generator. Generatordrift innebar at gass
basert på ved/knott, trekull eller karbid erstattet flytende brensel (fortrinnsvis bensin og parafin) som drivstoff i forbrenningsmotorer. I Sverige og Finland, som hadde drevet produktutvikling på 1930-tallet, fikk generatordrift større utbredelse enn i Norge under krigen. Generatorer som ble brukt riktig fungerte godt, selv om motorens ytelse ble noe
redusert. I tillegg innebar generatoraggregatet økt egenvekt som særlig var en ulempe for mindre biler og traktorer. Produksjonen og
fordeling av generatorer og generatorbrensel
ble styrt og administrert av en Gassgenerator-
nemnd opprettet i oktober 1939. Etter hvert
som oljeleveransene fra tyskerne ble redusert, fikk generatordriften stort omfang og betydning, særlig de siste to krigsårene. Da
var et klart flertall av busser, person- og lastebiler og traktorer i drift generatordrevne. Det ble produsert ca. 29 800 gassgeneratorer under okkupasjonen, hvorav 22 800 for
ved/knott og 5000 for trekull. Ikke alle ble
påmontert, men i april 1945 hadde 19 130
biler med kjøretillatelse generatordrift, samt
1700 traktorer.
Se også: knott.
Litt.: Landbruksdepartementet: Traktorkjøring med gen.gass, 1944, Stortingsmelding nr.37 1945—46: Forsyningsdepartementets virksomhet i Norge under okkupasjonen.
HE
Gerhardsen, Einar (1897—1987), født i
Asker, oppvokst i Oslo, DNAs fremste lederskikkelse etter 1945; en av nyere tids betydeligste førere. Før krigsutbruddet var Gerhardsen nestformann i DNA og varaordfører i
Oslo. Ved overgangen fra krig til fred fremsto Gerhardsen som landets ledende politiker. I mai 1945 var han ordfører i Oslo og partiformann. Som en følge av at Paal Berg hadde
fått mangelfull støtte, ble han også leder for
en samlingsregjering frem til stortingsvalget i
oktober 1945. Deretter var Gerhardsen partiformann og statsminister i rene DNA-regjeringer i de fleste årene frem til 1965.
- Når Gerhardsen fikk denne enestående
posisjonen i norsk etterkrigspolitikk, hadde
det sammenheng med hans personlige kvalifikasjoner, tidlige lederrolle i Arbeiderpartiet og hans innsats på hjemmefronten. Under
kampene i Norge fulgte han regjeringen
nordover, men valgte etter et kortvarig opphold i Sverige å vende tilbake til Oslo. Han kom tidlig med i motstandsarbeid og ledet fra
sommeren 1940 det illegale sentralstyret i
partiet. Fra høsten 1941 til krigsavslutningen
var han sammenhengende i fengsel — på
Grini, i Sachsenhausen 1942—44 og så fra
høsten 1944 igjen på Grini. Antakelig var det
ledende finske sosialdemokrater som klarte å
overtale tyske myndigheter til å overføre
Gerhardsen fra Sachsenhausen til Grini. I
fangenskap spilte han en sentral rolle under
diskusjoner om etterkrigsprogram, samlingsregjering og eventuell samling av NKP og DNA.
- Ved frigjøringen overtok han uten kamp
formelt Oscar Torps formannsstilling. Han
og DNA støttet aktivt Bergs kandidatur som
statsminister for en samlingsregjering. Da
Berg valgte å gi opp, fikk Gerhardsen muligheten. Mange i DNAs stortingsgruppe hadde imidlertid foretrukket at Johan Nygaaardsvold fortsatte i en overgangstid. For de fleste
fremsto imidlertid Gerhardsen med sine
usedvanlige samarbeidsegenskaper, sentrale
politiske posisjoner og solide og uplettede
hjemmefrontbakgrunn som det naturlige
ledervalg for en samlingsregjering. Han ble
statsminister for 4 regjeringer i perioden
1945—65. Gerhardsen var aktiv politisk til
1969.
Se også: Berg, P.; Grini; NKP; Nygaardsvold, J.; samlingsregjeringen; Stortingsvalget 8.10.1945; Torp, 0.
Litt.: Gerhardsen, E.: Fellesskap i krig og fred, 1970, Wyller, T.C.: Frigjøringspolitikk, 1963.
