- Feldmann-saken. Høsten 1942 flyktet
det jødiske ekteparet Rakel og Jacob Feldmann fra Oslo til Sverige. Underveis ble de drept av de to flyktninglosene som skulle føre
dem til svenskegrensen. Drapet fant sted ved
Skrikerudtjern i Trøgstad 27.10.1942. Losene
tok et større pengebeløp og et gullur fra de
drepte før de senket likene i tjernet. Året etter
fløt likene opp slik at saken ble kjent. Etter
krigen ble losene stilt for retten. Et springende punkt var om de hadde drept ekteparet for egen vinnings skyld eller for å bevare sin
organisasjon og flyktningrutene til Sverige.
Saken vakte stor oppsikt og førte til mye diskusjon, ikke minst da retten frikjente losene for drapet. I en ny rettssak ble de dømt for
underslag av pengene og gulluret.
Se også: grenseloser; jødeaksjonene.
Litt.: Senje, S.: Ekko fra Skriktjern (filmatisert som Over
grensen), 1982.
0KG
Fellesprogrammet. Ved stortingsvalget
høsten 1945 gikk 6 norske partier til valg på
et felles program ved siden av sine egne programmer. Noe liknende forekom ikke ellers i Europa, og var et tegn på et dypere verdifellesskap i Norge enn i de fleste andre okkuperte land.
- Tanken om et fellesprogram var diskutert
tidlig i motstandskretser under okkupasjonen.
Det utløsende initiativet til arbeidet med
Fellesprogrammet ble tatt av Gunnar Ousland, fagforeningsmann og tidligere redaktør for Bergens Arbeiderblad. På høsten 1944
samlet han redaktørkolleger fra de tre store
borgerlige partiene — Herman Smitt Ingebretsen (Høyre), Chr. A. R. Christensen (Venstre) og Hans Holten (Bondepartiet) — til forhandlinger om et felles politisk program for
etterkrigstiden. Hjemmefrontens Ledelse
(HL) stilte seg bak samarbeidsbestrebelsene.
Under diskusjoner i HL, i London-regjeringen og i partiutvalg ved frigjøringen ble kompromissene meislet ut.
- Fellesprogrammet inneholdt en blanding
av vage visjoner og fremtidsrettet realisme.
Med det norske flagget på forsiden struttet det
av nasjonal selvtillit og fremtidsoptimisme.
Det ga et ambisiøst samarbeidsprogram for
gjenreisningen, men hadde også langsiktige
perspektiver om vekst, rett til arbeid og sosial
og geografisk utjevning. Programmet søkte å
bygge bro mellom klasser og livssyn, mellom
planøkonomi og markedsøkonomi, mellom
statlig og privat næringsliv. Det var et
reformprogram som ville bringe tyngdepunktet i norsk politikk et godt skritt til venstre. Men det sto ikke noe om likestilling mellom
kjønnene og om kvinners rett til arbeid. Ingen
kvinne hadde vært med på å utforme programmet.
- Fellesprogrammet var gjennomsyret av
troen på at interessemotsetninger kunne løses
— av eksperter, av bredt sammensatte utvalg
og gjennom god vilje. På mange måter var
det DNA som nå sterkest representerte drømmen om et fellesskap over gamle parti- og klasseskiller. Høyre, med C.J. Hambro i spissen, var forbeholdent og splittet, men våget ikke å si åpent nei til Fellesprogrammet av frykt for å støte velgere bort.
- Selv om alt ikke bare var fellesprogram-idyll i 1945, bidro programmet selv til enighet. Det tvang partiene til å legge bånd på seg i de nærmest følgende årene. Enighet ble et
erklært mål for etterkrigstidens politikere.
Gjennom Fellesprogrammet fikk politikerelitene i tillegg et redskap til å stagge misfornøyde fløygrupper. Det gikk troll i Fellesprogrammets ord om samarbeid og fellesskap.
- Også lederne for fagbevegelsens og
arbeidsgivernes organisasjoner ble enige om
å gå inn for arbeidsfred under gjenreisningen.
De bitre arbeidskonfliktene fra mellomkrigsårene skremte. Arbeidsgivere og arbeidere møttes i bransjeråd og produksjonsutvalg; forløpere til et senere mer utviklet bedriftsdemokrati Innenfor idretts- og kirkeliv ble mye av
krigstidssamarbeidet ført videre, og i 1945
gikk arbeiderkvinner og borgerlige kvinneorganisasjoner inn i Norske Kvinneorganisasjoners Samarbeidsnemnd i felles kamp for likelønn og flere kvinner i politikken.
