- ekteskap og barnefødsler. Antallet
inngåtte ekteskap og barnefødsler steg under
okkupasjonen. De store barnekullene fra
1910—25 var blitt voksne da krigen kom. Landet hadde flust med menn og kvinner i gifteferdig alder. 27 983 par giftet seg det første
krigsåret, nesten 2000 flere enn i 1939.
Senere varierte tallene fra 26 459 gifte par i
1941 til 23 594 i 1945.
- Tallet på levendefødte barn i forholdet til
folkemengden lå meget lavt i 1935, det steg
svakt på slutten av 1930-tallet og med stor
styrke i krigsårene. I absolutte tall ble det i
1939 født 46 603 barn, 1940: 47 943, 1941: 45
773, 1942: 53 225, 1943: 57 281, 1944: 62
241, 1945: 61 824.
- På den annen side økte antallet skilsmisser
dramatisk i løpet av krigsårene, Fra 1936—40
var det gjennomsnittlig 1081 skilsmisser
årlig, i 1941-45 var tallet 1413.
Litt.: Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1986, Statistisk Årbok for
Norge 1946—48, 1948.
GHj
Elg, se baser.
Ellefsen, Aslaug (1919—), telegrafist og
SIS-agent, den eneste kvinnelige radioagenten i Norge. Hun og mannen, Olaf Ellefsen,
var telegrafister på telegrafstasjonen i Moen i
Målselv. I juni 1944 hjalp SIS-agenten Einar
Johansen dem med å opprette stasjonen
VENUS II i Moen for å sende værmeldinger,
som var helt nødvendige for britiske flyangrep mot Tirpitz i Altafjorden. Ekteparet ble tatt på fersk gjerning av tyskerne 11.8.1944. Han klarte å rømme, mens hun ble arrestert
og sendt til Oslo. Hun var høygravid og ble
plassert i fangeavdelingen i 4. etg. på Ullevål
sykehus, men fikk føde på klinikk med jordmorhjelp. Tyskerne visste ikke at hun var telegrafist og lot henne reise hjem med sin
nyfødte sønn.
Se også: Johansen, E.; Secret Intelligence
Service; Tirpitz.
Litt.: Nøkleby, B.: Pass godt på Tirpitz!, 1988, Rørholt,
B.: Usynlige soldater, 1990.
BN
Elverum, ble utsatt for tysk bombing
11.4.1940, halvannet døgn etter at kongen,
Stortinget og regjeringen hadde vært samlet
på Elverum folkehøgskule, der kong Haakon
sa sitt nei til sendemann Bräuer 9.4.1940.
- 10.4.1940 gikk flyalarmen flere ganger, og
folk ble henstilt om å komme seg ut av Leiret,
Elverums sentrum, det reddet trolig mange
liv. 11.4. kom angrepet, og 19 tyske fly maktet i løpet av noen timer å utslette det meste av Leiret, 41 mennesker lå døde i ruinene, hvorav 20 soldater, 40 var såret. Elverum
sentrum ble det mest krigsherjede sted på
Østlandet, ca. 20 av de største bygningene i
Elverum ble totalskadd. Først efter krigen ble
gjenoppbygging påbegynt, bare provisoriske
brakker til forretningsbruk ble tillatt bygd
under krigen.
- Ved Elverum folkehøgskule ble det i 1950
reist en bautastein til minne om kong Haakons nei.
Se også: Elverumsfullmakten; "Kongens
nei".
Litt.: Hafsten, B./Larstuvold, U.: Flyalarm. 1991.