KEE
Germanische Leitstelle in Norwegen. Rekrutteringskontor for Waffen-SS i
Norge. Kontoret holdt til i den rekvirerte
eiendommen Drammensvn. 99, forlaget
Aschehougs nåværende representasjonsvilla.
Germanische Leitstelle ble opprettet i 1941
og ble ledet av Karl Leib. Leib var svigersønn
av Gottlob Berger, lederen for SS-Hauptamt i
Berlin. Institusjonen utga SS-propagandamateriale, bl.a. det ideologiske tidsskriftet SS-Heftet, en norsk utgave av SS-Leitheft. Leib og hans medarbeidere ved Germanische Leitstelle hadde til tider et svært anstrengt forhold til Quisling og NS-ledelsen.
Se også: Berger, G.; Waffen-SS.
ØS
Germanske SS Norge (GSSN). Fra
høsten 1940 av ble det lagt planer for å bygge
ut Allgemeine SS til en organisasjon som
omfattet alle germanske land. Norges SS ble
opprettet 21.5.1941 ved en enkel seremoni i
Oslo, og de første 150 medlemmene ble tatt i
ed av Himmler. En måned senere invaderte
Tyskland Sovjetunionen, og så mange norske
SS-menn meldte seg frivillig at organisasjonen i praksis gikk i oppløsning.
- 21.7.1942 ble i stedet Germanske SS
Norge høytidelig opprettet. Organisasjonens
leder var hele tiden politiminister Jonas Lie,
nestleder justisminister Sverre Riisnæs.
- Germanske SS Norge skulle bestå av
«menn av nordisk rase», og ha som sin oppgave å «være bindeleddet mellom de germanske folk og lede oppbyggingen av det Storgermanske sambandet». I tråd med denne
pangermanske målsettingen la organisasjonens propaganda spesiell vekt på raseideene i nasjonalsosialismen. For å godkjennes som
medlem måtte man først være aspirantmedlem i 1 år, samt kunne dokumentere tilfredsstillende genealogiske og arvebiologiske forhold. Folk som sympatiserte med organisasjonens ideer, men som ikke kunne eller ikke ville opptas som fullverdige medlemmer,
kunne få status som støttende medlemmer.
Organisasjonen hadde sin egen SS-skole på
Kongsvinger, der nye rekrutter ble skolert i
SS’ ideologi, organisasjon og historie.
- Germanske SS Norge ble aldri noen stor
organisasjon. De interne medlemstallene
varierer mellom 931, fra mai 1943, og 1285,
ved utgangen av 1944. En stor del av medlemmene kom fra politiets rekker. Omtrent halvparten gjorde til enhver tid tjeneste på
østfronten. Tallet på støttemedlemmer steg til
opp mot 4000 i slutten av 1944.
- Germanske SS Norge var en særorganisasjon under NS-paraplyen, opprettet gjennom en partiforordning av Quisling selv, og det sto i dens statutter at den var forpliktet overfor partiføreren. På den annen side var GSSN
en gren av det intergermanske SS, der alle
medlemmer måtte sverge direkte lojalitet til
Adolf Hitler. Denne dobbelte tilknytningen
var resultat av et kompromiss, som ga store
muligheter for lojalitetskonflikter. Fra første
stund var det kraftig rivalisering mellom
GSSN og Hirden.
- GSSN-ledelsen, anført av stabsleder Leif
Schjøren og avisen Germanerens redaktør
Egil Holst Torkildsen, ble på sin side mer og
mer preget av en pangermansk opposisjon
mot NS-ledelsen. I slutten av 1944 rensket
partiledelsen opp og sørget for at organisasjonen var lojal mot Quisling den siste tiden frem til frigjøringen.
Se også: Berger, G.; Himmler, H.; pangermanisme; Schjøren, L.
Litt.: Dahl, H.F.: Vidkun Quisling. En fører for fall, 1992, Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989.
ØS
Gestapo (Geheime Staatspolizei), avdeling
IV av Sicherheitspolizei (Sipo), den eksekutive eller utøvende del av det tyske sikkerhetspoliti. øverste sjef (i Berlin) var SS-Gruppenführer und Generalleutnant der Polizei Heinrich Müller (1900—45, antatt død), ofte kalt
Gestapo-Müller. Første gestapo-sjef i Norge
var dr. Wemer Knab til 1942, deretter Hellmuth Reinhard til februar 1945. Da ble Oslo skilt ut som eget Sipo-kommandørområde, og
Fehmer ble sjef for Gestapo i Oslo, mens Discar ble Gestapo-sjef i staben på Furulund.
