- Deutsches Haus, Karl Johans gate 37, Oslo Handelstands hus som ble rekvirert av
tyskerne og brukt bl.a. til mottakelser og fester. Propagandaminister Goebbels besøkte
Deutsches Haus da han var i Oslo i månedskiftet november-desember 1940 og omtaler det i sin dagbok. Terboven holdt ofte mottakelser her, for det lå rett over gaten fra hans
kontor i Stortingsbygningen.
BN
Deutsches Theater, fast tysk teater i
Oslo 1941—44. Kulturutveksling var et viktig
ledd i arbeidet for å «vinne det norske folk»
for Hitler, og 1.1.1941 ga Terboven ordre om
å opprette et tysk teater i Oslo. Den første
forestillingen ble spilt på Nationaltheatrets
scene 22.4.1941, og 7.6. åpnet teatret med
egen scene i det ombygde Casino i Stortingsgt. 16.
Premieren var Smilets Land av
Franz Léhar. Deutsches Theater lukket for
godt i september 1944 fordi den «totale krigsinnsatsen»
ikke tillot slik luksus lenger. De
tyske kunstnerne ved teatret ble enten overført
til fronten eller til det Deutsche Zeitung
in Norwegen kalte «fedrelandsfronten».
BN
Deutsche Zeitung in Norwegen, tysk
dagsavis i Norge 20.5.1940—5.5.45. Den
utkom i et opplag på 40 ooo og var tyskernes
hovedorgan i Norge. Avisens tyske redaksjon
holdt til i Aftenpostens hus i Oslo, og den ble
trykt i avisens trykkeri. Den dekket utførlig
alle tyske propagandatiltak i Norge, refererte
ordrett nesten alle Terbovens offentlige taler
og omtalte hans reiser i Norge, men alltid på
etterskudd, av sikkerhetsmessige grunner.
Annet stoff var krigsnyheter fra frontene,
om Norge, norsk økonomi og kultur.
BN
Devonshire, britisk krysser (14 000 tonn
fullt utrustet, sjøsatt 1927), deltok i kampene
om Norge i 1940. Devonshire førte kongen,
kronprinsen, det meste av regjeringen og en
rekke andre nordmenn fra Tromsø 7.6.1940
og befant seg bare noen sjømil fra sjøslaget
ved Jan Mayen 8.6., da det britiske hangarskipet
Glorious og to destroyere ble senket.
Men krysseren kom trygt frem til Storbritannia.
13.5.1945 brakte Devonshire kronprins
Olav til Oslo, og 7.6. eskorterte den krysseren
Norfolk med kong Haakon og kongefamilien
ombord.
BN
Dietl, Eduard (1890—1944), generalløytnant
og sjef for de tyske troppene ved Narvik
under felttoget i 1940, født i Bad Aibling i
Bayern og deltok i I. verdenskrig som yrkesoffiser.
I 1920 var han kompanisjef i et
Reichswehr-regiment i München. Her lærte
han Hitler å kjenne og ble snart overbevist
nasjonalsosialist. I 1931 begynte han å trene
tropper i fjellkrigføring. Deltok i Polen-felttoget
i 1939 som sjef for 3. Gebirgsdivtsion.
- Berømt ble han under felttoget i Nord-
Norge, hvor han var sjef for en styrke som
dels besto av hans egne kamptrente bergjegere,
dels av marinefolk som hadde kommet
seg i land fra senkede tyske krigsskip. Hans
tropper holdt stand i fjellene mot en langt
større alliert styrke, men var nær ved å måtte
gi seg og ble bare reddet ved at de allierte
trakk seg ut. Etterpå ble Dietl feiret i tysk
presse som «Seierherren fra Narvik». 19.7.
forfremmet Hitler ham til General der
Gebirgstruppen.
- Det gikk frasagn om Dietls raske replikk
og muntre slagferdighet. Han var meget
populær blant soldatene, en inspirerende
leder og rettferdig sjef som ikke sparte seg i
felten. Hitler var også begeistret for denne
generalen, en beundring som var gjensidig.
Under angrepet på Sovjetunionen sommeren
1941 førte Dietl kommandoen over et
Gebirgskorps som skulle erobre Murrnansk.