GHj
Elverumsfullmakten, et forslag fra Stortingspresident C.J. Hambro i stortingsmøtet
på Elverum om kvelden 9.4.1940: "Stortinget
bemyndiger Regjeringen til, inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets Presidentskap efter konferanse innkaller
Stortinget til neste ordinære møte, å ivareta
rikets interesser og treffe de avgjørelser og
beføyelser på Stortingets og Regjeringens
vegne, som må anses for påkrevd av hensyn
til landets sikkerhet og fremtid"
- Ingen representanter ytret seg mot, men
det kom til en kort replikkveksling om grunnlovshjemmelen for en slik beslutning. Noen votering ble ikke foretatt. Forslaget ble heller ikke ansett vedtatt av presidenten før forhandlingene ble avsluttet i en blanding av naiv forvirring og høystemt patos ved meldingen om den tyske fremmarsj. Tross de formelle mangler har man både juridisk og politisk ansett at Stortinget, i det siste møte holdt i full frihet i 1940, enstemmig ga regjeringen
en slik generalfullmakt. Forfatningsmessig
og politisk var imidlertid Elverumsfullmakten overflødig. Da domstolene i rettsoppgjøret måtte ta stilling til gyldigheten av bl.a. Landssvikanordningen henviste man i stedet
først og fremst til konstitusjonell nødrett. Den
utbredte oppfatning at fullmakten var eksilregjeringen Nygaardsvolds eneste rettslige grunnlag bygger derfor på en myte.
- Den viktigste konstitusjonelle basis for
regjeringens myndighet under krigen var den
enstemmige tillitserklæring Stortinget vedtok
i det annet møte på Hamar 9.4., etter at kongen, etter råd fra Hambro, hadde avslått Nygaardsvolds avskjedssøknad. Stortinget ga
da samtidig, etter krav fra Nygaardsvold,
regjeringen fullmakt til å supplere seg med 3
konsultative statsråder fra andre partier enn
Arbeiderpartiet. Regjeringen selv henviste
aldri til Elverumsfullmakten i sine offisielle
proklamasjoner i krigens første tid. I en kunngjøring vedtatt i statsråd 17.4.1940 heter det således: "Norge har i denne stund bare en regjering, den som Kongen har utnevnt og
som Stortinget enstemmig har bedt om å bli
sittende" I sitt historiske svar til Presidentskapet (datert 3.7.1940) fastslo kong Haakon
at "det er skapt en nasjonal regjering, som har
hatt Stortingets enstemmige tillit."
- Den parlamentariske og konstitusjonelle
situasjonen var altså klar uten Elverumsfullmakten, men i sin enkelhet kan den ha hatt en viss psykologisk betydning i å styrke regjeringen legitimitet, bl.a. i konflikten mellom
myndighetene ute og ulike regjeringsfiendtlige elementer innenfor hjemmefronten.
Se også: anordning; Hambro, C.J.; rettsoppgjøret; riksrådsforhandlingene.
Litt.: Castberg, F.: Juridiske stridsspørsmål, 1961; Stortingets historie, bd. 3, 1964.
EOH
Empire-skip, se handelsfartøy.
Emssoldaten, se myrsoldatene.
Endlösung. "Die Endlösung der Judenfrage", den endelige løsning på jødeproblemet, var nazistenes navn på omfattende planer om dels å deportere, dels fysisk å utrydde
Europas jødiske befolkning, på Wannsee-konferansen beregnet til 11 mill. mennesker. På engelsk omtales samme plan og ofrenes
lidelser som Holocaust (hebraisk: Sho’ah
eller hurban), det store brennoffer.
- Nazistene forsøkte først på å bli kvitt det
jødiske folk i Europa gjennom tvungen emigrasjon. Etter Frankrikes fall i 1940 planla Heinrich Himmler å omgjøre øya Madagaskar til tilfluktssted for deporterte europeiske
jøder. Denne planen ville ikke være gjennomførbar uten en fredsslutning med Storbritannia, og den ble upraktisk etter angrepet på Sovjetunionen 22.6.1941.
- Da størstedelen av Europas jøder kom inn
under nazistenes kontroll i første fase av krigen (1939—42), oppsto det dernest et akutt behov for en løsning gjennom oppsamling av
jødene i ghettoer for videresending til
arbeidsleire i øst. Hensikten var hele tiden å
eliminere jødene enten ved likvidering eller
gjennom å sette dem i arbeidsleire der de ville
arbeide seg i hjel eller dø av sykdom. I slutten
av september 1941 ble mer enn 30 000 ukrainske jøder meid ned i Babi Yar-kløften utenfor Kiev bare i løpet av noen dager. Senere fulgte
tilintetgjørelsesleire, blant dem Auschwitz,
Majdanek, Treblinka, Chelmo, Sobibor og
Belzec der mer enn 4 mill, jøder antas drept.
