- Grossgermanien En samling av de germanske folkeslagene i et storgermansk rike
var et uttalt mål for Himmlers SS. Uttrykk
som «Das grossgermanische Reich» og
«Grossgermanien» var også hyppig brukte
slagord i tysk nasjonalsosialistisk propaganda for øvrig, særlig fra 1941. På norsk var betegnelsene «Stor-Germania» og «Germania» de mest vanlige.
- Denne germanske samlingen ble satt på den
politiske dagsorden etter at Tyskland hadde
okkupert Norge, Danmark, Nederland og Belgia. Men i svært mye av den nasjonalsosialistiske propagandaen var det uklart hva en slik
samling egentlig skulle bety. Enkelte oppfattet
ideen om det storgermanske riket utelukkende
som en passende legitimering av tysk politisk
og økonomisk herredømme. Blant mer ideologisk orienterte nasjonalsosialister kan man
skille ut to hovedretninger. En moderat retning, med Alfred Rosenberg som anfører, så for seg et nært politisk og økonomisk samarbeid mellom relativt selvstendige nasjonalsosialistiske og germanske stater. En langt mer
radikal retning fant man i SS, der det uttalte
målet var et tett rasefellesskap som erstattet og
opphevet de gamle nasjonalstatene. Hitler selv
var langt mer forsiktig med å fastlegge rammene for det storgermanske riket.
- I alle varianter var det klart at dette storgermanske riket skulle være dominerende i Europa. Etter hvert som krigslykken snudde for tyskerne, ble ideen om et slikt rike tonet
ned i propagandaen, til fordel for en samling
av hele Europa mot bolsjevismen.
Se også: Himmler, H.; pangermanisme;
Rosenberg, A.
Litt.: Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989; Wegner, B.: Hitlers politische Soldaten, 1988.
ØS
Gross Kreutz, slott 20 km vest for Potsdam i landsbyen Gross Kreutz. Slottet tilhørte
J.B. Hjorts fetter Bodo von Marwitz som
overlot dette til familie i 1942 da den ble
sivilinternert i Tyskland. Rektor ved Universitetet i Oslo, Didrik Arup Seip, flyttet etter å
ha vært fange i Sachsenhausen, med sin kone
ut til Gross Kreutz i 1943. Stud. med Bjørn
Heger, også tidligere KZ-fange, sluttet seg til.
- Plassert mot sin vilje midt i fiendens rike,
men med en viss bevegelsesfrihet, lyktes det
miljøet i Gross Kreutz å bygge opp et kartotek over nordmenn som satt i tyske tukthus og konsentrasjonsleire.
- Sentralt i arbeidet sto Wanda Hjort, men
Gross Kreutz-gruppen fikk også hjelp i arbeidet fra sjømannsprestene i Hamburg, den svenske legasjonen og det internasjonale
Røde Kors i Berlin, og fra Peter Anker ved
Røde Kors i Genève. Dokumentasjonen som
ble samlet, var av avgjørende betydning da de
norske og danske fangene skulle finnes og
transporteres ut av leirene før Tysklands sammenbrudd våren 1945.
Se også: Bernadotte, F.; Hjort, J.B.; hvite
busser; Seip, D.A.
Litt.: Heger, W.: Hver fredag foran porten, 1984, Holm, J.: Sandheden om de hvide busser, 1984.
GHj
Großraumwirtschaft, et økonomisk
system under tysk ledelse, tuftet på tanken
om et Europa forsyningsmessig og økonomisk uavhengig av andre områder, både mht. råstoffer og markeder. Den produktive kjernen i området skulle være de tyske industriområdene, inkl. Alsace-Lorraine, Böhmen, Mähren og Schlesien. De perifere områdene
skulle tjene som leverandører av råstoff og
matvarer og være markeder for ferdige produkter. Den tyske politikk i Norge under okkupasjonen gikk ut på å utvikle landets
næringsliv etter disse planene.
Litt.: Calvocoressi, P. m.fl.: Total War, vol. I, 1989; Milward, A.S.: The Fascist Economy in Norway, 1972.