Angrepet ble stanset og frøs til stillingskrig
ved elven Litsa. I januar 1942 ble Dietl
utnevnt til sjef for de tyske styrkene i Nord-
Norge og Nord-Finland (AOK Lappland),
mens Falkenhorst vendte tilbake til Oslo. S.å.
ble Dietl forfremmet til Generaloberst. Etter
et besøk hos Hitler i Berchtesgaden døde
Dietl i en flystyrt 23.6.1944.
Litt.: Dietl, G. L. u.k. Herrmann: General Dietl, 1951.
BN
Direktoratet for spesialorientering,
se Kansliet.
Ditleff, Niels Christian (1881—1956),
diplomat og forfatter, spilte en ledende rolle
i planleggingen av redningsaksjonen som
brakte danske og norske sivile fanger ut av
tyske konsentrasjonsleire våren 1945. Han
tok initiativet til og ledet forhandlinger med
den polske og tyske armé under Warszawas
bombardement 1939 og gjennomførte evakueringen av 1200 nøytrale borgere derfra. Ditleff flyktet fra Norge i april 1940 til Stockholm, der han opprettet Den norske reliefsentral og samarbeidet med de svenske organisasjoner for hjelp til Norge under okkupasjonen. Etter å ha tatt initiativ overfor grev
Folke Bernadotte, ble den hasardiøse og storslagne planen om å redde ut Tysklands-fangene gjennomført med stor suksess i april
1945.
Se også: Bernadotte, F.; hvite busser;
svenskehjelpen.
Litt.: Ditleff, N.C.: Da Tysklands-fangene ble reddet,
1955.
GHj
domstoler, norske. Den tyske okkupasjonen fikk konsekvenser for norsk rettsvesen. Rettsapparatet ble et redskap for
tyskerne og NS-myndighetene. Allerede
21.12.1940 la samtlige medlemmer av Høyesterett ned sine embeter i protest. Gjennom hele krigen fungerte de alminnelige domstolene: Høyesterett, Høyesteretts kjæremålsutvalg, lagmannsrettene, herreds- og byrettene og forliksrådene. NS Ønsket utskiftning av
dommerne, de ville ha garanti for lojalitet
overfor «den nye tid», og lyktes langt på vei.
Det samme var tilfelle med representantene
for påtalemyndigheten. Samtidig gjennomførte NS flere viktige endringer innenfor rettspleien. 3.9.1941 kom forordningen om
avskaffelse av juryordningen i straffesaker
for lagmannsrettene. 2.9.1943 kom lov om
endring i rettergangslovgivningen. Lekfolks
deltakelse i rettspleien ble sterkt redusert.
Ved lov av 25.3.1943 ble det innført en generell straffeskjerping. 14.8.1943 ble dødsstraff med hjemmel i den militære straffelov gjort
gjeldende for «forbrytelser mot den offentlige orden».
- Trass i disse alvorlige inngrepene på rettspleiens område, representerte ikke de alminnelige domstolene noen trussel mot befolkningen. Derimot opprettet NS tidlig etter
mønster fra Tyskland sk. særdomstoler. Av
disse kan nevnes pris- og rasjoneringsrettene,
prislagmannsrettene, Folkedomstolen, partiretten, særdomstoler for Hirden og Germanske SS Norge. Den farligste var politiets særdomstol, som kunne opprettes ad hoc. Det
skjedde første gang i saken mot politifullmektig Eilifsen, som ble skutt i midten av august 1943 etter summarisk rettergang. Rettergangsmåten var nærmest identisk med
standrett. Dommerne var alle NS-medlemmer. Det samme var aktor og ofte også forsvarer. Lederen for Politidep. stadfestet dommen. Quisling hadde benådningsmyndigheten. 11.5.1944 ble politiets særdomstol avløst av en fast landsomfattende domstol kalt Politiets alminnelige særdomstol. En rekke norske patrioter ble idømt dødsstraff ved særdomstolen og dom ble eksekvert ved skyting
umiddelbart etter avslag på søknad om
benådning. Domstolenes opprettelse og virksomhet var i strid med folkeretten.
Se også: domstoler, tyske; Eilifsen, G.; folkedomstolen; NS Partirett.
PM
domstoler, tyske. I de to første krigsårene
ble motstandsvirksomhet mot tyskerne pådømt av tyske militærdomstoler og standretter.