Samlet omkom etter de fleste historikeres
oppfatning mellom 5,1 og 5,9 mill, jøder som
ledd i den "endelige" løsning. Av de ca. 770
jøder som ble deportert fra Norge, kom bare
27 tilbake.
Litt.: Furet, F. (ed.): Unanswered Questions, 1989, Hilberg, R.: The Destruction of the European Jews, 1961;
Perpetrators, Victims, Bystanders, 1992.
BH
Engelbrecht, Erwin (1891—1964), tysk
generalmajor og sjef for 163. lnfanteridivisjon. Engelbrecht befant seg ombord på Blücher da skipet ble senket i Drøbaksundet og
måtte svømme i land. Det var hans tropper
som senere i aprildagene kom i harde kamper
i Haugsbygd og Bagn.
- Engelbrecht-divisjonen ble flyttet fra
Norge til Finland i juni-juli 1941 for å settes
inn mot russerne på den finske fronten. Transitten gjennom Sverige var et klart nøytralitetsbrudd som svenskene først gikk med på
etter hardt tysk-finsk press. London-regjeringen la ikke ned protest, fordi "den norske regjering til tross for disse begivenheter håper på samarbeid etter krigen mellom de
nordiske stater. Ingen henvendelse er foretatt
i Stockholm, og den norske regjering akter
ikke selv å ta noe skritt som kan lede til brudd
med den finske regjering." (Trygve Lie i en
senere intern orientering.)
- Engelbrecht-divisjonen ble fort revet opp
under harde kamper, og den militære betydningen av transitten ble liten.
BN
englandsfarten hadde utgangspunkt i en
rekke havner særlig langs vestlandskysten.
Farten var det okkuperte Norges viktigste
flukt- og kommunikasjonsmulighet vestover
under krigen og ble drevet av flere mer eller
mindre løst organiserte «eksportgrupper».
Englandsfarten startet opp alt før kampene i
Norge var over. Bare i mai 1940 dro 35 fartøyer
over Nordsjøen, særlig fra Mørekysten.
Etter 1941 ble aktiviteten kraftig redusert.
26.9.1941 innførte Terboven dødsstraff for
forsøk på å flykte til Storbritannia. Gestapo,
Abwehr og norske angivere rullet opp store
deler av eksportnettet. En rekke dødsdommer
fulgte. I løpet av 1942 ble samtlige eksportgrupper
eliminert. Den siste store skøytetransporten fant sted i februar 1942 da 41 flyktninger kom til Lerwick med motorskøyta
Rupee. Etter dette ble det meste av flyktningtrafikken over Nordsjøen overtatt av Shetlandsgjengen, først med fiskeskøyter og fra 1943 med 3 amerikanskbygde ubåtjagere.
- På rundt 300 båter — fra åpne robåter til
store dekkede fiskeskøyter — klarte i løpet av
krigen bortimot 3300 mennesker å flykte til
Skottland, Shetland, Orknøyene eller Island.
I tillegg brakte Shetlandsgjengen mer enn
300 flyktninger over. Ikke alle nådde frem. 16
båter totalforliste og 137 mennesker omkom.
Den verste sjøulykken inntraff i november
1941 da M/K Blia forliste under en orkan i
Nordsjøen og alle 43 om bord mistet livet.
Båten var bemannet mcd 6 mann fra Shetlandsgjengen. 13 fluktekspedisjoner med 121
mennesker ble tatt av fienden før eller under
seilasen. 51 av flyktningene ble henrettet og 9
døde i fangenskap. Andre ble henrettet eller
sendt i fangenskap for å ha organisert transportgrupper. I alt kostet englandsfarten over 320 nordmenn livet.
- Englandsfarerne gikk vanligvis til britisk
havn, der britene overtok de fleste fartøyene.
20 av båtene ble overtatt av den norske marinens avdeling i Scalloway på Shetland og frem til 1943 benyttet til spesialoppdrag på norskekysten.
Se også: Hysing-Dahl, P.; Shetlandsgjengen;
Telavåg.
Litt.: Haga, A.: Natt på norskekysten, 1979; Kystens partisaner, 1980, Ulstein, R.: Englandsfarten 1—2, 1965—67.
