrt
med skyts mot fly og ubåter og fikk avmagnetiseringsutstyr til beskyttelse mot miner. I
tillegg fikk de lett utløsbare redningsflåter.
Noen av tankskipene ble utstyrt for føring av
dekkslast, særlig fly og flydeler. Et flertall av
laste- og tankskipene gikk i konvoifart over
Atlanterhavet med livsviktig olje til Storbritannia. De mest moderne og hurtiggående linjeskipene fikk til tider seile uavhengig av
konvoi. Trampskipene, ofte dampdrevne, var
mer langsomme og måtte seile i konvoi. I tillegg hadde norske redere en rekke skip med
norske offiserer og kinesisk mannskap i fart
på Østen, men østenfarten opphørte etter at
Japan kom med i krigen.
- Bare Den norske Amerikalinje hadde i
større utstrekning satset på oversjøisk passasjerfart. Amerikalinjens D/S Bergensfjord
seilte som troppetransportskip. Frem til sommeren 1946 da krigsprogrammet var fullført,
hadde Bergensfjord seilt over 301 000 nautiske mil i løpet av 919 dager i sjøen. Til sammen transporterte skipet nesten 165 000 personer — soldater, krigsfanger og sivile.
- Krigen rammet hvalflåten hardt. Kokeriene fikk liten anledning til å fangste. I stedet
ble de satt inn i oljetransporten. Særlig i konvoifarten over Atlanteren ble de store skipene, med sine ruvende overbygg, et lett
bytte for tyske ubåter. Bare 3 av uteflåtens 11
hvalkokerier overlevde krigen (Sir James
Clark Ross, Suderøy og Thorshammer).
- I løpet av krigen fikk Norge overta 6 eldre
og 13 krigsbygde Empire-skip fra Storbritannia og 12 Liberty-skip, 4 C1A-skip og 8 T2-
tankskip fra USA. Under gjenoppbyggingen
av handelsflåten etter krigen kjøpte nordmennene flere amerikanske standardskip. Liberty-
skipene ble satt inn i trampfart, T2-skipene i
tankfart, mens C1A-båtene viste seg velegnet
for linjefart.
Se også: Handelsflåten; Nortraship; slaget
om Atlanterhavet.
Litt.: Basberg, B.: Nortraship — alliert og konkurrent,
Handelsflåten i krig 1939—1945, bd. 2, 1993, Hegland,
JR,: Nortraships flåte, bd. 1 og 2, 1976, Thowsen, A.:
Nortraship -profitt og patriotisme, Handelsflåten i krig
1939—1945, bd. 1, 1992.
AT
handelsflåten ble tonnasjemessig sett
mer enn fordoblet i perioden 1920—39. Ved
utbruddet av 2. verdenskrig var Norge verdens 4. største skipsfartsnasjon, bak Storbritannia, USA og Japan. I tillegg kom en betydelig hvalfangstflåte. Veksten var kombinert
med dyptgripende strukturelle endringer,
med omlegging til moderne motordrevne
linje- og tankskip som den mest fremtredende. Tankflåten var verdens mest moderne
og utgjorde vel 1,8 mill. brt. (40%) av den
rundt 4,6 mill. brt. (skip over 500 brt.) store
flåten. Over 18% av verdens tankskipsflåte
var dermed på norske hender ved krigsutbruddet. Da beskjeftiget handelsflåten (skip
over 500 brt.) rundt 34 000 sjømenn. I tillegg
kom flere tusen som av ulike grunner (ferie,
skoler, sykdom, etc.) var midlertidig i land — i
Norge eller utenlands.
- Handelsflåtens strategiske betydning i en
krigssituasjon vokste sterkt, særlig for Storbritannia — flåtens viktigste befrakter. Dette
førte til at Storbritannia etter krigsutbruddet i
september 1939 tvang frem tonnasjeavtalen
med Norge. Da Norge kom med i krigen
seilte i henhold til avtalen rundt 40% av den
norske handelstonnasjen for de allierte, mens
15% tilhørte den sk. hjemmeflåten. De resterende 45%, med bl.a. et sterkt innslag av linjetonnasje, kunne i prinsippet sluttes fritt på
fraktmarkeder utenom krigssonen. I praksis
betydde dette fart for amerikanske befraktere
med betaling i dollar. Skipene som seilte
under tonnasjeavtalen ble i stor utstrekning
satt inn i den farefulle transatlantiske konvoifarten med betaling i pund. For den allierte
krigføringen var den norske handelsflåtens,
særlig tankskipsflåtens bidrag til forsyningen
av Storbritannia, av uvurderlig betydning.
- Etter at USA var kommet med i krigen i
desember 1941 ble Nortraship etter hvert
tvunget til å la stadig mer tonnasje seile i de
mest risikable fartsområdene som Atlanterhavet og Middelhavet. Resultatet var store
tonnasjetap og tap av mange sjømenns liv.