- Det var Gestapo som arresterte, forhørte,
torturerte og fengslet — og likviderte. Det sto
skrekk av navnet, som folk ofte brukte om
hele Sipo. Vietoria Terrasse i Oslo ble kjent
som «Gestapos hovedkvarter». I Bergen
holdt Gestapo/Sipo til i Veiten 3, egentlig
Bergens Haandværks og Industriforenings
hus, i Kristiansand i Statsarkivet (Arkivet), i
Trondheim i Misjonshotellet.
- Organisasjonen av Gestapo ble endret flere
ganger i løpet av okkupasjonen, men Oslo-
ledelsen (som samtidig var landsledelse)
besto mot slutten av 1944 av 13 Referate eller
underavdelinger med hvert sitt saksområde:
IV 1 a (marxisme; leder Preiss, så Kuge), IV
1 b (milorg; Preiss, Fehmer, Bruns), IV 1 c
(motstand, illegale aviser; Esser, Gumbrecht),
IV 2 a (sabotasje; Esser), IV 2 b (kontraspionasje; Fehmer, fra juli 1944 Fink), IV 3 (flukt fra landet, gisler, sperresoner, grensesaker; Hennig), IV 5 (våpen, sprengstoff, sikring;
Esser), 1V 6 (Schutzhaft, beslagleggelse,
radio; Woesch, Paul), 1V S (rapporter, karter;
Wagner, Heinitz), IV N (agentledelse; Preiss,
Wolff, fra begynnelsen av 1944 Weiner), IV
M (militær vurdering; Lutter), IV Wi (sikring
av krigsindustrien; Wilhelm).
- Gestapo brukte ofte tortur, men de fleste
tjenestemennene var profesjonelle politifolk,
som kom langt med konvensjonell etterforskning. Avdelingen hadde et omhyggelig ført kartotek, og ved hjelp av kryssreferanser
kunne de finne identiteten til en mistenkt.
Lange forhør, lite søvn, gjentatte spørsmål og
konfrontasjon med andre vitner kunne sammen med trusler og uro for familien gi en
åpning som raskt ble utnyttet. I tillegg kom
hjelpemidler som radiopeiling, telefonavlytting og brevkontroll, samt razziaer og gatekontroller. Altfor mange motstandsfolk ble
tatt pga. overmot og undervurdering av Gestapo, og altfor mange hadde ikke sørget for en skikkelig dekkhistorie.
- Nordmenn ble brukt som spioner mot sine
egne landsmenn av Gestapo, som særlig i
Trøndelag hadde et effektivt nett av slike
Vertrauensleute. Men det hendte at folk lovet
å bli agenter for Gestapo, bare for å forsvinne
til Sverige ved første anledning. Andre avla
løftet, men leverte aldri noe.
- De 12 tyskerne som ble skutt under rettsoppgjøret, var alle torturister og drapsmenn fra Gestapo. Bevisene mot dem ble dels
levert av norske vitner, dels av dem selv
under lange forhør, hvor de akkurat som sine
ofre ofte viklet seg inn i selvmotsigelser og
løgner som lett kunne motbevises.
Se også: Fehmer, S.; Sipo.
Litt.: Bergfald, 0.: Gestapo i Norge, utgitt anonymt i
1946 og revidert av forf. i 1978.
BN
Gimle, jobbetidsslottet Villa Grande på
Bygdøy utenfor Oslo, var ministerpresidentens bolig under hele Quisling-styret. Bygningen var påbegynt av Sam. Eyde under 1.
verdenskrig og videreført av skipsreder
Østervold, den neste eier, før den ufullført ble
overtatt av staten, som i 1940 holdt den reservert for Meteorologisk Institutt. Etter initiativ fra Hagelin ble den i 1941 overført til Innenriksdep. budsjett og stilt til disposisjon for
Quisling, som etter de pågående forhandlinger med Berlin var ventet å oppnå en førstestilling i staten. Ekteparet Quisling innredet det 3-etasjes huset og flyttet inn høsten
1941 fra sin leilighet i Erling Skjalgssonsgt.;
da Quisling fortsatt bare var partifører ble
omkostningene belastet NS’ partikasse. Den
første offentlige mottakelse ble holdt
1.2.1942 for å feire statsakten; siden ble
Gimle brukt både til private familiesammenkomster og offisielle anledninger gjennom hele krigen. Særlig storslagen var mottakelsen 18.7.1942 på ministerpresidentens 55 årsdag, da så vel de rommelige stuene inne som den store parken ned mot sjøen ble tatt i bruk
for de fremmøtte norske og tysk dignitærer.