Se også: Hjemmefrontens Ledelse; samlingsregjeringen; Stortingsvalg 8.10.1945.
Litt.: Aanerud, J.: Fellesprogrammet, mag.avh. 1964.
KEE
felttoget i 1940 i Norge, var et europeisk felttog, ikke et norsk. Det deltok tropper fra stormaktene Tyskland, Storbritannia og Frankrike, fra den mellomstore staten
Polen og fra småstaten Norge. Utgangspunktet var at angriperen Tyskland hadde erobret en rekke brohoder langs norskekysten i løpet
av 9.4.1940. Tyskernes strategi gikk i første
rekke ut på å erobre hele Sør-Norge ved å
opprette en forbindelse mellom brohodene i
Oslo og Trondheim. Hovedangrepet satte de
inn nordover fra Oslo. Vestmaktene konsentrerte seg om å gjenerobre Trondheim og Narvik. Trondheim tenkte de å ta gjennom en
knipetangsoperasjon. Det ble derfor landsatt
britiske og franske tropper i Åndalsnes og
Namsos, som skulle angripe sørfra og nordfra. Den norske strategien i Sør-Norge tok sikte på å føre oppholdende strid inntil vestmaktene hadde landsatt mange nok tropper til
at de kunne kaste ut tyskerne. Særlig gjaldt
det å fange opp det tyske angrepet nordover
fra Oslo. Den norske hovedfronten kom derfor til å ligge på Østlandet.
- I Sør-Norge viste det seg snart at tyskerne
var den overlegne part. Deres tropper presset
ubønnhørlig nordover fra Oslo, mens nordmennene stadig måtte trekke seg tilbake. Situasjonen ble snart så prekær at de britiske
troppene som skulle angripe Trondheim sørfra, i stedet måtte sendes ned Gudbrandsdalen for å hjelpe de norske styrkene. 30.4. klarte
tyskerne å opprette forbindelse mellom Oslo
og Trondheim. Da hadde de allierte allerede
bestemt seg for å oppgi Sør-Norge. Dermed
falt også grunnlaget for det norske felttoget i
Sør-Norge bort.
- Ved Narvik fortsatte kampene, og her
hadde de allierte og nordmennene overtaket.
Til slutt ble tyskerne drevet ut av byen 28.5.,
og det var bare et tidsspørsmål før de ville bli
presset over svenskegrensen. Men i mellomtiden hadde tyskerne angrepet Belgia, Nederland og Frankrike, og de allierte måtte oppgi
kampen om Norge. Norske tropper overga
seg 10.6.1940.
- Tyskernes overrumpling spilte en viktig
rolle for utfallet av felttoget. Det tyske angrepet kom så overraskende at de allierte og nordmennene ikke fikk tid til å forberede seg. Det tyske luftherredømmet var avgjørende for den
tyske suksessen i Sør-Norge, og de tyske troppene var godt trent og utrustet. Kvaliteten på de første allierte troppene som ble landsatt i Norge, var ikke høy. På norsk side hadde de
fleste av mannskapene ikke hatt mer enn godt
og vel 1 1/2 måneds militærtjeneste, og noen
var uten militæropplæring. Særlig følbar var
mangelen på kampfly, luftvern, panservern og
i atskillig grad også artilleri. Myndighetenes
nedrustningslinje i mellomkrigstiden fikk her
sine triste konsekvenser.
Litt.: Arneberg, S.T/Hosar, K.: Vi dro mot nord, 1989;
Grimnes, 0.K.: Overfall, 1986; Ruge, 0,: Felttoget,
1989.
0KG
femte kolonne. Begrepet stammer fra Den
spanske borgerkrig, hvor ekstreme tilhengere
av Francos opprør mot den lovlige regjering
holdt seg i skjul i utenlandske ambassader m.v,
inntil de i militært kritiske situasjoner plutselig
grep til våpen bak linjene. Under 2. verdenskrig ble det en populær forestilling at bruken av femte kolonne i avgjørende grad kunne forklare tyske militære suksesser. Både Wehrmacht (Abwehr og Fremde Heere) og SD var
organisert for, og gjennomførte, aksjoner bak
fiendens linjer ved militære operasjoner. Særlig
var dette tilfelle på østfronten, hvor knapt noen
store militære operasjoner fant sted uten systematisk bruk av slike aksjoner.