Allerede før 9.4.1940 gikk 58 skip tapt ved
krigsforlis og 376 besetningsmedlemmer og
16 passasjerer omkom. Fra 9.4.1940 til
8.5.1945 gikk 199 av hjemmeflåtens skip og
473 av uteflåtens skip (inkl. hvalkokerier,
men ekskl. hvalbåter) tapt ved krigsforlis og
rundt 3800 sjømenn mistet livet. I tillegg kom
sjØforlisene. Uteflåtens største tapsår var
1942 da de tyske ubåtene herjet som verst
under slaget om Atlanterhavet og senket over
6,1 mill. brt. alliert tonnasje i Nord- og Sør-
Atlanteren. Over 10% av tapene var norsk
tonnasje. Handelsflåtens samlede tonnasjetap
ved krigs- og sjøforlis under 2. verdenskrig
var på mer enn 2,3 mill. brt.
Se også: Allgemeine Schiffartsaktion; handelsfartøy; hvalfangstflåten;
krigens kostnad; Lorentzen, Ø; Morgenstierne, W.; Nortraship; tonnasjeavtalen med
Storbritannia 1940.
Litt.: Basberg, B.: Nortraship — alliert og konkurrent,
Handelsflåten i krig 1939-1 945, bd. 2, 1993, Thowsen,
A.: Nortraship — profitt og patriotisme, Handelsflåten i
krig 1939-1 945, bd. 1, 1992.
AT
handelsflåten, rekvisisjon av. I
dagene etter 9.4.1940 var den norske handelsflåtens skjebne uviss. 18. eller 19.4.
krevde de allierte at flåten skulle overføres til
alliert flagg. Dette hadde allerede skjedd med
en stor del av den danske handelsflåten som
britene hadde definert som fiendtlig eiendom.
Regjeringen avviste kravet og samlet seg i
stedet om et forslag om å rekvirere bruksretten til flåten. I statsråd på Sandbu gård 19.4.
ble det vedtatt en kgl. res. om saken. Statsrådet oppfylte ikke kravet til vedtaksførhet. I
nytt statsråd på den gamle turiststasjonen på
Stuguflåten i Romsdalen ble «Den provisoriske anordning om Norges skipsfart under
krig» vedtatt 22.4.1940. Ifølge anordningen
ble alle skip som var over 500 brt. og som
ikke allerede var i norsk eller alliert tjeneste,
stilt til «rådighet for den norske regjering for
å sikre forsyningene og fremme krigsoperasjonene for Norge og de nevnte makter».
Samtidig ble skipsfartsdirektør Øivind
Lorentzen beordret til London med fullmakt
til å «foreta alt fornødent. . .til gjennomføringen av den provisoriske anordning».
Anordningen og Lorentzens fullmakter dannet det formelle grunnlaget for regjeringens
overtakelse av handelsflåten med Nortraship
som øverste administrative organ.
- Stuguflåten-anordningen var preget av
hastverk og hadde klare juridiske svakheter.
For å sikre rekvisisjonen et tryggere juridisk
grunnlag både i Storbritannia og i USA og for
å få kontroll over norske nybygginger i Sverige, ble den supplert med en ny provisorisk
anordning av 18.5.1940.
Se også: Lorentzen, Ø.; Nortraship; Olsen,
I.H.
Litt.: Thowsen, A.: Nortraship — profitt og patriotisme,
Handelsflåten i krig 1939—1945, bd. 1, 1992.
AT
Hannevig, Thor 0. (1891—1975), sjøkaptein og fabrikkeier. Ulønnet sekondløytnant.
Leder av en avdeling som gjorde innbitt motstand mot den tyske fremrykking i Telemark
våren 1940. Da kampene stilnet, ville ikke
Hannevig stikke seg unna og gikk i tysk fangenskap sammen med noen få andre. Hans
bedrifter i 1940 ga ham senere en nærmest
mytisk status, og han ble brukt som modell i
filmen Sekondløytnanten (1993).
Se også: Vinjesvingen.
IK
Hans, Oskar (1910—?), SS-Hauptsturmführer og leder for Sonderkommando (eksekusjonspelotong) som eksekverte dødsdommer avsagt av SS- und Polizeigericht Nord og
tyske standretter.
