- Faglig Utvalg (FU), betegnelse på LOs
sentrale illegale utvalg. I løpet av krigen fikk
FU i alt ca. 30 medlemmer. Med et par unntak ble samtlige arrestert eller måtte flykte til Sverige. 5 mistet livet i tyske konsentrasjonsleire, blant dem FU-lederen Per Lie og hans
etterfølger Halfdan Jønsson. De øvrige
lederne for FU var Lars Evensen (før Lie) og
Alf Andersen og Frank Hansen (etter Jønsson).
- FU ble bygd ut og fant sin form særlig
under Jønssons periode, fra påsken 1942 til
januar -44. Under ham ble også illegale
utvalg utbygd i distriktene og i fagforbundene. Videre ble kurérforbindelsen til Sverige og det norske LO-sekretariatet i Stockholm fast etablert. I alt ble det i løpet av 1942
opprettet 28 lokale faglige utvalg, de fleste i
Sør-Norge.
- DNA-folk kontrollerte FU både sentralt og
i de fleste distriktsutvalgene og forbundsutvalgene. I enkelte utvalg kom det fra 1943 til konflikter med kommunister som krevde en
mer aktiv motstandslinje.
Se også: Fri Fagbevegelse; LO.
TP
fagopposisjonen av 1940, vanlig betegnelse på en organisert opposisjon i fagbevegelsen sommeren 1940 rettet mot motstandslinjen i arbeiderbevegelsen.
- Opposisjonsgruppen ble formelt dannet
15.6.1940. Den ledende kraften var Håkon
Meyer, som hadde vært sentrum for en liten
krets av venstreopposisjonelle, hovedsakelig
yngre personer i arbeiderbevegelsen, i annen
halvdel av 30-tallet. Denne kretsen fortsatte
sin aktivitet etter 9.4.1940, og ble en viktig
del av fagopposisjonen. Opposisjonen fikk
tilslutning fra en del medlemmer av NKP og
fra enkelte partiløse faglige tillitsmenn. Mest
kjent var den tidligere LO-formannen Halvard Olsen. Formann i arbeidsutvalget var Jens Tangen.
- Hovedelementet i fagopposisjonens program var å forsvare arbeiderbevegelsens interesser i det okkuperte Norge. Tanken var
at Tyskland ville vinne krigen og at det var
nødvendig å komme til en forståelse med
okkupasjonsmakten. Programmet gikk langt
ut over egentlig opposisjon mot LO-ledelsen.
Det trakk opp perspektiver om en «aktiv og
positiv arbeiderrørslas regjering», som alternativ til en borgerlig riksrådsløsning.
- Fagopposisjonens program ble blankt
avvist i arbeiderbevegelsens regulære organer. LO-ledelsen stemplet opposisjonens virksomhet som undergravningsarbeid i et
rundskriv av 26.7.1940. Men enkelte institusjoner i og rundt LO vedtok uttalelser som
kunne tolkes som støtte til opposisjonens perspektiver. Det gjaldt f.eks. et møte i Bergen 21.7. som samlet rundt 250 mann, og der flere prominente NKP-medlemmer var til stede.
- Opposisjonen gikk i oppløsning allerede i
månedsskiftet august-september 1940, da
Håkon Meyer orienterte seg i retning av samarbeid med NS. Blant dem som trakk seg ut i protest mot en slik utvikling, var Edvard
Bull, Ørnulf Egge og brødrene Hans og
Andreas Cappelen. Flere av opposisjonens
medlemmer ble innsatt i sentrale posisjoner i
LO i slutten av september: Jens Tangen ble
ny formann, Erling Olsen ble sekretær.
Meyer, Halvard Olsen, Erling Olsen og flere
andre i Fagopposisjonen gikk senere inn i
NS.
Se også: LO; Meyer, H.; Olsen, E.; Olsen,
H; Tangen, J.
Litt.: Aagesen, K.: "Fagopposisjonen av 1940", 1940 —
Norge fra nøytral til okkupert, 1969, Pryser, T.: Klassen
og nasjonen. Arbeiderbevegelsens historie i Norge 4,
1988.