AT
Enigma (gresk for gåte) var tyskernes navn
på en kodemaskin som liknet en skrivemaskin, og som kastet om bokstavene før meldinger ble sendt over radio. Bare den som
hadde en identisk maskin, kunne løse koden —
trodde tyskerne. Men allerede før krigen var
de allierte i gang med å knekke koden, og da
britene i februar 1940 fikk tak i 3 kodehjul til
Enigma på en kapret tysk ubåt, klarte de å
lese deler av Enigma-trafikken. Svolvær-raidet i mars 1941 betydde et langt skritt fremover, for på den tyske tråleren Krebs fant britene materiale som hjalp dem til å lese flere
ukers trafikk. Fra august 1941 og ut krigen
kunne britene fortløpende lese Kriegsmarines
radiomeldinger. Ultra, det britiske kodenavnet for knekkede radiosignaler, var en av 2. verdenskrigs best bevarte hemmeligheter
og ble først åpent omtalt lenge etter krigen.
Se også: etterretningstjeneste.
Litt.: Hinsley, F.H.: British Intelligence in the Second
World War, 1979—81.
BN
Eriksen, Birger (Kristian) (1875—1958),
startet sin militære karriere etter å ha gått på
teknisk høyskole i Berlin. Oberst i 1931,
kommandant på Oscarsborg fra 1933 til
1940. Under vanskelige forhold ledet han
Oscarsborg festning under kampene
9.4.1940. For sin innsats ble han dekorert
med Krigskorset med sverd så vel som det
franske krigskors og den franske Æreslegion.
Se også: Blücher; Moses og Aron; Oscarsborg.
JEF
Erlandsen, Christian (1891-1982)
industrimann, fra 1935 underdirektør i Norsk
Arbeidsgiverforening (NAF). Etter unntakstilstanden høsten 1941 ble NAF nazifisert, men fortsatte sin vanlige virksomhet under
Erlandsens daglige ledelse. Etter at Industriforbundet ble nazifisert i februar 1943 ble det dannet en illegal industriledelse, som også ønsket representasjon fra NAF. Erlandsen ble
trukket inn som representant for denne. I
1947—55 var han administrerende direktør for
NAF.
Se også: melkestreiken; organisasjonenes
protest.
LaB
Erstatningsdirektoratet (ED), trådte i
virksomhet i mai 1945 som ansvarlig for den
økonomiske side av landssvikoppgjøret. Alle
tilfeller hvor staten gjennom søksmål eller
forelegg ville kreve bot, inndragning eller
erstatning for landssvik, skulle forberedes i
dette nye organ før de gikk til påtalemyndigheten. ED var administrativt underlagt Justisdep., men lå instruksjonsmessig under regjeringen. En tallrik stab av jurister, økonomer
og revisorer søkte her å trenge gjennom det
utstrakte fenomen økonomisk landssvik og
utilbørlig forretningsmessig samarbeid med
fienden. Til sammen 62 000 saker ble behandlet, og via ED ble det gjennom domstolene ilagt i alt 290 mill.kr i bøter, inndragninger og erstatninger. Nesten 1/3 av dette
beløpet bortfalt som følge av ettergivelse,
benådning, dødsfall ol. Direktoratet ble nedlagt i 1952.
Litt.: Om landsvikoppgjøret, Oslo 962.
HFD
Esser, Wilhelm (Karl Johann Josef)
(1908—?). SS-Hauptsturmführer og Kriminalrat, kom til Norge 30.4.1940 som sjef for
Referat IVc, senere IV2a (Gestapo) ved Sipo-
hovedkvarteret i Oslo. Esser, født i Drammen, var tysk borger og hadde studert medisin og jus i Kiel og Berlin før krigen. Det var
Esser som forhørte engelskmennene som ble
tatt etter den mislykkede glidefly-operasjonen mot Vemork, og han var også vitne til henrettelsen av dem på Trandum. Esser tjenestegjorde hos Befehlshaber der Sicherheitspolizei på Furulund de siste månedene av krigen. Under rettsoppgjøret fikk han en
dom på 8 år.
BN
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