- Blant historikere hersker stort sett den oppfatning at bruk av femte kolonne ikke forekom under angrepet i Norge, og det er ikke kjent at grupper av væpnede nordmenn opererte bak norske linjer. Men Quislings samarbeid med Abwehr før 9.4., hans tilbakekallelse av mobiliseringsordren, og de offiserer
som adlød, kan vanskelig tolkes som annet
enn femte kolonne. Norske militære kapitulasjoner uten kamp i de første dagene etter 9.4. kan neppe oppfattes som slik. Avvisning av
frivillige fra mobiliseringsplassene av norske
offiserer heller ikke. Mer tvilsomt er enkelte
tilfeller av ordresabotasje.
- Femte kolonne kan også defineres som
tyske operasjoner bak norske linjer, assistert
av nordmenn. Av fektningsrapporter fra felttoget i Østfold fremgår at en ukjent (antakelig militær) organisasjon opererte bak de norske
linjene. Men sabotasjerykter i Østfold (fordi
soldatene fikk utlevert ubrukelige våpen)
hadde ikke noe med tysk femte kolonne å
gjøre. Ubrukeliggjøringen var gjennomført før
krigen mot den indre (kommunistiske) fiende i
Norge av den norske militærledelse selv.
- Tyske tiltak som grenser inn mot femte
kolonne var de kamuflerte handelsskip med
krigsmateriell i norske havner før angrepet,
f.eks. opererte skipet Widar på Oslo havn
som radiosenter for angrepet. Et annet tilfelle
er tyske troppehåndbøker med svært detaljerte opplysninger om norske lokalforhold, og de store tyske kartoppkjøp i Norge før
9.4., som i noen grad må ha skyldtes norsk
bistand. Forekomsten av femte kolonne
under felttoget kan neppe ha vært svært stort,
men må anses som dårlig undersøkt.
LaB
fengsler/fangeleirer Ca. 40 000 nordmenn ble arrestert og innesperret i kortere eller lengre tid under okkupasjonen. Sipo brente sine papirer, og noen eksakt talloppgave over fangene finnes ikke. Under hele okkupasjonen brukte tyskerne de regulære norske fengslene til sine fanger, men allerede sommeren 1940 ble disse overfylt, og leirer måtte opprettes i tillegg. Leirene for norske fanger i Norge var ikke konsentrasjonsleirer i egentlig forstand. Tyskerne kalte dem Häftlingslager, fangeleir, og selv om behandlingen var brutal, var den ikke på langt nær så ille som i leirene i Tyskland og Polen. Derimot var arbeidsleirene for utenlandske krigsfanger, russere, jugoslaver og polakker, ofte de rene dødsleirer.
- Høsten 1944 ble det umulig å sende fanger til Tyskland, og fengsler og leirer i Norge ble fylt til bristepunktet. Improviserte fengsler ble tatt i bruk over hele landet, i forsamlingslokaler, skoler o.l. De viktigste fengsler og fangeleirer var:
- Akershus, Wermacht-fengsel, også brukt som rettersted.
- Arkivet (Statsarkivet) i Kristiansand var samlested for fanger fra Sørlandet på vei til f.eks. Grini. Arkivet var kjent for særlig hard tortur.
- Berg interneringsleir ved Tønsberg.
- Bredtvedt i Oslo var under utbygging til skolehjem, men norske NS-myndigheter tok det i bruk som fengsel høsten 1941. Under rettsoppgjøret etter krigen ble det brukt som kvinnefengsel.
- Falstad fangeleir ved Levanger, også brukt som rettersted.
- Grini fangeleir ved Oslo, den største fangeleiren i Norge.
- Krøkebærsletta i Tromsdalen avløste Sydspissen ved Tromsø. Leiren var samlested for fanger fra området nord for Lofoten og var hovedsakelig gjennomgangsleir til Falstad, Grini og Tyskland. Belegget ble derfor aldri større enn ca. 250. Vel 200 fanger passerte Krøkebærsletta. Det var aldri kvinner der (kvinnelige fanger satt i fengslene), og behandlingen var meget streng. Krøkebærsletta ble også brukt som rettersted.
