- Folke- og statsfiendtlig virksomhet,
var et nytt lovbrudd, innført av NS-regimet
med hjemmel i Reichskommissars forordningerav 25.9. og 7.10. 1940. Legaldefinisjonen lød pr. 1942 på «handlinger egnet til å
skade statens vel eller regjeringens eller partiets virksonitet eller anseelse». En rekke lovbestemmelser forbød slike rent politiske overtredelser både direkte og gjennom understøttelse, og hjemlet dessuten adgang til utvidet sikring, formuesinndragning, inndragning av hjelpemidler og andre forholdsregler som
til dels ikke kunne prøves. Strafferammen var
begrenset. Den sentrale domstol var Folkedomstolen, men langt de fleste sakene ble
ordnet ved bøteleggelse eller forelegg, ev.
etter et par dagers fengsling. I alt ble ca. 5000
nordmenn fengslet for folke- og statsfiendtlig
virksomhet.
Se også: Folkedomstolen.
HFD
folkerett, lat. jus gentium, fr. droit des gens, eng. Law of Nations, ty. Völkerrecht: De rettsregler som er bindende i forholdet mellom stater, eventuelt andre internasjonale rettssubjekter. 2. verdenskrig endret folkeretten vesentlig
gjennom Nürnberg-domstolens kjennelse om
at individer er ansvarlige for sine handlinger
overfor det internasjonale samfunn dersom
rettsregler f.eks. om atferd i krig brytes, uansett om den statsmakt handlingene skjer på vegne av har autorisert disse regler.
Se også: Nürnberg-domstolen.
BH
folkestreik. I motsetning til i Danmark,
hvor spontane streiker forekom flere ganger
under okkupasjonen og kunne omfatte hele
byer eller distrikter, forble planene om en folkestreik i Norge på papiret. Hjemmefronten (HL) begynte planleggingen høsten 1944, og
i februar 1945 ble regjeringen i London informert. En folkestreik skulle varsles over BBC,
omfatte absolutt alle og lamslå samfunnslivet, men den skulle bare brukes i nødstilfelle — og kunne bare brukes om «tiden var
moden». To ganger vurderte HL folkestreik;
ved tvangsevakueringen i Finmark i 1944
og etter henrettelsene i Oslo i februar 1945.
Tyskerne visste at det fantes planer om folkestreik, og det er mulig at dette dempet de tyske represaliene den siste tiden.
Litt.: Grimnes, 0.K.: Hjemmefrontens ledelse, 1977.
BN
Folk og Land har i etterkrigsårene fremstått som organet for de tidligere NS-medlemmene, selv om avisen bare har nådd et mindretall av dem. Folk og Lands hovedtema
har vært rettsoppgjøret, utdypet med artikler
om norsk historie før, under og etter siste verdenskrig. I de senere årene fyller kommentarer om aktuelle forhold mer av plassen.
- I 1947 begynte den tidligere læreren Nils
Vikdal i Kristiansund å utgi den stensilerte
avisen Skolenytt. På tross av navnet beskjeftiget den seg vesentlig med kritikk av rettsoppgjøret. Skolenytt var opprinnelig tenkt
som organ for tidligere medlemmer av
Lærersambandet, der Vikdal hadde vært med.
Fra sommeren 1948 ble avisen trykt og fikk
navnet 8. Mai. Tidligere NS-medlemmer
støttet den økonomisk, og avisen ble i 1950-
årene eid av en mindre gruppe personer, blant
dem Anders Hafskjold, formann i Forbundet
for Sosial Oppreisning. Fra 1952 kom avisen
ut i Oslo med ny redaksjon og het nå Folk og
Land. Den ble i 1958 aksjeselskap med Forbundet for Sosial Oppreisning som aksjonær.
S.å. overtok Odd Melsom som redaktør, og
han preget Folk og Land i den lange perioden
han ledet avisen til sin død i 1978.
- Folk og Land skulle være en kontakt mellom meningsfeller og dessuten påvirke utad ved at avisen ble sendt til politikere og media. Med sin skarpe form, også NS-politisk, fikk
den ideologisk og taktisk preg av å være et
organ for endel av de tidligere NS-medlemmene og ble kritisert av andre, som mente at avisen gjorde rehabiliteringsarbeidet en bjørnetjeneste, Folk og Lands opplag har vært
synkende og ble i 1993 oppgitt til ca. 1000 i
abonnement. I tillegg kom 500 frieksemplarer. 6-7000, som har vært nevnt for de beste årene, kan synes vel høyt. Avisen er i de siste
årene utkommet månedlig.