ØS
Falkenhorst, Nikolaus von (1885-
1968). Generaloberst. Født med navnet Nicolaus von Jastrzembski, men endret etternavn i 1911. I 1918 tjenestegjorde han i Finland, i
tyske styrker som støttet den hvite siden i
borgerkrigen. I februar 1940 fikk Falkenhorst
i oppdrag av Hitler å utarbeide operasjonsplanen og deretter lede overfallet på Norge, den sk. Weserübung. Under seg fikk han en utvidet versjon av generalstaben i XXI armékorps og de nødvendige luft- og sjøstridstyrkene som ble pålagt å samarbeide tett.
Etter gjennomført aksjon ble Falkenhorst
19.07.1940 forfremmet til generaloberst,
25.7. utnevnt til øverste hærsjef, Wehrmachtsbefehlhaber i Norge, en stilling han hadde til I 8.12.1944, da han ble trukket ut av
aktivt virke. Hans tidligere ansvarsområde
ble fra da av overlatt øverstkommanderende
for den 20. armé.
- Hitlers rammefullmakt og tjenesteinstruks
for den øverste militære leder i Norge ble gitt
25.7.1940. I kraft av den ble Falkenhorst ikke
bare sjef for de samlede stridskrefter som var
satt inn fra tysk side, men samtidig hærens
øverste representant i Norge. Slik kom han til
å stå direkte under sjefen for den tyske generalstab, Keitel. Gruppe XXI ble sent i 1940 omdøpt til Armeeoberkommando Norwegen,
noe som førte til at Falkenhorst nå måtte rapportere til sjefen for hærens overkommando i Tyskland. Han fikk aldri noen generell befalingsinstruks som regulerte hans stilling i forhold til sjefene for de tyske luft- og sjøstridskrefter. Dermed fikk han ofte vanskeligheter med å sette sin vilje igjennom overfor de
andre våpengrenene. Hans personlige evner
og betydning var omstridt selv blant hans
egne underordnede.
- Falkenhorsts hær synliggjorde hvem som
hadde makten i Norge. Likevel fikk ikke
Falkenhorst noen særlig betydning for utviklingen i de besatte områdene. Når situasjonen var «normal», styrte Reichskommissar nesten uinnskrenket. Bare om det var fare for akutt
militær oppstand, skulle den fulle makt igjen
gå over i Falkenhorsts hender. Så skjedde
aldri.
- Under krigen var britiske kommandosoldater blitt skutt på ordre av Falkenhorst. Han ble derfor stilt for britisk krigsrett i Braunschweig i 1946 og først dømt til døden, men
dommen ble omgjort til livsvarig fengsel. I
1953 slapp han ut av helbredsgrnnner.
Se også: Boehm, H.; Gruppe XXI; Kommando-Befehl; Terboven, J; Weserübung.
Litt.: Stevens, E.H. (red): Trial of Nikolaus von Falkenhorst, 1949.
AL
Fallskjermen på Grini, ved siden av
Akershus den mest kjente «dødscelle» i tyske
fengsler og leire i Norge: en stor sal i hovedbygningen på Grini, som da den ble utstyrt med køyer i 4—5 etasjer kunne romme 76
mann. Fra november 1942 til september -44,
da salen ble overtatt av kvinneavdelingen, var
de som satt på Fallskjermen, folk som enten
hadde fått dødsdom eller som kunne vente å
få. I alt 56 mann tilbrakte sin siste tid der.
Se også: dødsstraff; fengsler/fangeleirer;
Grini.
BN
falne, se krigens kostnad; krigsgraver;
tap.
Falstad fangeleir, et tidligere skolehjem
ved Levanger som ble omgjort til fangeleir i
november 1941. De første fangene kom hit i
februar 1942. Anslagsvis 6000 fanger var
innom Falstad i løpet av okkupasjonen. De
fleste var norske politiske fanger, men det var
også fanger fra andre nasjoner der, særlig
jugoslaver og Sovjet-borgere. Under læreraksjonen våren 1942 ble lærerne fra Midt-Norge samlet på Falstad, som også ble brukt som
oppsamlingssted for norske jøder. 3 av dem
ble skutt der høsten 1942. Den første tiden var
det ikke flere fanger på Falstad enn at alle fikk
plass i den hvite steinbygningen, men da fangetallet i 1942—43 kom opp i over 500, ble det bygd brakker i tillegg. Mange fanger ble sendt videre, nordover på straffarbeid eller sørover
til Grini eller Tyskland. Fangebehandlingen
på Falstad var ofte brutal, særlig ble jødene og
russerne mishandlet. Leiren sorterte under
Sipo-kommandøren i Trondheim, Gerhard
Flesch. Under unntakstilstanden i Trøndelag i
oktober 1942 ble standretten satt på Falstad
under forsete av Flesch. De dødsdømte ble
skutt i Falstadskogen 1 km sør for leiren.