- Mysen konsentrasjonsleir. SS-Lager Mysen, var fortsatt under oppbygging da freden kom.
- Møllergata 19, Sipos sentralfengsel i Oslo.
- Sydspissen ved Tromsø var en liten leir med ca. 50 fanger, avløst av Krøkebærsletta i Tromsdalen.
- Ulven fangeleir i Os ved Bergen ble opprettet på Ulven ekserserplass allerede i 1940 og første gang omtalt offentlig i desember 1940. Den var i bruk det meste av okkupasjonen og ble senere avløst av en leir i Espeland. Ulven ble også brukt som rettersted.
- Vollan fengsel i Trondheim, også brukt som rettersted for russiske krigsfanger.
- Åkebergveien kretsfengsel i Oslo hadde en tysk avdeling for fanger som hadde fått korttidsdom ved den tyske politiretten. Fanger med langvarige dommer ble sendt til Tyskland.
- Ånebyleiren i Hakadal var den første fangeleiren i Oslo-distriktet. den var i bruk til sommeren 1941, da Grini overtok.
Se også: Akershus; Berg; Fallskjermen; Falstad fangeleir; Grini; konsentrasjonsleirer; NN; Tysklandsfanger.
BN
Fermann, Olaf (Willy) (1892—1975), NS-
politiker og forretningsmann, født i Oslo.
Som ung ble han ansatt ved det norske konsulatet i St. Petersburg.
- Fermann meldte seg inn i NS tidlig i 1930-
årene, og ble partiets formelle kontakt i Tyskland. I 1941 deltok han i forhandlingene om en Arbeidets lov som representant for NS.
Hans viktigste rolle under okkupasjonsårene
spilte han som leder for NS’ Utenriksorganisasjon med tittelen fylkesfører. Han var i tillegg visepresident for Norges Røde Kors.
Under krigen drev han også med import av
kull og koks fra Tyskland til Norge. En datter
var gift med SS-Hauptsturmführer Olaf T.
Lindvig. Etter krigen ble Ferman idømt 9 års
tvangsarbeid og store bøter.
Se også: Lindvig, 0.T.
TP
Festung Kirkenes, tyskernes nordligste
befestning. Det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 gjorde Norge på nytt til et sentralt strategisk skjæringspunkt i stormaktskrigen. Finnmark og Finland ble oppmarsjområder på nordfronten. Langs finnmarkskysten gikk livsviktige forsyningslinjer
både for tyskerne og allierte. Festung Kirkenes, som omfattet Kirkenes, Vadsø, Vardø og hele Varangerfjorden med de sterke kanonstillingene ved Kiberg, Ekkerøya og Kjelmøya, var hovednerven i det tyske base- og forsyningssystemet på nordfronten. Fra Kirkenes
havn gikk hardt tiltrengte forsyninger til troppene på Litsa-fronten og i Nord-Finland, og herifra og fra flyplassen i Lakselv angrep
tyske fly Murmansk og de Sovjet-russiske forsvarsstillingene. I by og tettsteder langs Varangerfjorden kunne også slitne og stadig
mer desillusjonerte tyske soldater få kortvarig
rekreasjon før de ble sendt tilbake til fronten.
- I dette nordøstlige området dominerte tyskerne livet fullstendig. Befolkningen hadde
tyskerne tett inn på seg — på arbeidsplassene
og i hjemmene. Det var ikke lett å følge hjemmefrontens paroler om isfront. Det gjorde ikke situasjonen enklere at Festung Kirkenes
naturlig nok var et viktig angrepsmål for de
Sovjet-russiske allierte.
Se også: frigjøringen av Finnmark; Kirkenes.
Litt.: Fjørtoft, J.E.: Tyske kystfort i Norge, 1982, Hauglid, A.O. m.fl.: Til befolkningen! Brannhøsten 1944 —
Gjenreisningen etterpå, 1985.
KEE
Festung Norwegen, betegnelse for den
tyske befestning av Norge. Festning (Festung) i ordets egentlige betydning ble brukt om de områder der det ble etablert et områdeforsvar under en sjef på tvers av forsvarsgrenene. Slike festninger var f eks. Kristiansand,
Lista, Stavanger, Bergen, Ørlandet, Narvik,
Tromsø, Alta og Kirkenes.