Se også:Forbundet for Sosial Oppreisning; INO; Melsom, 0.; rettsoppgjøret.
GØ
Forbundet for Sosial Oppreisning,
stiftet i 1949, skulle fremme sosiale og økonomiske interesser og rettslig og historisk rehabilitering for tidligere NS-medlemmer.
Et fåtall av disse kom med i forbundet, som
ble dominert av de middelaldrende og de
eldre. Bøndene utgjorde den største yrkesgruppen, og geografisk lå tyngdepunktet på Østlandet. Medlemmene og sympatisørene
representerte det passive NS og, med noen
unntak, de aktive på lavere plan. Et par tusen
kan ha sluttet opp om forbundet, som ikke var
det eneste organiserte fremstøtet for rehabilitering, men ble det viktigste.
- Forbundet utga skrifter og rettet henvendelser til myndighetene om konkrete saker og
om rettsoppgjøret generelt. Det fremsto som
en upolitisk interesseorganisasjon, men
vendte seg før valget i 1961 til Senterpartiet
med ønsket om gransking av rettsoppgjøret,
mot å anbefale tidligere NS-medlemmer å
stemme på Sp.
- Med årene ble arbeidet for «den historiske
domstol» enerådende, videreført i INO, Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie, da forbundet ble oppløst i 1975.
Se også: Folk og Land; INO; rettsoppgjøret.
Litt.: Danielsen, R./Ugelvik Larsen, S.: Fra idé til dom,
1976.
GØ
forfatterstreiken, etterkrigstidens heroiserende navn på en uformelt organisert forfatterboikott av Aschehoug, Gyldendal og noen mindre forlag fra høsten 1943. Boikotten gjaldt ny norsk skjønnlitteratur for voksne
og skyldtes skepsis til den utgivelsespolitikk
som ble ført etter at Tiden var stengt (1940)
og Aschehoug og Gyldendal senere ble
utstyrt med kommissariske litterære sjefer
eller konsulenter. Johan Borgen, som var blitt
ilagt skriveforbud, sto sentralt i agitasjonen
for boikott sammen med Alex Brinchmann
og Sigurd Hoel. Både høsten 1943 og den følgende høst kom det ut ny norsk faglitteratur og barnebøker på de store forlagene. Men
boikotten gjaldt norsk skjønnlitteratur for
voksne og på de store foriagene var den
effektiv, bare enkelte unge forfattere og noen
skribenter i distriktene som ikke kjente parolen i Oslo-miljøet, kunne utgi bøker uten at
de dermed ble beskyldt for å være tilhengere
av NS-regimet.
Se også: Den norske Forfatterforening;
Hjemmefrontens kulturutvalg.
Litt.: Brinchmann, A./Evensmo, S.: Forfattere i krig og
fred, 1968, Kildal, A.: Presse og kulturfronten under
okkupasjonen, 1945, Ringdal, N.J.: Ordenes pris, 1993.
NJR
forordning var i det okkuperte Norge
betegnelsen på de bestemmelser av lovgivningsmessig innhold som ble gitt av de konstituerte eller midlertidige statsråder i perioden 25.9.1940—31.1.1942. Forordningene var
hjemlet i Führer-Erlass av 24.4.1940 og de
fullmakter som den ga Reichskommissar für
die besetzten norwegischen Gebiete til å
stifte rett i Norge. Forordningene ble signert
av vedkommende kst.statsråd og parafert av
statssekretær R.J. Fuglesang. Om den gjaldt
på tross av Grunnlovens bestemmelser, var
den parafert også av den kst. statsråd for Justisdep. Forordningene ble løpende bekjentgjort i Norsk lovtidend. Etter statsakten
1.2.1942 gikk lovgivningsmyndigheten over
til ministerpresidenten, som ga lover uten
særskilt hjemmel fra tysk side, men fortsatt
under forvaltningsmessig kontroll fra Reichskommissariat, ved at denne instans hadde krav på å få se lovteksten i korrektur før den
ble trykt i Lovtidend. Ved siden av de kst.
statsråders forordninger, ble det gitt enkelte
forordninger direkte av Reichskommissar
selv, fortrinnsvis av politimessig og etter
hvert også militært preget innhold. Disse ble
bekjentgjort på norsk og tysk i Verordnungsblatt für die besetzten norwegischen Gebiete.
Se også: ministerpresidenten; Statsakten;
Terboven, J.
Litt.: Nøkleby, B.: Josef Terboven, 1992.
