- Eeg-Henriksen, Jan (1922-69), etterretningsagent (XU). Ble i 1944 plassert som
spion på slottet under dekke av NS-medlemskap. Oppgaven var å rapportere om stemninger og beslutninger i Quislings nærmeste
krets. I Statskalenderen for 1945 er Eeg-Henriksen oppført som Sekretær II Utenriksavdelingen, ledet av overordentlig sendemann
Finn Støren. Via Stockholm gikk hans rapporter til FO II i London, og Eeg-Henriksen kunne f.eks. i januar 1945 formidle hva Støren hadde fortalt om Quislings siste mislykkede besøk hos Hitler. Ellers er hans dobbeltspill lite kjent i detaljer. Flere NS-folk med
sentrale posisjoner den gang har hevdet at de
visste om Eeg-Henriksens egentlige rolle.
Hans virke kan også ha vært bakgrunnen for
tyske mistanker, bl.a. hos Terboven selv, om
at Støren hadde en hemmelig forbindelse til
London via Stockholm.
- Selv om Eeg-Henriksens NS-inntreden
skjedde på oppdrag, unngikk han ikke ubehageligheter ved frigjøringen. Forholdet ble avklart, han fikk sin deltakermedalje og ble siden ansatt i Forsvarsstaben og i Overkommandoen, senere i CIA-tjeneste.
Se også: etterretningstjeneste; Haraldssøn, H.; Kansliet; Støren, F.; XU.
Litt.: Ulstein, R.: Etterretningstjenesten i Norge, bd. 3,
1992.
OVA
Edderkoppen, folkekjært revyteater i
Oslo som ble opprettet i 1942 med Leif Juster
(1910—) som sjef og Per Kvist (1890—1947)
som husdikter. En del av forklaringen på at
revy og lystspill fikk en ny blomstringstid i de
siste krigsårene, må søkes i mangelen på
annen underholdning: Det var «unasjonalt» å
vise seg i det offisielle, NS-dominerte kulturlivet. Krigens nød og elendighet skapte behov for pustehull i hverdagen: På Edderkoppen lo folk av sketsjer om rasjonerings- og erstatningsvarer, og skuespillerne som parodierte hverandre; sensuren satte nemlig stramme grenser for repertoaret.
Litt.: Schulerud, M.: "Revy". i Cappelens musikkleksikon,
1980.
BS
Edderkoppen, se eksport og
Rolfsen,
W.M.
Egge, Ørnulf (1910—78), født i Oslo. Fullmektig i Norges Bank, politiker og motstandsmann. Egge ble medlem av AUFs sentralstyre i 1934 og tilhørte venstreopposisjonen i fylkingen. Var i 1940 med i Fagopposisjonen av 1940.
- Etter at AUF ble forbudt 25.9.1940 kom
Egge sammen med andre opposisjonelle
AUF-ere i 1941 i kontakt med NKPs illegale
organisasjon. I mai 1942 ble Egge ny leder av
NKPs «ungdomsapparat», og i mai 1943 ble
han hentet til NKPs sentralforlegning i Valdres. Her ble han partiets organisasjonssekretær og spilte en nøkkelrolle i partiets totale virksomhet. Egge unnslapp tyskerne ved operasjon Almenrausch i juni 1944 og fortsatte sin funksjon i dekning i Oslo-området frem
til frigjøringen. Medlem av Sentralkomiteen.
- Han var politisk sekretær i NKP fra frigjøringen til partiets første landsmøte i 1946. Ble ekskludert av partiet i 1950 under det sk. Furubotn-oppgjøret.
Se også: Almenrausch; Furubotn, P.;
NKP.
Litt.: Halvorsen T.: NKP under den tyske okkupasjonen
1940—194, upubl.; Pryser, T.: Arbeiderbevegelsens Historie i Norge, bd. 4, 1988.
TH
Eggedalsslaget, se Haglebuslaget.
Eggen, Torbjørn (1906—84), NS Fylkesfører og fylkesmann i Nord-Trøndelag, utdannet ingeniør. Han ble NS-medlem i stiftelsesåret 1933. 9.4.1940 bodde Eggen i Bergen, der han arbeidet som avdelingssjef i et forsikringsselskap. Våren 1941 ble han
utnevnt til fylkesmann og NS fylkesfører i
Nord-Trøndelag med virkning fra 1.7. Slike
kombinasjoner av offentlige verv og partiverv var ikke uvanlig innenfor NS. Eggen fungerte i de to stillingene helt frem til frigjøringen. Under rettsoppgjøret hevdet flere vitner at Eggen hadde tilhørt den «norsk-nasjonale» fløyen i NS og at han ofte hadde vært i opposisjon til tyskerne. Idømt 6 års tvangsarbeid, men benådet i 1951.