Se liste over tyske kystbatterier!
- Festung Norwegen har i ettertid blitt stående som betegnelsen for hele den tyske militære utbygging av Norge under okkupasjonen. Utbyggingen var en del av den nye
Westwall, som Hitler beordret utført «fra
Pyreneene til Nordkapp» i et direktiv av
14.12.1941. Senere ble dette kalt Atlantikwall av propagandamessige hensyn. (Westwall var den tyske motpol til den franske
Maginot-linje fra før 1940.)
- Den tyske utbygging i Norge hadde pågått
siden sommeren 1940, og fikk nå i desember
1941 et nytt puff fremover. Prioriteten økte og
utbyggingen tok mer fart. Langs kysten fra
Grense Jakobselv til Svinesund ble det etter
hvert oppført over 350 kystfort samt et 20-tall
flyplasser. Videre ble det utbygd radaranlegg
for overvåkning over luft og sjø. I tillegg til
dette ble det bygd et stort antall sperrestillinger for hæren.
- Den første utbygging hadde tatt sikte på å
etablere et adekvat forsvar av de viktigste
byer og havner, samt å sikre Riksvei 50
(Oslo-Kirkenes) mot avbrudd. Da tyskerne
kom et par måneder ut i 1941, ble det klart at
det ble krig mot Sovjetunionen. Det innebar
en forsterkning av Nord-Norge. Etter det britiske raidet på Svolvær 4.3.1941 fant tyskerne ut at Norge var meget sårbar overfor
raid av denne type, og den planlagte reduksjon av de tyske styrker i Norge med hele 40% i forbindelse med det planlagte angrep
østover mot Sovjetunionen måtte skrinlegges. I stedet endte det med en kraftig opprustning av kystforsvaret av Norge, hovedsakelig
drevet frem av Hitler personlig.
- Tyskerne var oppmerksom på at det ikke lot
seg gjøre å etablere noe sammenhengende forsvar av hele kysten. Det ble bestemt å etablere et støttepunktforsvar, med en organisasjon
basert på forsvar i dybden. I dette bildet var
kystartilleriutbyggingen en viktig faktor. Spesiell oppmerksomhet ble viet de norske fjordene, og Norge ble erklært å være den viktigste delen av den nye Westwall-utbyggingen.
- I tillegg til kystforsvaret av Norge, skulle
ressurser settes inn på å binde de forskjellige
deler av landet sammen med vei og jernbane.
Fra september 1944 ble det akutt mangel på
byggematerialer (sement) og drivstoff, og
mange av programmene stoppet mer eller
mindre opp. Som del av denne utbyggingen
ble det lagt enorme mengder med miner i
norsk jord som ble ryddet av tyske soldater
etter frigjøringen. Rester av Festung Norwegen kan påtreffes over alt i Norge, og spesielt langs kysten. En rekke kystfort er lokalt satt i stand som kulturminner, og enkelte steder er
det etablert okkupasjonsmuseer i tilknytning
til disse anlegg.
Se også: Barbarossa.
Litt.: Fjørtoft, J.E.: Tyske kystfort i Norge, 1982, Gamst,
T.: Finnmark under Hakekorset, 1984, Rolf, R.: Der
Atlantikwall— Perlenschnur aus Stahlbeton, 1983.
JEF
Feyling, Sigmund (1895—1980), ekspedisjonssjef i det nyordnede Kirkedep. fra
februar 1941. Feyling førte et omskiftelig liv
både teologisk og politisk. Han var utdannet
lærer og hørte i en periode til i lekmannsbevegelsens mest radikale og kirkekritiske fløy. Siden studerte han teologi og ble prest.
- Fra midten av 1930-tallet var han svært
kritisk til den innflytelsen som Hitler fikk
over kirkelivet i Tyskland, og tok offentlig
avstand fra den tyske nazi-kirkens ugudelige
Hitler-kultus. Han ga også offentlig uttrykk
for forferdelse over at tyske biskoper ble
avsatt, og over razziaer mot bispe- og prestekontorer. Som ekspedisjonssjef i Kirkedep.
inntok han helt andre standpunkter, og kom
derfor i konflikt med kirken så å si fra første
dag. I hans katekismeforklaring het det:
«Frem for alt skylder vi Føreren og statsstyret
lydighet.» I tråd med dette formante han prestene til å konsentrere seg om det rent oppbyggelige og evighetsmessige i evangeliet, i stedet for å engasjere seg politisk. Selv ble han
medansvarlig for mange av de samme overgrepene mot den norske kirke, som han i sin tid hadde kritisert i Tyskland. Det vakte også
betydelig oppsikt at han, som i sin tid hadde
vært formann for Stavanger krets av Den norske Israelmisjon, forsvarte arrestasjonene av
de norske jødene høsten 1942.