HFD
Forsvaret besto i 1940 av Landforsvaret
og Sjøforsvaret. Norge var landmilitært delt i
6 distriktskommandoer (DK) som tilsvarte
Hærens 6 divisjoner, med divisjonssjefene
som DK-sjefer: I (begge sider av Oslofjorden) generalmajor Carl Johan Erichsen, Halden; 2 (resten av Østlandet) generalmajor
Jacob Hvinden Haug, Oslo; 3 (Sørlandet)
generalmajor Einar Liljedahl, Kristiansand;
4. (Vestlandet) generalmajor William Steffens, Bergen; 5 (Møre og Trøndelag) generalmajor Jacob Laurantzon, Trondheim; og 6.
(Nord-Norge) generalmajor Carl Gustav
Fleischer, Harstad. Ved krigsutbruddet ble
det bare satt opp en nøytralitetsvakt som var
meget svak alle steder unntatt i Nord-Norge.
Kommanderende General var pr. 9.4. generalmajor Kristian Laake og generalstabssjef oberst Rasmus Hatledal.
- Sjøforsvaret besto av Marinen og Kystartilleriet, delt i 3 sjøforsvarsdistrikter: 1 (svenskegrensen til Jærens rev) Kontreadmiral Johannes Smith-Johannsen, Horten; 2
(Jærens rev til fylkesgrensen Nordland) kontreadmiral Carsten Tank-Nielsen, Bergen; 3 (3 nordlige fylker) kommandør Leif Hagerup, Tromsø. Kommanderende Admiral var
9.4. kontreadmiral Henry Diesen og admiralstabssjef kommandØr Elias Comeliussen. Marinens flyvevåpen hadde 8 gamle og 6
moderne torpedofly. Kystartilleriet hadde 5
festninger: Oscarsborg, Oslofjord, Kristiansand, Bergen og Agdenes. De var bare delvis bemannet, og minefelter var ikke lagt ut noen
steder.
- Sjøforsvaret begynte sin innsats ute med
15 skip i juni 1940. En norsk sjøkrigsskole
ble opprettet i Storbritannia, og kurser ble satt
i gang for befal og menige til kystartilleriet.
8.5.1945 hadde sjøforsvaret vel 8000 mann.
- Hæren ute besto av Brigaden i Skottland,
spesialavdelingen Linge-kompaniet og en
liten avdeling på Island, fra høsten 1941 kalt
Det norske kompani, Island. Det ble opprettet
en krigsskole i London. 8.5.1945 hadde
hæren omkring 4000 mann i Storbritannia.
- I mars 1941 ble hærens og marinens flyvåpen samlet under én kommando, i november 1944 ble Flyvåpnet egen forsvarsgren.
Utdannelsen foregikk i leiren Little Norway
ved Toronto i Canada. 8.5.1945 hadde Flyvåpnet ca. 2700 mann. I Sverige ble de sk. polititroppene trenet fra 1943 av, de telte i
mai 1945 ca. 13 000 mann. Milorg ble formelt godkjent som en 4. forsvarsgren 20.11.1941 og mønstret vel 40 000 bevæpnede menn i mai 1945.
Se også: flyvåpenet; Forsvarets Overkommando; hæren; marinen; Milorg; polititroppene.
Litt.: Forsvarets rolle i Norges historie, 1965; Rapport
fra den militære andersøkelseskommisjon av 1946, Riste,
O.: London-regjeringa I og II, 1973 og 1979.
BN
Forsvarets Overkommando, FO, ble
først opprettet som felles overkommando for
rikets samlede krigsmakt 18.5.1940 (forsvarssjef general Otto Ruge), men fungerte bare til kapitulasjonen 10.6.1940. De første
årene i London ble den gamle ordningen
beholdt med selvstendige overkommandoer
for Sjøforsvaret (SOK) og Hæren (HOK).
Luftforsvaret ble opprettet som egen forsvarsgren i november 1944.
- 6.2.1942 ble Forsvarets Overkommando
gjenopprettet, med general Wilhelm Hansteen som sjef til 1.7.1944, da kronprins Olav overtok med Hansteen som nestkommanderende.
- FO var organisert i kontorer: FO I (administrasjon), FO II (etterretning), FO III (operasjoner, organisasjon), FO IV fra desember 1942 (den militære hjemmefronten), FO V
(informasjon) og FO VI fra august 1942
(samband).
- FO ble opprettet for å bedre effektiviteten
og samspillet på utefronten, og for å få bedre
kontroll over samarbeidet med de forskjellige
britiske organisasjonene. Den besto til august
1946, da stillingen som forsvarssjef falt bort.
FO ble gjenopprettet i 1970.
Se også: Forsvarets overkommando 2. og
4. kontor.