- Hans var født i Wollmeringen. Fra 1933
var han ansatt i SS, og 25.4.1940 ble han
kommandert til Norge, hvor han var under
hele okkupasjonen. De første henrettelsene
ledet han i september 1941 (Hansteen og
Wickstrøm), til sammen ble det «minst 312
norske patrioter, av hvilke 78 ikke har vært
fremstilt for noen domstol», ifølge tiltalen
mot ham etter krigen. Eidsivating lagmannsrett dømte ham til døden 17.1.1947, men
dommen ble opphevet av Høyesterett, som
ikke fant det bevist at Hans måtte ha forstått
at en del henrettelser var rettsstridige. Saken
ble henlagt «etter bevisets stilling» og Hans
utvist fra landet. Senere dømte en britisk rett
ham til 15 års fengsel for å ha henrettet 6 briter på Trandum.
BN
Hansen, Frank (1903—87), nestformann
og sekretær i Jern- og metallarbeiderforbundet i Oslo fra 1935. Nestformann i Oslo
Arbeiderparti i 1940. På nyåret 1944 ble han
leder for Jern- og metalls illegale faglige
utvalg, formann i DNAs Politisk Utvalg og
partiets representant i Koordinasjonskomiteen og Kretsen. I disse organene etterfulgte
han Halfdan Jønsson som ble arrestert og
sendt til Tyskland. Hansen ble også medlem
av Hjemmefrontens Ledelse (HL) som en av
DNAs tre representanter. Etter at Alf Andersen måtte flykte til Sverige, ble Hansen tidlig
i 1945 også leder for Faglig Utvalg.
- I maidagene 1945 møtte Hansen i DNAs
sentralstyre. Nestformann i Jern- og metall
1945—46. Senere fortsatte han som kontorsekretær i forbundet.
Se også: Jønsson, H.; Koordinasjonskomiteen; Kretsen.
TP
Hansen, Halfdan Haneborg (1890-
1974), Milorg-pioner, deltok i krigen mot
tyskerne på Østlandet som sjef for en bataljon. Han sørget for å holde god kontakt med
det befal han kjempet sammen med og forsøkte å samle disse under en høyere organisatorisk ledelse. Han kom sent på høsten 1940 i
kontakt med Olav Helset. Haneborg Hansens
arbeid la grunnlaget for det som senere fikk
betegnelsen 1. Kampgruppe Oslo eller Østlandsorganisasjonen innenfor Milorg.
- Høsten 1941 ønsket Milorgs Råd å knytte
til seg en representant for arbeiderbevegelsen
som 4. medlem. Haneborg Hansen hadde etablert kontakt med juridisk konsulent i LO,
h.r.advokat Viggo Hansteen, men denne ble
arrestert og henrettet. Etter å ha skaffet ny
kontakt, ble Haneborg Hansen 21.10.1941
offer for angivervirksomhet i den sk. Nittedal-saken og arrestert sammen med flere
andre sentrale Milorg-folk. I desember s.å.
slapp han ut og bestemte seg for å flykte til
Sverige. Men allerede 6 dager senere, 23.12.,
ble han igjen arrestert. Etter et godt planlagt
kupp fra motstandsapparatet, klarte han
9.1.1942 å flykte fra Møllergata 19 og kom
seg til Sverige. 2 måneder senere ble han
beordret til Storbritannia som militærattaché.
Se også: angiver; Hansteen, V; Helset, 0.;
Milorg.
Litt.: Kjeldstadli, S.: Hjemmestyrkene, 1959.
AM
Hansen, Klaus Gustav (1895—197 1), formann i Norsk-Tysk Selskap, varaordfører i
Oslo fra februar 1941 til august 1943, fradømt sitt professorat, og idømt 8 års tvangsarbeid i 1948.
- Hansen var medisiner og professor i farmakologi. Fra 1928 representerte han Høyre i
Oslo kommunestyre. Han var den faktiske
leder og drivkraft i det tyskvennlige Norsk-
Tysk Selskap fra starten i mars 1934, NS-
medlem fra høsten 1940. Miljøet rundt
Norsk-Tysk selskaps ledelse dyrket Reichskommissariat og så med stor mistro på Quislings ledelse av NS. Utover i 1943 og 1944
markerte selskapet seg mer og mer som en
åpenlys rival til NS. Ideologisk kunne ikke
Hansen bli noen samlende skikkelse for de
pangermanske SS-vennlige kreftene i partiet,
bl.a. fordi han hadde vært 8. grads frimurer
før krigen.
- Høsten 1944 var Klaus Hansen sterkt innblandet i et intrigespill mot Quislings regjering. Han ble ekskludert fra partiet av Quisling personlig 17.11.1944 og fratatt all kontroll over Norsk-Tysk Selskap.
Se også: Dysthe, R. og S.; Norsk-Tysk Selskap.
Litt.: Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989.
ØS
Hansen, Lars (Georg) (1869—1944),
nordnorsk forfatter av en serie med populære
sjøromaner fra Nordishavet i 1930-årene.