Litt.: Schübeler, L.: Kirkekampen slik jeg så den, 1945.
EC
Fiane, Knut (Knutson) (1895—1944), NS-
politiker, cand.jur., telegraftjenestemann, trafikksjef i Oslo fra 1941. Lagfører i NS under
okkupasjonen. Ivrig og idealistisk norskdomsmann, i sin ungdom styremedlem i Noregs Mållag, formann Bundeungdomslaget mm., under krigen en av de få nordmenn
som aktivt propaganderte for Alfred Rosenbergs germanske ideer. Han var medlem av Granskningskommisjonen av 1943 (Aall-
kommisjonen) vedrørende Norges forhold
før 9.4.1940. Ble likvidert i Majorstu-strøket
på vei til sitt kontor 21.9.1944 av to mann fra
Milorg, etter gjentatte opplysninger i den illegale presse om at han var «farlig angiver». Noen angiversk virksomhet fra Fianes side er
senere ikke dokumentert. I NS gikk den oppfatning at motstandsbevegelsen var interessert i Fianes dokumentmappe, som angivelig inneholdt kompromitterende materiale om
kongehuset fremskaffet av Aall-kommisjonen. Milorg-sjefen, Jens Chr. Hauge, opplyste etter krigen at Fiane ble likvidert mens han var i ferd med å avdekke den avlyttingen
av Gestapos og Statspolitiets telefoner som
Milorgs Sikringstjeneste drev. Ifølge Hauge
var det uklart om likvideringen på forhånd
var godkjent av Hjemmefrontens Sentralledelse eller om sikringstjenesten handlet på egen hånd.
Se også: Aall, H.H.
Litt.: Fiane, K.K.: Germansk samband, 1941 i art.serie
Folk og Land, 1953.
HFD
Filipstad, by i Värmland, hvor restene av
1 .div. under general C. Erichsen ble internert
etter panikkflukt over grensen til Sverige
14.4.1940. Etter hvert ble mannskaper også
fra andre avdelinger internert i Sverige, til
sammen 5—6000 mann. Av disse var ca. 4000
i Filipstad. Etter at kampene i Norge var slutt,
ble interneringen hevet av svenske myndigheter, og personellet ble fraktet på ekstratog
over grensen til Norge. I prinsippet skulle
hjemsendelsen skje frivillig, men i praksis
hadde den karakter av tvangshjemsendelse.
På jernbanestasjonen i Halden ble offiserene
avkrevd æresord om at de ikke igjen ville
bære våpen mot Tyskland. De som nektet, ble
internert.
Litt.: Utenriksdep.: Norges forhold til Sverige under krigen 1940—45,II, 1948.
LaB
Filipstad-eksplosjonen i Vika i Oslo
fant sted en søndag ettermiddag 19.12.1943.
Under lossing av det tyske ammunisjonsskipet Selma på Filipstadkaia i Oslo, eksploderte
ca. 1200 tonn militært sprengstoff. 38 nordmenn og ca. 75 tyskere omkom. En katastrofeartet storbrann spredte seg fra havneområdet mot Framnesveien, Leiv Eriksonsgate og
Observatoriegaten. 405 bygninger ble ødelagt i kaiområdet og boligområdene. Vinduglass gikk i knas så langt av gårde som
Skjennungstua.
- Etter eksplosjonene ble Selma slept fra kai
for at resten av amunisjonen skulle losses
over i et annet skip, men før det kom så langt,
inntraff en ny eksplosjon 11.1.1944, og skipet
sank ved Hellviksflua, mellom Nesoddlandet
og Bygdøy. Tyske undersøkelser førte ikke til
represalier, antakelig fordi det forelå mistanke om sabotasje i egne rekker. Utad ble
eksplosjonene presentert som en ulykke, og
denne forklaring er blitt stående. Det er imidlertid flere indisier som peker i retning av
sabotasje utført i Oslo. Omfanget av skadene
os antallet drepte kan være en årsak til at
ingen har ønsket å ta på seg ansvaret. Det er
også en mulighet for at sprengladningen ble
plassert om bord under lasting i Danzig. Det
er kjent at Wollweber-organisasjonen tidlig
under krigen hadde en sabotasjegruppe i
Danzig, men det er uklart om den fortsatt var
i virksomhet i 1943.