BB
Eidsvold og Norge, norske panserskip
(4200 tonn, sjøsatt 1900), begge senket ved
Narvik 9.4.1940. De to panserskipene ble
sammen med søsterskipene Tordenskiold og
Harald Haarfagre bygd som ledd i den norske opprustningen før unionsbruddet i 1905. Bare disse to var utrustet da invasjonen kom.
De var sterkt bestykket, men håpløst langsomme og gammeldagse i kampen mot den moderne, tyske jagerflåten som angrep tidlig
om morgenen 9.4. Likevel tok de kampen
opp.
- Eidsvold lå utenfor Narvik havn, og da tyskerne nærmet seg i snødrevet, ble det heist stoppsignal og skutt varselskudd. En parlamentær kom om bord, og da han forlot panserskipet med avslag på det tyske kravet om å få passere, sendte han samtidig signal til jagerne. Kommandørkaptein Odd Isachsen
Willoch forsto hva som ville skje og ga ordre
om å skyte, men torpedoene traff Eidsvold før
kanonene bar. Eidsvold sprang i luften, brakk
i to og sank med 175 mann, blant dem Willoch. Bare 6 ble reddet.
- På Norge inne på havnen hørte man braket,
men kunne ikke se noe før 2 tyske jagere dukket frem. Kommandørkaptein Per Askim ga ordre: "Åpne ild!", og flere skudd ble avfyrt før to torpedoer traff panserskipet midtskips.
På mindre enn 1 minutt var Norge forsvunnet
i dypet med 101 mann ombord, mens 90 ble
reddet.
Litt.: Steen, E.Å.: Norges sjøkrig, 1954—69.
BN
Eiker-razziaen, tysk razzia gjennomført
26.10.1944 i Øvre og Nedre Eiker ved Drammen dels fordi området ble oppfattet som et urosenter, dels for å skremme. Aksjonen i
Hokksund og Mjøndalen ble ledet av Gestapo-sjefen Reinhard. Sjefen for Sipo i Drammen, Grossmann, hadde sørget for en
liste over 4 mann som skulle skytes på stedet,
og over dem som skulle arresteres.
- Reinhard skjøt selv hotelleier Olav Sanden
i Hokksund, mens 2 kjøpmenn i Mjøndalen,
Johan Kristiansen og Hans Throndsen, ble
skutt av Grossmann. En tredje kjøpmann ble
arrestert og kjørt til Hokksund, hvor Reinhard
ventet. Men i mellomtiden hadde en nervøs
tysk soldat skutt Erling Olsen, som var på vei
til arbeidet. Da var kvoten på 4 fylt, og Reinhard nøyde seg med å arrestere kjøpmannen.
Nærmere 50 gisler ble kjørt rett til Grini -
blant dem de dreptes familier.
BN
Eilifsen, Gunnar (1897—1943), norsk
politisk martyr. Quisling-regjeringens første
dødsdømte. Ved krigsutbruddet var Eilifsen
politiembetsmann i Bergen og meldte seg inn
i NS sammen med flertallet av kollegene der
og under en viss innflytelse av sin venn Jonas
Lie. Kort etterpå ble han utnevnt til politimester i Halden. Våren 1941 meldte han seg ut av NS. Han ble ikke avskjediget, men
degradert til politifullmektig og «deportert»,
først til Hønefoss. Våren 1943 var Eilifsen
daglig leder av Oslo politikammers sivilavdeling. Politipresident Bernhard Askvig beordret ham til å avgi 5 av sine konstabler til tjeneste i statspolitiet. Konstablene fortalte ham
etterpå at de var blitt beordret til å arrestere 3
jenter som ikke hadde møtt til arbeidstjeneste. Konstablene nektet — og Eilifsen stilte seg bak dem. Terboven ble så informert om
ordrenekten. Slik atferd ville etter hans oppfatning spre demoralisering innenfor hele politietaten, derfor hevde han at Eilifsen skulle idømmes dødsstraff — og av en norsk
domstol. Quisling nølte, men signerte en ny
lov til opprettholdelse av ro og orden i fredstid som fastslo at politiet, Førergarden og Germanske SS Norge måtte omfattes av den
militære straffelov. Loven blir ofte kalt «Lex
Eilifsen», domstolen "Politiets særdomstol".
Sverre Riisnæs var lovens arkitekt.
- Loven og domstolen ble utsatt for skarp
kritikk av bl.a. Albert Wiesener, da den åpenbart hadde tilbakevirkende kraft. Men særdomstolen idømte dødsstraff med dissens bare fra h.r.dommer Reichborn-Kjennerud.
Om morgenen 16.8.1943 ble Eilifsen skutt.
En rekke norske politifolk var arrestert samtidig. Nå ble de avkrevd lojalitetserklæring.
Svært mange av de som nektet, ble så sendt
videre til leiren Stutthof i Polen.