Under okkupasjonen forsøkte NS å gjøre et
stort poeng ut av hans parti-medlemskap,
men han gjorde seg ikke politisk bemerket på
annen måte. Da Gyldendal forsøkte å lansere
hans samlede verker, talte hans rykte mot
ham. To av hans romaner kom imidlertid ut
på tysk i «Frontbuchhandelausgabe», (Die
weisse Hölle og Im Schnee und Nordlicht).
Fordi han døde i 1944, ble han verken ekskludert fra forfatterforeningen eller landssviksdømt, slik som de andre NS-forfatterne.
Litt.: Birkeland, B./Ugelvik Larsen, S.: Nazismen i norsk
litteratur,1975, Nasjonalsosialister i norsk diktning,
1943.
NJR
Hanssen, Carl Frølich (1883—?), general i feltartilleriet og sjef for Arbeidstjenesten
(AT) 1941—45, en av NS-statens øverste
embetsmenn.
- Etter at kampene i 1940 var over ble daværende oberst Hanssen trukket inn i den
krets av høyskoleutdannet befal som sluttet
seg til Quisling og ble partimedlem høsten
1940. Våren 1941 overtok han ledelsen av
den obligatoriske AT etter at forgjengeren
hadde fratrådt i protest mot innføringen av
«tysk» hilsen for befalet. Samtidig ble han
utnevnt til general, for å «oppdra den norske
ungdom i norsk nasjonal ånd til disiplin og
samkjensle og til aktelse for det kroppslige
arbeid» (forordning 17.4.1941).
- Hanssen og hans stabssjef Henrik Birkelund ledet AT på en i hovedsak nøytral og
saklig måte. Tyske interesser strakte seg etter
institusjonen, særlig SS, som søkte å få igjennom at de årlige AT-leirene skulle brukes til
rekruttering til Waffen-SS, men press i denne
retning ble motstått. I dommen over Hanssen
i 1947 slås fast at AT i hovedsak arbeidet for
norske interesser. Unntak var bare et kortvarig oppdrag av jernbanebygging i Nordland,
samt at en sveit av AT ble rekvirert av politiet
til hjelp med ettersøkingen etter skyteepisoden på østfoldbanen høsten 1942. Under
rettsoppgjøret ble virksomhet i AT ikke
ansett straffbart, heller ikke for befal, uten at
særlige omstendigheter kom i tillegg. Hanssen ble ved høyesterettsdom i 1949 idømt 7
års frihetsstraff. I skjerpende retning ble
anført at han hadde latt AT paradere ved
siden av Hirden, Germanske SS osv, ved flere
offentlige NS-anledninger, bl.a. under statsakten på Akershus.
Se også: Arbeidstjenesten; Stang, A.;
Statsakten.
Litt.: AT Årbok, 1942, 1943, 1944.
HFD
Hansson, Halvor (1886—1956), norsk
offiser, major 1934, sjef for statsbanenes
militærkontor under felttoget i Sør-Norge.
Kom til Nord-Norge etter at kampene i Sør-
Norge var slutt, og ble utnevnt av general
Ruge til oberst og ny generalstabssjef. Etter
at Ruge var satt i fangenskap på Grini, ga han
i oktober 1940 Hansson og major Helset fullmakt til å representere seg og å foreta militære vurderinger på hans vegne. Dette initiativ regnes som utgangspunktet for starten for
Milorg. Det var imidlertid ikke aktiv militær
motstand, eller en egen militær motstandsorganisasjon Ruge hadde i tankene. Arbeidet
hadde karakter av å bygge opp et nettverk, og
å oppfordre militært befal til å opprettholde
kontaktene fra felttoget. Hansson ble arrestert
i februar 1941.
- I 1945 ble Hansson utnevnt til generalmajor, og i 1946 fungerende forsvarssjef, senere
generalkrigskommissær.
Se også: Hansson, Ø.; Milorg.
Litt.: Ruge: Felttoget, 1989.
LaB
Hansson, Øyvor (1893—1975), f. Styren,
gift med general Halvor Hansson; sammen
med Kathrine Holter grunnlegger av NS-
kvinnenes forening, fra 1934 kalt NS Kvinneorganisasjon (NSK). Hansson ble NSKs første fylkesleder for Oslo, samtidig som hun
virket som landsleder Marie Irgens’ sekretær.
11935 overtok hun ledervervet og satt i denne
stillingen til hun ble avløst av Olga Bjoner i
1941. I 1930-årene var hun en begeistret
Quisling-tilhenger, kristelig av innstilling
som de fleste tidlige NS-kvinnene, og i partiets hovedstyre en lojal støtte for føreren
under fraksjonskampene. Lite er kjent om
hennes fratreden i 1941, som kan ha hatt personlige årsaker. Byråsjef i Sosialdep.
1942—45.
Se også: Bjoner, 0.; Hansson, H.; NSK;
Østbye, H.N.
HFD
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