Minneverdig på en annen måte var den aller
siste ministersammenkomsten 8.—9.5. 1945,
da Quisling og hans nærmeste tilbrakte et
urolig døgn sammen før de kom til en ordning med Norges nye makthavere, alt mens vårvinden bar jubelbruset fra Oslo inn gjennom de åpne vinduene mot parken.
- Maria Quisling ble boende noen dager som
internert etter mannens arrestasjon 9.5.1945.
Politiet beslagla bl.a. Quislings meget omfattende arkiver, som ble funnet intakt bortsett fra de deler som alt var brakt til Møllergata
19 av NS-folk; disse dokumentene dannet
grunnlag for utferdigelsen av tiltalebeslutningen mot eieren. Deretter ble huset overtatt av den allierte militærmisjon ved general Thorne.
Se også: Førergarden; Thorne, A.
Litt.: Juritzen, A.: Privatmennesket Quisling og hans to
kvinner, 1988.
HFD
gisler, personer som med sine liv innestår
for at krav eller forpliktelser blir oppfylt.
Med Genèvekonvensjonen av 1949 ble det
forbudt å ta gisler, men under 2. verdenskrig
var gisseltaking i prinsippet tillatt, og ble
brukt av tyskerne. Både Wehrmacht og Terboven regnet dette som sin selvfølgelige rett. Ofte var gislene slektninger eller venner av
folk som hadde flyktet, eller de var fra steder
eller miljøer hvor tyskerne ønsket å statuere
eksempler, «bygisler». Mange nordmenn ble
skutt som gisler, uten dom og uten å ha
direkte forbindelse med den aktuelle saken.
Wehrmacht skjøt et ukjent antall gisler under
felttoget i 1940, mens Terboven lot skyte 28
gisler i 1942 og 5 i 1943. Hitler forbød gisselskyting i krigens sluttfase, bl.a. i Norge. Også Nederlands Reichskommissar lot skyte gisler og fikk i 1946 dødsdom bl.a. for det.
Se også: represalier; Quisling-Hitler-
møtene; Telavåg; unntakstilstand.
Litt.: Nøkleby, B.: Holdningskamp, 1986; Josef Terboven, 1992; Skutt blir den, 1995; Wiesener, A.: Nordmenn for tysk krigsrett, 1954.
BN/NJR
Gjelsvik, Tore (1916—), sentral motstandsmann, geolog, cand.real. 1942. Var med i det illegale arbeid fra 1940 og krigen ut. Han var en av initiativtakerne til de første
etterretningsgrupper. Allerede i oktober 1940
la han opp til et forbindelsessystem mellom
den sk. R-gruppen — den første sentrale motstandsorganisasjon — og distriktskontaktene rundt om i landet. Denne sambandsgruppen,
der bl.a. Jan Jansen deltok, distribuerte informasjonsstoff, i første rekke Bulletinen og Fri Fagbevegelse, til disse kontaktene, etter hvert også til SL og dens kontakter i Oslo.
- Gjelsvik kom med i Koordinasjonskomiteen (KK) i juni 1943. Under en kritisk periode med arrestasjoner både innenfor Kretsen
og KK i første del av 1944, arbeidet han hardt
sammen med Alf Sanengen for å reorganisere
kontaktene. Som leder for KKs sekretariat
var han sentral i kampen mot de forskjellige
mobiliseringsfremstøt, kamuflert som arbeidstjeneste (AT), arbeidsinnsats og arbeidsmobilisering. Han tilhørte den del av ledelsen som tidlig ville skjerpe kampen mot AT, og han
bidro også sterkt til at dette skjedde våren
1944. Høsten 1944 var han en av de 4 gjenværende medlemmene av KK. Våren 1945 møtte han og Alf Sanengen — KK-sekretariatet — ofte i arbeidsutvalget i Hjemmefrontens Ledelse (HL) og ble i praksis den samlede HLs sekretariat.