Se også: politiet; Reichborn-Kjennerud,
E.; Riisnæs, S.
Litt.: Hjort, J.B.: Justismord, 1952, Ringdal, N.J.: Mellom
barken og veden, 1987.
NJR
Eines, Albin (1886—1947), NS-politiker,
journalist, redaksjonssekretær i Norsk
Arbeidsliv fra mars 1942 til desember 1943,
redaktør i samme avis til juli 1944, dømt til 4
års fengsel 1947, døde i fengslet kort etter.
Inntil nyttårstider 1928 tilhørte han den ytterste venstresiden i Norge, bl.a. hadde han vært
redaktør av avisen Ny Tid i Trondheim og av
NKPs hovedorgan Norges Kommunistblad.
Fra 1928 til 1940 arbeidet han som journalist
i Tidens Tegn, i september 1940 gikk han
over til Fritt Folk og meldte seg inn i NS.
- Eines var Odd Melsoms nærmeste medarbeider i det NS-kontrollerte LOs avis Norsk Arbeidsliv. Med sin lange journalistiske erfaring lagde han et profesjonelt avisprodukt, og
han brukte sin marxistiske bakgrunn til å
legge an et arbeidervennlig perspektiv med
vekt på det sosialistiske innholdet i nasjonalsosialismen.
Se også: LO; Melsom, 0.
Litt.: Melsom, 0.: Nasjonal Samling og fagorganisasjonen, 1977, Sørensen, Ø.: Fra Marx til Quisling, 1983.
ØS
Einsatzstab. I september 1940 fikk Josef
Terboven beskjed fra Hitler om å innføre en
nasjonalsosialistisk regjering i Norge og
gjøre NS til statsbærende parti. Det sto umiddelbart klart for ham at hva partiet aller mest trengte, var bedre organisasjon. Paul Wegener, som inntil da hadde tjent som distriktskommissar i Trondheim, ble spesialmedarbeider på dette høyt prioriterte politiske området. Ved hjelp av tyske partifunksjonærer gikk han i gang med å omdanne NS etter tyske forbilder. I starten fikk ikke Einsatzstab tre åpent frem i lyset da Terboven fryktet at
han da ville kompromittere NS fullstendig.
- Til sin Einsatzstab ("Innsatsstab") i Norge
rekrutterte Terboven og Wegener tyske
NSDAP-ansatte og fordelte dem fylkesvis.
Deres oppgave var å utvikle "en enhetlig
stillingtaken i verdensanskuelsesspørsmål"
innenfor NS, i overensstemmelse med kravene i NSDAP. Til å begynne med gikk samarbeidet godt. Etter hvert oppsto stadig mer
friksjon mellom NS og deres tyske rådgivere.
Mange av tyskerne opptrådte bedrevitende,
ikke minst når de ble plassert i strøk langt
unna de få større norske byene. På slike steder oppsto misforståelser og strid også fordi
de norske NS-medlemmene på stedet rett og
slett ikke var nasjonalsosialister av innstilling, men politiske opportunister.
- Einsatzstab utgjorde en hovedavdeling
innenfor Reichskommissariatet, og så lenge
Wegener var i landet, overskygget han totalt
alle andre tyskere enn Terboven. Ikke bare
hadde han et viktig spesialoppdrag og var
hovedkontaktmann til Quisling, men han
hadde også i kraft av sin høye stilling innenfor det tyske partiet mulighet til å blande seg inn i alle norsk-tyske spørsmål og rapportere om enhver antatt misforståelse til Berlin.
- Da Quisling offisielt fikk regjeringsmakt i
februar 1942 trådte Einsatzstab åpent frem i
lyset, omsider, Men på det tidspunktet hadde
organisasjonen forvandlet seg fra et rådgivningsorgan til et rent kontrollapparat vis-å-vis NS. Nå så organisasjonen det som sin hovedoppgave å holde det norske partiet under kontroll, slik at den tiltakende nasjonalisme innenfor NS’ rekker ikke skulle medføre at
Terboven mistet grepet.
- Av de 3 menn som under okkupasjonen
ledet Einsatzstab, var Wegener utvilsomt
mest betydelig. Han kan også betraktes som
selve organisasjonsbyggeren bak NS. Han
var ellers den eneste tysker som hadde Quislings fulle tillit. I mai 1942 overtok SS-Obersturmbannführer Hans-Hendrik Neumann. I
hans tid begrenset Einsatzstab seg mer og
mer til å pleie forholdet mellom tyskerne og
NS. Senhøsten 1944 meldte han seg, sterkt
frustrert, til tjeneste i Waffen-SS. Siden overtok Heinrich Schnurbusch, men avdelingen mistet i hans tid nesten all sin tidligere betydning.
Se også: Neumann, H.-H.; NS; Schnurbusch, H.; Terboven, J.; Wegener, P.