AT
Groth, Henrik (1903—83), forlagsmann.
Forlagssjef i J.W. Cappelens Forlag 1941,
direktør fra 1947. Opinionsleder blant norske
forleggere under krigen, medlem av Hjemmefrontens kulturgruppe. Ble arrestert for illegal virksomhet i januar 1944, bl.a. med
grunnlag i en rapport fra Åsmund Sveen. Satt
på Grini mars 1944—mars -45. Han var en
velartikulert representant for isfronten etter
krigen og sterk tilhenger av dødsstraff.
Se også: Hjemmefrontens kulturutvalg; isfront.
Litt.: Ringdal N.J./Holtet Larsen. T.: Norske forleggere i
100 år, 1995.
NJR
Gruppe XXI var navnet på den tyske styrken som under kommando av Falkenhorst
gikk til invasjon av Danmark og Norge
9.4.1940, operasjon Weserübung. Falkenhorst var sjef for XXI. Armeekorps da Hitler 21.2.1940 ga ham i oppdrag å lede Weserübung som øverstkommanderende for Gruppe
XXI, direkte underlagt Hitler selv. Staben ble
sammensatt av offiserer fra alle tre forsvarsgrener, stabssjef var oberst Buschenhagen. Kriegsmarine fikk i oppdrag å stå for overføring av troppene og transport av forsterkninger, mens Luftwaffe skulle sørge for luftherredømme. Hærens avdelinger i Gruppe XXI besto av 2 bergdivisjoner og 5 infanteridivisjoner, men ingen av dem var fullt oppsatt da de ble satt inn. Mot slutten av 1940 ble Gruppe XXI omdøpt til Armeeoberkommando (AOK) Norwegen.
Se også: Buschenhagen, E.; Falkenhorst,
N.v.; Weserübung.
BN
Grønland tilfalt Danmark ved Kiel-freden i
1814. Før 1905 hadde Norge ingen utenrikspolitisk handlefrihet og kunne derfor ikke gjøre noen krav gjeldende. Etter århundreskiftet økte Grønlands økonomiske betydning og Danmark gjorde nå krav på suverenitet over hele øya, inklusive alle folketomme
deler. Tross lange forhandlinger lyktes ikke
dansker og nordmenn i å oppnå enighet. På
eget initiativ rykket så en norsk ekspedisjon
ut den 28.6.1931 og proklamerte herredømme over en del av Øst-Grønland som de kalte Eirik Raudes Land. Regjeringen i Oslo
sluttet seg til kravene om norsk overherredømme. I et par års tid ble så de to skandinaviske småstater grepet av nasjonale bevegelser. Skuffelsen på norsk side var stor da den
intemasjonale domstol i Haag i april 1933 tok
stilling mot Norge.
- Krigen medførte at Grønland — som Island
— fikk strategisk betydning for sjøkrigen i
Nord-Atlanteren. Men den tyske marine følte
seg for svak til å besette Grønland, selv etter
erobringen av Danmark. USA besatte derimot øya våren 1941. Det norske aktivistmiljøet rundt Gustav Smedal og Adolf Hoel forsøkte både via diplomatiske fremstøt hos
Reichskommissar og gjennom agitasjon på
norsk og tysk å stimulere opinionen til krav
om tilbakelevering av øya til Norge i tilfelle
av tysk seier i verdenskrigen. Quisling og NS,
som i 1930-årene hadde forfektet gjenerobring av Grønland, holdt seg noe tilbake. Tyskerne foretok seg ikke noe i saken. Dermed
kom ikke øya til å få annet enn en viss ideologisk betydning, som minne om en svunnen tid — og en vag drøm om et nytt, fremtidig
Noregsvelde.
Se også: Arktis; Hoel, A.; Smedal, G.
Litt: Bohn, R. (red.): Deutschland, Europa und der Norden, 1993, Nilsson, I.: Grönlondsfrågan 1929—1933,1978, Smedal, G.: Før det blir for sent 1940.