Litt.: Riste, 0.: "London-regjeringa", I-II, l973-79.
BN
Forsvarets Overkommandos 2. kontor, FO II, i London (sjef kaptein AR.
Roscher Lund) skulle drive med etterretningsspørsmål. Det fantes allerede et norsk militært etterretningskontor i London, nemlig
Forsvarsdep. E-kontor, FD/E, og arbeidsdelingen ble i hovedsak at mens E-kontoret samlet inn materiale, skulle FO II bearbeide
det. 1.7.1944 ble FD/E lagt under FO II med
Roscher Lund som sjef og Finn Nagell som
nestkommanderende.
- EO II hadde som hovedoppgave å bearbeide og vurdere etterretningsmateriale, både for norsk og alliert behov. Kildene kunne stamme fra hemmelige etterretningskilder i
Norge, men det aller meste kom fra rapporter
og avhør av norske flyktninger til Storbritannia eller Sverige. FO II samarbeidet med det norske E-kontoret ved legasjonen i Stock-
holm, Mi II, om kontakten med de hemmelige etterretningsorganisasjonene i Norge,
først og fremst XU. Dessuten utarbeidet FO
II kart, oversikter og skisser over norsk topografi og over tyskernes befestninger og troppestyrker i Norge.
Se også: FD/E; XU.
BN
Forsvarets Overkommandos 4. kontor, FO IV i London arbeidet med spørsmål angående den militære hjemmefronten. Den første tiden var de offiserer som arbeidet
med disse sakene underlagt FO III, men gruppen ble på ettersommeren 1942 skilt ut som FO-H (sjef major Jacob Schive). I desember
1942 ble FO IV opprettet. Sjef var oberstløytnant Bjarne Øen. Understøttelse av Milorg og
spørsmålet om sabotasje mot norske mål som
før hadde hørt under FD/E, ble nå lagt under
FO IV. Det samme gjaldt Kompani Linge og
Shetlandsgjengen.
- Allerede sommeren 1943 hadde arbeidsmengden økt slik at kontoret ble delt i to avdelinger. Den ene, under major J.H. Nordlie, behandlet mer langsiktige saker og planer
for Milorg, og sambandet mellom Storbritannia og Norge. Den andre avdelingen, under professor og major Leif Tronstad, behandlet
de spesielle operasjonene mot industri, skipsfart osv., trening av Linge-karene, teknisk veiledning om sabotasje, og i den siste krigsfasen utarbeidelse av beskyttelsesplaner for
norske industri- og havneanlegg osv.
- Høsten 1944 ble virksomheten igjen omorganisert, i en administrativ og en operativ avdeling. Den siste omfattet bl.a. 5 distriktspesialister med i alt 19 offiserer.
- I Norge var Milorgs Sentraledelse (SL)
hovedkontakten for FO IV, i Stockholmslegasjonen Mi IV, og kontoret samarbeidet dessuten effektivt med allierte instanser som
SOE, OSS, Combined Operations Headquarters og forskjellige flyvåpenavdelinger.
Se også: Kompani Linge; Shetlandsgjengen.
BN
Forsvarets sanitet. Etter forsvarsordningen av 1933 hadde hæren og marinen fortsatt hver sin sanitetsorganisasjon uten noen overordnet koordinering. Under 2. verdenskrig, med våpengrener i eksil, ble ideen unnfanget om en felles sanitet for all militærvirksomhet på land, sjø og i luften.
- Den som bar ideen frem var professor Leiv
Kreyberg. Hans oppdrag i 1940 om å organisere sanitetstjenesten ved treningsleiren i Toronto for hærens og marinens flyvåpen
viste at det var grunnlag for en felles sanitet.
Forslaget fikk tilslutning, og 7.7.1941 ble
sanitetsmajor Gunnar Johnson tilsatt som sjef
for Fellessaniteten av London-regjeringen.
Se også: Kreyberg, L.
Litt.: Malm, 0.J (red.): Forsvarets sanitet, 1991.
GHj
Forsvarsdepartementets E-kontor,
FD/E, opprettet 1.1.1941 med kaptein Finn
Nagell som sjef, 1.7.1944 slått sammen med
Forsvarets Overkommandos 2. kontor (FO
II). Kontoret førte videre det arbeid som
Utenriksdep. E-kontor (UDIE) hadde begynt
allerede sommeren 1940. Det var direkte
underlagt forsvarsministeren og hadde et vidt
arbeidsområde: kontakt med britiske hemmelige organisasjoner på vegne av både Forsvarsdep. og Utenriksdep.; innsamling, beabeidelse og distribusjon av politisk og militært
etterretningsmateriale om Norge; og kontakt
med motstandsorganisasjonene hjemme.