Se også: arbeidsinnsats; arbeidstjenesten;
etterretningstjenesten; Hjemmefrontens Ledelse; koordinasjonskomiteen; Kretsen.
Litt.: Gjelsvik, T.: Hjemmefronten, 1977, Grimnes, 0.K.:
Hjemmefrontens ledelse, 1977, Kjeldstadli, S.: Hjemmestyrkene, 1959.
AM
gjenbruk forekom i utstrakt grad og hjalp
til å dekke forbrukernes mange behov under
okkupasjonen. For rik og fattig gjaldt det at
ingenting ble kastet. Alt kunne brukes om
igjen. En mann kastet ikke sitt sløve barberblad, han sendte det til sliping. Filler ga ekstra klesmerker; det ble samlet inn tonnevis
med filler over hele landet.
- Ved siden av gjenbruk innad i familien fikk
klær, sko, gummistøvler, ryggsekker, soveposer m.v. et «nytt liv» hos nye eiere, ved at bruksartiklene ble byttet mot andre bruksgjenstander. Skrot var ikke lenger skrot, men kunne
komme til nytte, bla. spiker, kasser, knapper og
bokser ble lagret til en «neste gang» eller byttet
mot noe annet.
- Gjenbruk og ta-vare-på-holdningen satte
seg i margen på den voksne krigsgenerasjonen for all ettertid.
Se også: bytting; hamstring; matauk; orge;
rasjonering; svartebørs.
Litt.: Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1986, Nyhus, P.: Krigsår langs Lågen, 1990.
GHj
gjenreisningen, fellesnavn på alle offentlige tiltak for økonomisk utvikling som ble
iverksatt etter frigjøringen i 1945. Gjenreisningen var planlagt av regjeringen i London og i flere utvalg under Hjemmefrontens
Ledelse i Oslo under krigen. De politiske partienes fellesprogram trakk opp hovedlinjene for gjenreisningens økonomiske politikk. Det
var først og fremst gjenoppbygging av boliger folk oppfattet som gjenreisning, ikke hjelp til næringslivet. Krigsskadetrygden
stilte krav til at de nye boligenes standard, og
det ble på forhånd ikke satt noe tak på budsjettet for gjenreisningen (ref. stortingsmelding fra 1946). Finnmark og Nord-Troms var katastrofeområder. Ca. 12 000 husstander
manglet bolig, ca. 8000 i landet for øvrig.
Inntil nytt husvære ble bygd, levde folk i
brakker og under andre provisoriske forhold.
Svenskehus ble gitt som gave fra den svenske
stat, og ble oppført bl.a. i Steinkjer. I tillegg
ble det oppført en rekke typehus, noe som var
nødvendig for raskere produksjon. Dette ga et
velregulert men samtidig et ensartet preg.
Mangelen på trevirke til boligformål var
merkbar de første etterkrigsårene. Gjenreisningen var av regjeringen satt til 5 år, men i realiteten strakk perioden seg til bortimot 10
år. Industriproduksjonen på sin side passerte
allerede i 1946 nivået fra 1938, det samme
gjaldt Norges BNP.
Se også: Brente Steders Regulering; Fellesprogrammet.
Litt.: Bergh, T. m.fl.: Vekst og velstand, 1977.
EH
Gjesdal, Tor (1909—73), pressemann og
informasjonsleder, journalist i Arbeiderbladet siden 1936. Fulgte regjeringen ut av Oslo 9.4.1940 og fikk snart en rolle som kombinert
reporter og pressetalsmann for Nygaardsvold-regjeringen. I mai var han NTB-NRKs krigskorrespondent ved Narvik-fronten. Etter
kapitulasjonen i juni dro han til USA med
ishavsskuta Gimsøy for å bli presseattasjé ved
legasjonen i Washington sammen med Hans
Olav. Deretter kalt til London for å lede
regjeringens informasjonskontor som kom i
gang 20.2.1941, en stilling han beholdt krigen ut. Gjesdal var en smidig leder som med hell unngikk å forsterke de konflikter med
øksnevad og London Radio som snart kom
opp om informasjonskontorets kompetanse
vis-à-vis BBC. Erfaringene fra London
brakte ham ut i det internasjonale informasjonsarbeid: Etter krigen fulgte han Trygve Lie til New York som direktør for FNs informasjonsavdeling 1946—55 og han ble deretter
direktør for UNESCOs informasjonsavdeling
i Paris og dertil ass.generaldirektør 1955—70.