MM
Graah, Lille (1908—), kontordame på
Norsk Lovtidendes kontor ved den tyske
okkupasjonen, hadde nær kontakt med de
illegale avisene Fri Fagbevegelse og Alt for
Norge. Hjalp til med distribusjonen. Arrestert
i april 1942, satt på Grini. Sendt til kvinneleiren Ravensbrück.
Se også: illegal presse; konsentrasjonsleirer; kvinner og krig.
Litt.: Wormdal, C.: Kvinner i krig, 1979.
GHj
Graarud, Gunnar (1886—1960), operasanger, født i Holmestrand, tok ingeniøreksamen i Tyskland, ble en kjent Wagner-sanger
ved tyske operascener. Fra 1929 bodde han i
Wien der han sang heltetenor ved den tradisjonsrike operaen, og der han fra 1937 underviste som professor ved musikkakademiet.
Under krigen var Graarud gruppeleder for
NS’ Utenriksorganisasjon i Wien, og i mai
1944 overleverte han Statens kulturpris til
den berømte norskfødte tegneren Olaf Gulbransson. Enden på det nasjonalsosialistiske
regimet i Wien i 1945 ble også enden på
Graaruds professorgjerning.
Litt.: Melsom, L.: På nasjonal uriaspost, 1975.
BS
Gulbransson, Olaf (Leonard) (1873—
1958), Norges store karikaturtegner, kunstprofessor i Hitlers Berlin, særlig kjent for sine enkle, men suverene strektegninger av
personer.
- Gulbransson var gift med NS-mannen
Erling Bjømsons datter. Bjørnson-slektskapet, hans bopæl i Tyskland samt en uttalelse fra 1939 om at «små land» burde holde seg
nøytrale i den kommende stormaktskrigen,
førte til at mange har regnet Gulbransson som
Hitler-vennlig. I 1943 ble han tildelt en kulturpris av NS-Kulturtinget. Han takket Quisling for prisen og skrev at han ville bruke den til å kjøpe seg «et granitskjær paa Norges
kyst».
- Et bilde av Gulbransson med diplomet i
hånden ble siden offentliggjort i Fritt Folk — i
propagandaøyemed. Likevel er det nærliggende å se Gulbransson som temmelig apolitisk snarere enn som tilhenger av nasjonalsosialisme på tysk eller norsk. Han var frem til
1943 med i redaksjonen av bladet Simpliccimus, som inntil da drev atskillig gjøn med det nye Tyskland. I 1943 trakk han seg både fra
redaksjonen av bladet og fra stillingen som
professor ved Kunstakademiet i Berlin. Hans
kollega Ragnvald Blix tok ham senere i forsvar: «Olaf har til alle tider karikert alt og alle
og mest seg selv. Han hadde absolutt ingen
skyldfølelse, hvorfor skulle han det?»
Se også: Bjørnson-sønnene; Blix, R.; kulturting & -råd.
Litt.: Gulbransson-Bjørnson, D.: Olaf Gulbransson. Hans
liv, 1969.
NJR
gulltransporten. For å redde Norges
Banks gullbeholdning, ble 3000 gullbarrer på
til sammen 49 tonn tidlig 9.4.1940 ført bort
på 25 lastebiler til Lillehammer. Sjåførene og
bankens funksjonærer var bevæpnet med
revolvere. Med gullet fordelt på 818 store
kasser, 685 små kasser og 39 kagger gikk ferden nordover Gudbrandsdalen på 7 jembanevogner til Åndalsnes. Hovedansvarlig var
ingeniør Fredrik Haslund, som hadde fått
med seg 30 soldater som vaktmannskaper,
bare en av vaktene, Nordahl Grieg, visste hva
lasten inneholdt.
- Deler av gullet ble skipet over til Storbritannia sist i april fra Åndalsnes med den britiske krysseren Galathea, andre deler fra Molde på den britiske krysseren Glasgow.
Resten ble fraktet til Tromsø på fiskeskøyter
og lokalbåter, derfra med krysseren Enterprise til Storbritannia i slutten av mai 1940. Gullet ble transportert til London med spesialtog under streng bevoktning av soldater og
politi.