- Samarbeidet med den britiske etterretningsorganisasjonen SIS gjaldt bI.a. radiosambandet med Norge, hvor E-kontoret plukket ut agentene, mens SIS utdannet dem og
holdt kontakten med dem i felien. Samarbeidet med Special Operation Exeeutive (SOE) gjaldt rekruttering og utdannelse av Linge-
kompaniet. Den britiske kontraspionasjen
intervjuet alle flyktninger fra de tyskbesatte
områdene, og E-kontoret fikk oversendt
materiale av interesse og fikk ha egne representanter i Lerwick og Aberdeen, hvor de fleste flyktninger fra Norge kom inn.
- Nagells kontor krympet i løpet av krigen.
Forsvarets Overkommandos 4. kontor (FO
IV) overtok samarbeidet med SOE og kontakten med Milorg, mens Justisdep. overtok rettsavdelingen i desember 1943. Men E-
kontorets avd. 5, gjerne kalt Section V, ledet
hele tiden samarbeidet med 515, også etter
sammenslåingen med Overkommandoens E-
kontor (FO IV) sommeren 1944. Sjef for Section V var Knut Aas til mars 1945, så Andreas Lerheim.
Se også: Forsvarets Overkommandos 2.
kontor; Secret lntelligence Service.
Litt.: Nøkleby, B.: Pass godt på Tirpitz!, 1988; Riste, 0.:
"London-regjeringa", I-II, 1973—79.
BN
Forsyningsdepartementet var i virksomhet med Trygve Lie som minister fra
2.10.1939. Dep. bidro til store innkjøp av
bl.a. korn, drivstoff og brensel. For sentrale
innsatsfaktorer og matvarer hadde Norge pr.
9.4.1940 forsyninger for 6—12 måneders forbruk. Denne gode forsyningssituasjonen dro landet fordel av under okkupasjonen.
- London-regjeringen omorganiserte dep. til
et Forsynings- og gjenreisningsdep. 1.10.1942,
ledet av Anders Frihagen (DNA) frem til frigjøringen. Dep. hadde to hovedoppgaver: 1) planlegging for etterkrigstiden hvor Erik Brofoss kom til å spille en sentral rolle som
ekspedisjonssjef siste krigsåret. 2) ansvar for
og koordinering av innkjøp for å løse akutte
forsyningsbehov ved frigjøringen. De statlige
innkjøpskontorene i London, New York og
Stockholm hadde sluttet kontrakter for ca.
315 mill.kr i juni 1945. Statsinnkjøpene
spente fra drivstoff og komvarer til reservedeler og jordbruksredskap.
- I det okkuperte Norge gikk Forsyningsdep. 1.4.1943 inn i det nye og omfattende Næringsdep. som da ble etablert. Kjernen i
Forsyningsdep. organisasjon var fra 1939
Direktoratet for industriforsyning og Direktoratet for Proviantering og rasjonering som i 1945 hadde hhv. 238 og 101 ansatte. Industriforsyningsdirektoratet, som hadde hovedansvaret for å holde industriproduksjonen oppe gjennom tildeling av innsatsvarer, var både underlagt strengere tysk kontroll og fikk
større innslag av ledere fra NS enn resten av
den økonomiske krise- og reguleringsadministrasjonen. Provianterings- og rasjoneringsdirektoratet som hadde hovedansvaret
for å forsyne forbrukerne, delegerte rasjoneringen av viktige varer til bransjeorganisasjoner, bl.a. jordbrukets samvirkeorganisasjoner. Bruken av kollegiale styrer og råd med
representanter fra næringslivet var en viktig
del av forsyningsadministrasjonen. I 1942
fantes det mer enn 500 slike organer. Forsyningsnemndene i alle landets kommuner representerte det lokale administrasjonsleddet i rasjoneringssystemet.
- Forsyningsdep., som hadde 760 stillinger
rett etter frigjøringen, ble etter hvert bygd ned
og avdelinger overført til andre dep. etter krigen. Forsynings- og gjenreisningsdep. ble nedlagt i 1950.
Se også: Blehr-Backe-avtalen; Lie, T.;
Næringsdepartementet; rasjonering.
Litt.: Debes, J.: Sentraladmninistrasjonenes historie. Bd.
5, 1980, Foss, J.: Direktoratet for proviantering og rasjonering under den tyske okkupasjonen, hovedoppg., 1981,
Stortingsmelding nr.37 1945—46 Forsyningsdepartementets virksomhet i Norge under okkupasjonen.
HE
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