RB
Eitinger, Leo (1912—) norsk lege, født i
Tsjekkoslovakia, dr.med., professor i psykiatri, forfatter. Han kom til Norge i 1939, ble arrestert under aksjonen mot jødene høsten
1942 og sendt med Gotenland til Stettin og
via Berlin til Auschwitz. Eitinger ble bedt om
å være fangelege under transporten til Tyskland, og i leiren kom, ved siden av legeyrket, hans språkkunnskaper (tsjekkisk, tysk, engelsk, litt polsk) til nytte. Han ble ansett som
verdifull arbeidskraft. Eitinger virket som
lege i Auschwitz og Buchenwald 1942—45.
Hans innsyn i konsentrasjonsleirsystemet og
fangebehandlingen la grunnlag for hans medisinske forskning etter krigen, der han har høstet internasjonal anerkjennelse, bl.a. for sine etterundersøkelser av tidligere konsentrasjonsleirfanger og av politiske flyktninger.
Han har skrevet en rekke bøker både av faglig
og populærvitenskapelig karakter og er en
markant debattant i dagspressen.
Se også: Auschwitz; konsentrasjonsleirer;
jødeaksjonene.
Litt.: Eitinger, L/Strøm, A.: Mortality and Morbidity
after Excessive Stress, 1973; Ottosen, K.: I slik en natt,
1994.
GHj
Ekeberg krigskirkegård, æreskirkegård for tyske soldater på Ekeberg i Oslo.
Deutsche Zeitung In Norwegen kunngjorde
20.5.1940 at det skulle komme en stor kirkegård for tyske soldater på Svenskesletta ved Jomfrubråten sørøst for Oslo. Den skulle
omfatte 950 mål og ville bli «den største av
den slags kirkegårder i Norge». Kirkegården
ble lagt like ved Ekebergrestauranten, hvor
det var en kommando stilling for luftvernskytset, og bak Sjømannsskolen, hvor Marinenachrichtenoffizier Oslo holdt til. Her ble det holdt høytideligheter og lagt ned kranser flere
ganger om året, når størrelser som Goebbels
eller Himmler kom på besøk, på «helteminnedagen» i mars, på årsdagen for 9.4., på minnedagen for partiets falne i Munchen-
kuppet 9.11.1923.
- Etter krigen ble de falne flyttet til Alfaset
kirkegård, og Ekeberg kirkegård ble slettet.
BN
eksplosjonsulykken i Bergen inntraff
om morgenen 20.4.1944 da den nederlandske
damptråleren Voorbode, lastet med over 100
tonn tysk sprengstoff, gikk i luften. I strid med
reglene for transport av sprengstoff var Voorboode fortøyd ved Festningskaien i Bergens
indre havn. Eksplosjonen førte derfor til store
menneskelige og materielle tap. 102 nordmenn mistet livet. De offisielle tyske tapstallene var 56, men tapene var sannsynligvis større. Rundt 5000 mennesker ble såret.
4500 bygninger ble påført ødeleggelser,
hvorav 248 totalskadet. Historiske bygninger
som Håkonshallen, Rosenkrantztårnet, Mariakirken, Nykirken og Tollboden ble sterkt skadet, noen av dem så mye at tyskerne overveide å fjerne dem helt. Det samlede skadebeløpet løp opp i 63 mill. 1940-kr. Katastrofen falt sammen med feiringen av Hitlers 55
årsdag. Tyske påstander om sabotasje ble
fremsatt, men avvist av brannekspertene.
Ulykken skyldtes selvantennelse i skipets
bunkerskull.
Se også: Bergen; Filipstad-eksplosjonen.
Litt.: Strand, 0.: 20.4.1944, 1970, Greve, T.: Bergen i
krig 1943—1945, 1979.
AT
eksport, eksportapparat.
Mange motstandsorganisasjoner skapte sine egne apparater for å transportere flyktninger til Sverige.
Det mest kjente var Edderkoppen, Milorgs
eksportapparat. Den første leder var Wilhelm
Münter Rolfsen (1943), senere Jan Heyerdahl-Larsen og Ove Corneliussen. Kommunistene skapte et effektivt eksportapparat
under ledelse av Rolf Thure Andersen, Sverre
Sigurdssøn og Olav Guldahl, som også fraktet flyktninger for Kretsen/KK og Milorg.
Organisasjonene hadde sine egne grenseloser, som fortrinnsvis var prioritert for denne virksomheten i lange perioder.
Se også: englandsfarten; flyktningeksport; Rolfsen, W.M.; Ulstein, R.
Litt.: Münter Rolfsen, W.: Usynlige veier, 1946, Sigurdssøn, S.: Jaget, 1973, Ulstein, R.: Svensketrafikken bd.1 &
2, 1974-75.
LaB
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