Se også: alliert propaganda; London
Radio; Øksnevad, T.
Litt.: Dahl, H.F.: Dette er London, 1978.
HFD
Gladiator, Gloster. Britisk 1-motors biplan. Toppfart ca. 450 km/t. Brukt av Hærens
flyvåpen fra 1937, men var umoderne ved
krigsutbruddet. Jagervingen på Fornebu
hadde 9.4.1940 i alt 9 Gladiator hvorav 7 var
kampklare, og disse gjorde innbitt motstand
under det tyske angrep 9.4.1940.
Se også: flyvåpenet.
IK
Gleditsch, Henry (Cochrane Williamsen) (1902—42), teatersjef, skuespiller og
instruktør, født i Oslo, den mest kjente av de
10 gislene som ble skutt av tyskerne i oktober
1942 under unntakstilstanden i Trondheim.
Etter sin debut i Trondheim i 1923 var han
knyttet til ulike teatre før han i 1934 åpnet sitt
eget teater, Søylen i Keysersgate i Oslo. To år
senere ble han hovedmannen bak gjenetableringen av Trøndelag Teater, som han siden ledet. Under okkupasjonen gikk han lenger
enn andre teatersjefer i sine forsøk på satire
og nasjonale markeringer, han opptrådte
direkte provoserende overfor sentrale NS-
folk som Finn Halvorsen i teaterdirektoratet i
Oslo og Henrik Rogstad i Trondheim, og
bidro til at Trøndelag Teater fikk ord på seg
for å være et «jøssingreir». På tross av oppfordringer om å flykte til Sverige ble han ved teateret. Han ble skutt 7.10.1942 i skogen ved Falstad. Da hans engelskfødte mor fikk budskapet, sa hun ganske stille: «He might have done worse.» Etter henrettelsen av Gleditsch
fikk Trøndelag Teater en NS-mann som sjef—
og ble boikottet av publikum.
Se også: Rogstad, H.; unntakstilstand.
Litt.: Brekken, E.M.: Henry Gleditseh, 1945.
NJR
Gleditsch, Nini Haslund (1908—), tidligere motdagist, med i den spanske borgerkrigen, arbeidet i Oslo Forsorgsvesen da Tyskland okkuperte Norge. Hun fulgte gulltransporten nordover Gudbrandsdalen sammen
med bl.a. sin bror Fredrik Haslund (ansvarlig
for transporten), sin mann, Kristian Gleditsch
fra Oslo Oppmålingsvesen, og Nordahl
Grieg. Hun arbeidet i London i UD som nær
medarbeider av Trygve Lie. Ektemannen
gikk inn i det militære etterretningsarbeid.
Paret har i en felles erindringsbok beskrevet
krigsårene på utefronten.
Se også: Evang, K.; gulltransporten; Lie, T.
Litt.: Gleditsch, N./K.: Glimt fra kampårene, 1954, Gledtisch, N. Haslund: Vær utålmodig, menneske! 1980;
Stanghelle. J.: Nini Haslund Gleditseh, 1993.
GHj
Glomfjord-aksjonen (Musketoon/Knotgrass-Unicorn), britisk ledet sabotasjeaksjon
mot kraftstasjonen i Glomfjord i september
1942. Stasjonen skulle sørge for kraftforsyningen til et produksjonsanlegg for aluminium på stedet. Nordmennene Sverre Granlund og Magnus Djupdræt deltok, resten var
briter. Gruppen ble satt i land fra en fransk
ubåt og gjennomførte en vellykket sprengning av rørgaten til kraftverket 20.9. Under tilbaketrekningen kom gruppen i skuddveksling med tyske soldater og 2 mann ble drept,
den ene Djupdræt. 3 kom seg helskinnet over
til Sverige, deriblant Granlund. De resterende
ble fanget, overlevert til Gestapo og senere
henrettet i Tyskland. Aksjonen var en medvirkende årsak til de harde tyske represalier ved unntakstilstanden i Trøndelag og Vefsn
like etter.
Se også: Kommando-Befehl.
IK
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