- Den britiske regjering var høsten 1940 i en
desperat situasjon, ikke minst mht. valuta, og
la press på den norske regjering for å få
overta gullet. Men «arvegullet» var alt brakt
videre til USA og Canada i juni og juli 1940
med norske og britiske handelsskip i konvoier. Som sikkerhetsforanstaltning i tilfelle
torpedering, ble kassene over Atlanteren
plassert i tomme fat på dekk og bundet sammen i flytearrangement. Gullet ble deponert i regjeringens navn i en bank i New York og i
Montreal.
Se også: Norges Bank; Grieg, N.
Litt.: Grieg, N.: Flagget, 1945, Riste, 0.: Utefront, 1987, Øksendal, A.: Den dramatiske gulltransporten fra Norges Bank 9.4.1940, 1980.
GHj
Gulosten, se Andersen, Johannes.
Gundelach, Kristen (Christen) (1891-
1974), litterær forgrunnsfigur i NS som både
under og etter krigen hadde et publikum langt
utenfor partiets rekker. Hans gjendiktninger
av fransk middelalderdiktning så vel som
egne dikt ga ham høy status i det litterære
miljø. Penger tjente han som trivial- og spenningsforfatter under en rekke fantasifulle pseudonymer.
- I krigsårene fullførte Gundelach en nyoversettelse av Goethes Faust under eget navn. Skuespillerforbundet forhindret stykket fra å bli satt opp, fordi de mente det ville
bli oppfattet som tysk propaganda. Innad i
NS markerte Gundelach seg som kritisk til
mange sider ved kulturlivet i NS-Norge. Han
ble tildelt kunstnerlønn av NS-myndighetene,
men mistet den og ble ekskludert fra Forfatterforeningen og satt på Ilebu i 1945. Men Gundelach ble blant de få NS-forfattere som
ikke fikk sin kreativitet ødelagt av okkupasjonen og dens etterspill.
Se også: Den norske forfatterforening; kulturting & -råd.
Litt.: Kildal, A.: Presse og kulturfronten under okkupasjonen, 1945, Ringdal, N.J.: Ordenes pris, 1993, Nasjonalsosialister i norsk diktning, 1943.
NJR
«gutta på skauen», den gjengse betegnelse på den norske hjemmefronten; stående
parat med sine sten guns er dette blitt selve
sinnbildet på Milorg-jegerne. Mer enn noe
annet har disse tre ordene i ettertid symbolisert vår kollektive oppfatning av motstandskampen. Begrepet oppsto sommeren 1944 i
forbindelse med den kampen Hjemmefrontens Ledelse førte mot det man oppfattet som et fordekt forsøk på mobilisering av norsk
ungdom til tysk krigstjeneste. En del tusen
ungdom unnlot å møte og gikk i stedet i dekning «på skauen». Særlig på Østlandet var antallet relativt høyt. Noen vendte hjem,
andre ble sendt til Sverige, mens en del ble
værende i de leirene — cellene — som ble dannet i Milorgs regi. Her fikk de våpentrening, lærte militær disiplin og inngikk i Milorgs
samlede styrkepotensial med tanke på innsats
i en frigjøringsfase.
- Boforholdene «på skauen» varierte fra de
helt primitive skur til vel utbygde koier eller
hytter i leirer med alt fra frisørtjeneste til i
verste fall tilbud om tanntrekking. Tilværelsen besto, foruten det nødvendige leirarbeidet, av trening, venting og atter venting, mottak av slipp med våpen og utstyr og i heldigste fall litt tobakk og sjokolade. Øvrige forsyninger ble, i den grad det ikke var mulig
å livberge seg på det som kunne hentes fra
naturen, skaffet til veie gjennom Hjemmefrontens forsyningstjeneste. Tyske razziaer forekom, men som oftest var fuglen fløyet.
Hvis ikke, ble det regulær kamp, og det
hendte at Milorg-jegere ble drept i slike overraskelsesangrep.