Såvidt vi vet, ble i alt 206 fanger henrettet i
Falstadskogen, 43 nordmenn, 62 jugoslaver
og 101 Sovjet-borgere. Tallet er ikke helt sikkert, det kan være høyere.
Se også: fengsler/fangeleirer; Flesch, G.;
unntakstilstand.
BN
FAMA, lyttegruppe i Larvik tilknyttet
Milorgs distriktsledelse i D15 som avlyttet
det tyske sikkerhetspolitiets telefoner, vesentlig for å kunne varsle dersom Sipo planla aksjoner eller arrestasjoner. Ansatte på Televerket koblet Sipos telefonlinje inn på en
telefon som Milorg hadde installert ute i
byen. Avlyttingen begynte i februar 1944, og
etter noe avbrudd og flytting fikk FAMA fast
tilholdssted. Fra slutten av juni 1944 til frigjøringen ble Sipos telefon avlyttet daglig av en fast gruppe på 5 personer, men med flere hjelpere. Lytteutskriftene ble sendt videre til
Milorgs sentralledelse i Oslo, som sendte
dem til FO i London og XU.
Litt.: Christophersen, E.: Vestfold i krig, 1989.
BN
Fangen, Ronald (1895—1946). Første forfatter tyskerne fengslet. Før krigen var
Fangen nær venn av Victor Mogens og tilhørte kretsen av konservative, tyskvennlige forfattere som Barbra Ring, Johan Bojer og Mikkjel Fønhus. De pleide kontakt med
Nordische Gesellschaft i Lübeck og sto på
Hamsuns side i striden om fredsprisen til Carl
von Ossietzky. Disse og en rekke andre forfattere endret standpunkt til tyskerne våren og sommeren 1940, med Fangen som den
mest kjente.
- Hans halvt engelske bakgrunn gjorde
mange i Reichskommissariat skeptiske til
ham i utgangspunktet. I en artikkel i Kirke og
Kultur sommeren 1940 skrev han om den
tyske filosof Fichte og hans taler til den tyske
nasjon i 1807, der han kritiserte tyske skribenter som gikk Napoleons ærend. Indirekte referette nok artikkelen mer til de kristnes kår i Hitlers Tyskland enn til norsk politikk, men
den førte til at han 8.11.1940 ble arrestert av
tyskerne og ble utsatt for flere overgrep i
fengslet. Både Åsmund Sveen og Knut Hamsun forsøkte å mobilisere sine tyske forbindelser for å få ham ut. Først Victor Mogens lyktes. Fangen slapp ut sommeren 1941. Bortsett
fra å delta i planleggingen av en ny, kristen
dagsavis (den senere Vårt Land) spilte han
liten politisk eller ideologisk rolle etter dette.
Han døde i en flyulykke i 1946.
Se også: Grieg, H.; Hamsun, K.; Nordische Gesellschaft; Mogens, V.
Litt.: Engelstad, C.F.: En mann og hans samtid, 1946,
Fangen, R.: I nazistenes fengsel, 1946, Ringdal, N.J.:
Ordenes pris, 1993.
NJR
fangeleirer, se fengsler/fangeleirer.
fangelitteraturen. Mer eller mindre
selvbiografisk litteratur om nordmenn i norske og tyske fengsler og leirer, fra Falstad og Berg i Norge til Auschwitz og Ravensbrück i
Tyskland. Den blir også kalt «piggtrådlitteraturen», er omfattende og har gått i bølger.