Se også: Wollweber-organisasjonen.
Litt.: Lillegaard, L.: Filipstad i flammer 1943,1963.
LaB
film og kino. Ved krigsutbruddet hadde
filmen stor utbredelse i Norge. Godt og vel
250 filmer ble importert og i underkant av 5
norske produsert hvert år, med billettinntekter
på godt 10 mill. kr samlet. Under okkupasjonen fikk filmen enda sterkere plass i underholdningstilbudet, selv om repertoaret etter
hvert nesten bare besto av tyske, svenske og
danske filmer. Likevel gikk kinobesøket kraftig opp, fra samlet billettinntekt i 1941 på 12,3
mill. kr til 27,5 mill. kr i 1944. Barnebesøket
økte sterkere enn voksenpublikumet.
- Av de 608 spillefilmene som hadde premiere i hovedstaden 1940-45, var 310 tyske,
104 svenske, 51 danske, 31 amerikanske
(1940-41), 25 franske og 18 italienske. De
norske produksjonene, i alt 21, var som vanlig de best besøkte. På topp av de norske lå
komedien Den forsvunne pølsemaker (Toralf
Sandø, 1941), det sosiale drama Vigdis
(Helge Lunde. 1943) Musikkomedien En herre med bart (Alfred Maurstad, 1942), og thrilleren Jeg drepte-! (Toralf Sandø, 1942).
De norske filmene var uten enhver politisk
tendens, bortsett fra Unge viljer (Walter
Fyrst, 1943), som idealiserte NS gjennom en
kjærlighetshistorie på tvers av klassegrensene fra 1930-årene. Ifølge en oversikt spilte
den inn bare kr 50000 mot det 12-doblede for
Vigdis.
Se liste over norske filmproduksjoner 1940-45
- Under den sterkt filminteresserte kulturminister Lunde ble film og kino sentralisert
under Statens Filmdirektorat. Filmdirektør
var fra 1941 Leif Sinding, en av mellomkrigstidens ledende regissører. En av direktoratets satsinger var en norsk lydfilmavis, som
ble introdusert høsten 1941. Den fortsatte
uten avbrudd etter frigjøringen, og ble først
nedlagt da den var trengt til side av fjernsynets dagsrevy i 1964. Ukerevyene brakte til
forskjell fra spillefilmproduksjonen et betydelig innslag av NS-propaganda, med reportasjer fra hirdstevner, partimønstringer, Quisling-taler m.m.
- Den ennå famlende og uorganiserte motstandsbevegelsen lanserte våren 1941 kinostreik for å bremse besøket — særlig på tyske
filmer, som var svært populære. Også filmavisen falt snart inn under streikeparolen,
som først og fremst ble formulert og spredt av
illegale aviser, understøttet av enkelte plakater. Avisene Alt for Norge, Det kommer en
dag og Vi vil oss et land skrev i 1941 om
streiken som en stor suksess, men i virkeligheten var den en fiasko. Etter en mindre nedgang i besøket i 1941, som nok ikke skyldtes
parolene, gikk publikumstilstrømningen i
været. Drømmen om å ramme NS-myndighetene med en publikumsboikott mot deres
mest populære underholdningstiltak, fortsatte
å leve blant motstandsaktivistene. Så sent
som i 1943 og -44, da kinobesøket hadde etablert seg på et nivå høyt over førkrigstidens,
proklamerte illegale aviser full boikott av
kinoene. Omfanget, spredningen og de lokale
resultatene av disse forgjeves motstandsforsøk er ikke blitt systematisk undersøkt.
Se også: Lunde, G.; Norsk ukerevy; Sinding, L.; Statens Filmdirektorat.
Litt.: Evensmo, S.: Det store tivoli, 1967, Hanche, Ø.:
Oslo-kinoenes program under 2.verdenskrig; Populære
og inntektsbringende filmer, Levende bilder 1991 nr.3 og
1992 nr.3.