- Ble sikkerhetsrutinene fulgt, skulle ikke
familien vite hvor sønnen eller faren i huset
holdt til. Den beste dekkhistorien var at de
hadde dratt til Sverige. Kvinnene som satt
igjen med hele ansvaret for hus og hjem, fikk
hjelp til å klare seg økonomisk av Hjemmefronten. Men usikkerheten og redselen de mange koner og mødre gjennomlevde, måtte
de slite med selv, i tillegg til at de ofte overtok en del illegale aktiviteter etter mennene i huset.
Se også: Arbeidstjenesten; arbeidsinnsats;
baser; Hjemmestyrkene; Milorg; sten gun.
Litt.: Gjelsvik, T.: Hjemmefronten, 1977, Kjeldstadli, S.: Hjemmestyrkene, 1959.
AM
Gyldendal Norsk Forlag utga i de to
første okkupasjonsårene mer skjønnlitteratur
av NS-forfattere enn alle andre forlag. Samtidig ble venstreorienterte og konservative
anti-tyske forfattere fra Sigurd Hoel og Johan
Borgen til Ronald Fangen utgitt, og berget
dermed forlagets rykte i folks omdømme.
Forlagssjef Harald Grieg ble arrestert og
plassert på Grini sommeren 1941 i egenskap
av formann for Nationaltheatrets styre, men
forlaget fortsatte driften med Frits von der
Lippe som sjef og like mange NS-forfattere i
sin stall. Først våren 1942 begynte reaksjonene å melde seg i forfatterkretser og det litterære liv. Knut Hamsun var en av forlagets hovedaksjonærer, og da Tore Hamsun ble
innsatt som kommissarisk forlagssjef, utløste
det en forfatterboikott som i utgangspunktet
var rettet mot Gyldendal, men som senere har
vært omtalt som «forfatterstreiken». Fra og
med høsten 1942 dominerte NS-forfattere
som Lars Hansen og Finn Halvorsen forlaget,
mens Knut og Marie Hamsuns bøker, som
før, sikret Gyldendal inntekter fra Tyskland.
Forandringene var minimale mht. bamebøker
og fag- og lærebøker. Sommeren 1944 vurderte Harald Grieg, inspirert av Tore Hamsun, å tre inn igjen som leder for Gyldendal,
men kulturminister Fuglesang motsatte seg
ideen.
- Gyldendal ble aldri gransket under rettsoppgjøret; ingen midler ble beslaglagt. Frits von der Lippe og flere Gyldendal-forfattere var medlemmer av Hjemmefrontens Kultur-
utvalg.
Se også: Den norske Forfatterforening;
Den norske Forleggerforening; forfatterstreiken; NS-forlag; Vern om norsk bokheim.
Litt.: Evensmo, S.: Gyldendal og gyldendøler, 1974,
Hamsun, T.: Efter år og dag, 1990, Ringdal, N.J./Larsen,
T.H.: Kultur og kommers, 1995.
NJR
Günther, Christian (1886—1966), yrkesdiplomat, utnevnt til svensk utenriksminister
desember 1939. Ledet svensk utenrikspolitikk under hele krigen, som besto av nøytralitetspolitikk som først og fremst tok sikte på å
holde Sverige utenfor krigen, og som lempet
seg etter de ytre maktforhold. Så lenge Tyskland seiret, gjorde Sverige store innrømmelser overfor tyskerne. 1943—45 ble de fleste
innrømmelsene trukket tilbake, og Sverige
favoriserte i stedet de allierte.
- Særlig 1940—42 førte Günthers politikk til
bitre motsetninger mellom Sverige og det
Norge som kjempet på alliert side. Hans politikk har derfor vært sterkt kritisert fra norsk hold, og Günther ble aldri noen populær
mann i Norge. Den svenske nøytralitetspolitikken var likevel ikke så mye Günthers politikk som den var hele regjeringens, og den
hadde støtte fra den overveiende del av
befolkningen.
Litt.: Carlgren, W.: Svensk utrikespolitik 1939—1945,
1973.
0KG
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