- Første bokbølge kom umiddelbart etter krigen. Høsten 1945 utkom Petter Moens dagbok. Den tidligere redaktøren av den illegale avisen London-Nytt skrev dagbok fra Møllergata 19
på toalettpapir med stifter fra blendingsgardinene, men omkom siden på vei til Tyskland med
fangeskipet Westfalen. Boken som ble til på
grunnlag av hans etterlatte papirer, ble en salgsuksess i Norge og flere andre land.
- Gjennom 1950- og 1960-årene kom det ut
en lang rekke bøker som omhandlet opphold i
norske og tyske fengsler og konsentrasjonsleirer. Forfattere som Kirsten Brunvoll, Lise Børsum, Hans Cappelen og Erling Bauck
nådde et stort publikum, det kom bøker om
lærere, offiserer, politifolk og jøder. Andre
biografier og memoarbøker inneholdt egne
«fangekapitler». Einar Gerhardsens memoarbok fra 1970 inneholdt mye personlig stoff fra Grini og Sachsenhausen, og utløste en ny
bølge av fangelitteratur. Bølgen kulminerte
med Trygve Brattelis Fange i natt og tåke fra
1980 som ble en enorm salgsuksess og markerte et vendepunkt for fangelitteraturen for så vidt som den ble lest langt utenfor krigs- og fangegenerasjonen selv.
- Kristian Ottosen utga 5 bøker mellom
1989 og —94. Selv hadde han sittet i 6 ulike
tyske leirer. Hans bøker var saklige og systematiske i tilnærmingen og bar bud om at litteraturen om fangeoppholdene under krigen
var vokst ut av erindringsgenren og blitt historieskrivning. Ottosens bok fra 1993, Bak lås og slå inneholder en utførlig bibliografi.
Se også: Bratteli, T.; Gerhardsen, E.;
Moen, P.; Ottosen, K.
NJR
fanger, se Tysklands-fanger.
Farmand, liberalistisk uketidsskrift, redigert av sosialøkonomen Trygve J. B. Hoff
12.6.1940 fikk Hoff brev fra Reichskommissariat med beskjed om at Earmand «med øieblikkelig virkning og for bestandig» skulle
forbys. Hoff hadde en gang tidligere fått en
skarp advarsel. Begrunnelsen for forbudet
var at redaktør Hoff hadde kommentert en
tale av Terboven på en måte som angivelig
var egnet til å «vekke mistro til Rikskommissærens ord og til de forholdsregler han tar».
Det gjorde ikke saken bedre at flere aviser
hadde trykket opp Hoffs kommentar. Dermed
ble Farmand det første norske presseorgan
som ble totalforbudt av tyskerne.
ØS
Fedrelandslaget, organisasjon stiftet i
1925 med det formål å samle alle borgerlige
og nasjonalsinnede mennesker i Norge mot
trusselen fra sosialismen. Blant stifterne var
Fridtjof Nansen og Christian Michelsen.
Fedrelandslaget spilte en stor rolle ved stortingsvalget i 1930. I l930-årene var Fedrelandslaget tydelig inspirert av italiensk fascisme og tysk nasjonalsosialisme, men samtidig ble organisasjonen politisk sett en mer marginal foreteelse i Norge.
- Etter 9.4.1940 forsøkte deler av ledelsen i
Fedrelandslaget å etablere seg som et politisk
alternativ i det tyskokkuperte Norge. Med
formannen Victor Mogens i spissen deltok
medlemmer av laget i forhandlinger og politiske intriger sommeren 1940. Arbeidet førte ikke frem, og organisasjonen ble oppløst i all
hast etter Terbovens tale 25.9.1940.
Fedrelandslagets siste generalsekretær, Lars
Hasvold, ble senere en sentral mann i kretsen
rundt NS-minister Alf Whist.
Se også: Hasvold, L.; Mogens, V.; riksrådsforhandlingene.
Litt.: Norland, A.: Hårde tider, 1973, Sørensen, 0.: Solkors og solidaritet, 1991.