HFD
Filseth, K.K., se Hønefoss-razziaen.
Findahl, Theo (1891—1976), journalist,
Aftenpostens Berlin-korrespondent, fulgte
opptakten til 2. verdenskrig fra orkesterplass
Han var underlagt sterke restriksjoner, men
kunne likevel telefonere hjem til redaksjonen
meldinger med antydninger om hva som var i
vente. 5.4.1940 kunne han således referere til
"et rykte" fra Daily Telegraph som fortalte at
40 000 tyske soldater var konsentrert rundt
Østersjøkysten, fra Kiel til Swinemünde, og at
en sørnorsk havn sannsynligvis var målet for
å komme et britisk fremstøt i forkjøpet. Etter
å ha formidlet meldingene, avsluttet han samtalen med å si «De kommer! Gi beskjed
videre snarest mulig.» 7.4.1940 fortalte Findahl til Aftenposten at tyskerne skulle ilandsette 1 500 000 mann på Norges sørkyst.
Dette ble meddelt Kommanderende Admiral
kl. 20.55, som via UD fikk meldingen stoppet
i Aftenposten og videre anmodet NTB og
NRK om ikke å omtale forlydendet. Vakthavende kaptein forklarte etter krigen at han
fant meldingen for fantastisk.
Se også: Aftenposten.
Litt.: Diesen, E.: Fra petit til leder, 1968, Findahl, T.:
Lange skygger, 1964; Undergang, 1945; Alltid noe uventet, 1971, Undersøkelseskommisjonen av 1945, bilag II,
1967.
GHj
Finland befant seg i det strategiske spenningsfeltet mellom Sovjetunionen og Tyskland og ble tidlig trukket inn i 2. verdenskrigs
krigshandlinger. I den hemmelige protokoll
som ledsaget den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakt av 23.8.1939 inngikk Finland i
den Sovjet-russiske interessesfære. Kort tid
etter ble den finske regjeringen stilt overfor
forsterkede sovjetiske krav om å avstå øyer
og landområder for å gi større dybde til forsvaret av Leningrad. Selv om Sovjetunionen
tilbød territoriell kompensasjon i Øst-Karelen, nektet finske myndigheter å imøtekomme de sovjetiske kravene. Finnene så
byttehandelen som et kynisk maktpolitisk
fremstøt mot en suveren småstat. Stalin
valgte i stedet å sikre seg ønsket finsk territorium gjennom en angrepskrig. Finnene kjempet innbitt og påførte Sovjetunionen store tap
under Vinterkrigen 30.11.1939—13.3-40.
Norge, og særlig Sverige, ytte Finland en del
humanitær og militær hjelp under kamphandlingene. Men som nøytrale stater ville de verken inn i krigen på finsk side eller godta at et
britisk-fransk ekspedisjonskorps ble sendt
via Narvik-Kiruna til Finland.
- Ved fredsslutningen våren 1940 avsto Finland en rekke områder til Sovjetunionen, om
lag 10% av landets territorium. Da Tyskland
angrep Sovjetunionen sommeren 1941,
hadde den finske regjeringen alt orientert seg
i retning av et samarbeid med Tyskland. I
årene 1941—44 kjempet finske styrker sammen med tyskerne på nordøst-fronten.
- Som følge av at Sovjetunionen kom på
offensiven ble Finland i september 1944
tvunget til å inngå våpenstillstandsavtale med
Sovjetunionen og å angripe tyske «våpenbrødre». Under den tyske retretten ble også mye
av bebyggelsen i Nord-Finland ødelagt. Finland ble tvunget til å avstå til Sovjetunionen
den finske korridor i nord, Salla, Øst-Karelen,
Porkkala-halvøy og en del mindre øyer i Finskebukta. Om lag 400 000 finner ble drevet
på flukt fra sine hjem i Karelen til Finland. I
tillegg ble Finland nødt til å betale Sovjetunionen store krigserstatninger.
Se også: Festung Kirkenes; frigjøringen av
Finnmark; frontkjempere.
Litt: Mannerheim, C.G.: Minnen. Del 11, 1931—1946,
1952, Nyman, K.: Finland’s War Years 1939—1945,
1973, Ries, T.: Cold Will, Finland,1988.
KEE
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