ØS
Fehlis, Heinrich (1906—45), SS-Oberführer und Oberst der Polizei, etterfulgte Stahlecker som sjef for Sipo og SD i Norge i november 1940. Fehlis var utdannet jurist,
partimedlem fra 1933 og ansatt i Gestapo fra
1935. Han kom til Norge med den første polititroppen i april 1940 og ledet Sipos Einsatzkommando 1 i Oslo til han overtok Stahleckers stilling som øverste politisjef i Norge,
med tittelen Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD (BdS, brukt både om sjefen
og om tjenestestedet). Som så ofte i Det
tredje riket var kommandoforholdene uklare:
Fehlis’ nærmeste sjef var egentlig Heydrich
(senere Kaltenbrunner) i Berlin, men han var
også underlagt Terboven og Rediess i Norge.
- Falkenhorst béskriver Fehlis som «en stille
og beskjeden natur, alltid svært høflig og
taktfull overfor meg». De første årene samarbeidet Fehlis nært med Terboven, han var en av de få som hadde direkte adgang til Reichskommissar. Fehlis virket som helt innforstått
med Terbovens harde linje. Fehlis brukte selv
harde virkemidler; på hans ordre begynte
Gestapo i Norge med tortur, og han ga personlig ordre om henrettelser av folk som ikke
hadde fått noen dom.
- Når Fehlis de siste årene forsøkte seg på en
mildere linje enn Terboven — eksempler er
aksjonen mot studentene i november 1943 og
planene om terroraksjon i Nordmarka i
påsken 1945, da Fehlis begge ganger saboterte ordre — er årsaken temmelig sikkert at han i motsetning til Terboven kunne tenke
seg et liv etter Hitler. Han undersøkte mulighetene for internering i Sverige, han avslo Terbovens forslag om selvmordspakt, og
8.5.1945 forsøkte han sammen med 75 andre
Sipo-folk å unnslippe ved å forkle seg i
Wehrmacht-uniform. 13.5. ble de arrestert av
britene i en leir ved Porsgrunn, og Fehlis
skjøt seg selv.
Se også: Gestapo; Heydrich, R.; Sipo;
Stahlecker, F. W; Terboven, J.
Litt.: Nøkleby, B.: Josef Terboven, 1992.
BN
Fehmer, Sigfried (Wolfgang) (1911—
48), Kriminalrat og SS-Hauptsturmführer. I
Norge fra april 1940 som leder av kontraspionasjen, og fra februar 1945 som Gestapo-sjef i Oslo. Dømt til døden i 1947, henrettet året
etter.
- Fehmer var født i München, men tilbrakte
sine første år i Ukraina og Moskva. Foreldrene var av tysk-baltisk opprinnelse og hadde russisk statsborgerskap frem til 1918,
da familien flyttet til Berlin. Allerede i 1930
meldte han seg inn i NSDAP. I 1933 var han
ferdig utdannet jurist og ble året etter ansatt i
det politiske politiet.
- Fehmer, som var overbevist nasjonalsosialist, kom til Norge 29.4.1940 med den første tyske polititroppen. Han var Kriminalkommissar og hadde ingen sjefsstilling, men fordi
han ble leder for den gruppen (Referat)
innenfor Gestapo som hadde med kontraspionasje og radio å gjøre og skulle koordinere dette for hele landet, ble han snart kjent som
den aktive militære motstandens hovedmotstander. Han var stolt av sine evner som politimann, og var like dyktig i etterforskning
som til å lede mine styrker i felten. I januar
1943 ble han forfremmet til Kriminalrat.
- I februar 1945 ble Sipo i Norge omorganisert, Oslo ble skilt ut som eget kommandørområde, og Fehmer ble sjef for Gestapo (avd.IV) i Oslo. Fehmer ledet forhøret av en rekke
kjente motstandsfolk. Det hendte at han selv
utførte tortur, men som oftest overlot han
grovarbeidet til andre. Under rettsoppgjøret
ble han dømt for i alt 20 forhør med tortur.
- Som fange på Akershus etter frigjøringen
skrev han en lang rapport om sine erfaringer
fra tiden i Norge. Selv om den naturligvis
også er forsvarsskrift for ham selv, er rapporten likevel en av de beste kilder vi har om Gestapos arbeidsmetoder og om hva tyskerne
visste om den norske motstanden.
Se også: Fritzner, 0.
Litt.: Brauteset, S.: Gestapo-offiseren Fehmer, 1986.
BN
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