Domstolenes opprettelse og virksomhet var
hjemlet i Haagkonvensjonens art. 2 angående
landkrigens lover og sedvaner. Den viktigste
militærdomstolen var Reichskriegsgericht
(rikskrigsretten). Den var inndelt i senater,
hadde hovedsete i Berlin, kunne operere i alle
tyskokkuperte land og var underlagt Wehrmachts overkommando, i siste instans Hitler selv. Domstolen opptrådte korrekt i saker mot
nordmenn, men straffeutmålingen var meget
streng. Mange ble henrettet etter dom i
1941—42. Tiltalen gjaldt som regel «bistand til
fienden», dvs. engelskmennene. Hele tiden virket også de tyske våpengrenenes feltkrigsretter og feltdomstoler. Rettergangsmåten ved disse domstolene hadde et klart summarisk preg og
resultatet ofte gitt på forhånd.
- Under unntakstilstanden i Oslo september
1941, i Trondheim oktober 1942 og i Oslo
februar 1945 opprettet Terboven standretter.
Dødsdommene ble eksekvert raskt etter
domsavsigelse.
- Terboven fikk også sin egen domstol, SS-
und Polizeigericht Nord, som opprinnelig var
en feltdomstol for SS og politipersonell stasjonert i
Norge. Den var da betegnet SS- und
Polizeigericht IX. SS- und Polizeigericht
Nords myndighetsområde ble utvidet gjennom 4 forordninger (17.9.1941, 21.1., 30.7. og 12.12.1942) i full forståelse med Himmler. Denne tyske domstolen ble den mest
fryktede i Norge. Gestapo utferdiget tiltalen
og styrte dermed langt på vei avgjørelsene.
Rediess var domstolens Gerichtsherr, dvs.
dens øverste leder, men det var Terboven
som i realiteten bestemte. Alle dommer
skulle offentliggjøres til skrekk og advarsel.
Domstolen trådte første gang i virksomhet i
begynnelsen av mars 1942. I månedsskiftet
juni/juli 1944 bestemte Hitler at det tyske sikkerhetspolitiet og Wehrmacht kunne behandle motstandsfolk og fiendens soldater som
forbrytere. Mange norske motstandsfolk ble
etter sk. «administrativ forføyning» henrettet
uten dom. Det offisielle tallet på henrettede
nordmenn etter dom av tyskerne og okkupasjonsstyret er 382: 1 i 1940, 34 i 1941, 119 i 1942, 84 i 1943, l01 i 1944 og 43 i 1945. I tillegg kommer de mange som ble henrettet
uten dom. Her er tallet fortsatt usikkert.
Nordmenn ble også stilt for retten i Tyskland.
Mest kjent er medlemmene av Wollweber-
organisasjonen, som ble dømt av den tyske
folkedomstolen. Andre kunne bli dømt av
tyske krigsretter. Reichskriegsgericht dømte
19.5.1942 32 nordmenn i Arendalsaken og
29.6. s.å. 34 i Alværsaken.
- Gjennom krigsårene fungerte en lang
rekke tyske krigsdomstoler i Norge. Det
gjaldt for alle avdelinger av Heer, Kriegsmarine og Luftwaffe. Tysk militær jurisdiksjon over egne styrker i Norge fortsatte etter kapitulasjonen. Arkivmateriale etter samtlige
tyske domstolers virksomhet mot norske
motstandsfolk mangler, sannsynligvis ble det
tilintetgjort ved frigjøringen.
Se også: domstoler, norske; dødsstraff;
Rediess, W.; Terboven, J; unntakstilstand.
Litt.: Paulsen, H.: Tyske domstoler i Norge 1940—45
(-46). Norsk Arkivforum nr. 3/1980, Wiesener, A.: Nordmenn for tysk krigsrett 1940—1942. En fyldig dokumentasjon over henrettede nordmenn beror i saken mot Oscar Hans, Riksarkivet.
PM
Dollis (Dahlgren), Astrid Døvle (1899-
1981), angiver, virksom i flere store saker
som fikk de alvorligste konsekvenser for
motstandsfolk. Dollis var en meget aktiv
agent som visste å utnytte sitt utseende og
vinnende vesen til å få innpass i det illegale
arbeid. Hun begynte sitt virke allerede i 1940
og hadde kontakter både med norske NS-folk
så vel som det tyske sikkerhetspoliti. Arbeidet
også sammen med Henry Rinnan. «Flyktet» til Sverige og inngikk ekteskap med en svenske, noe som skaffet henne svensk statsborgerskap. Arrestert for spionasje og dømt
til 2 års fengsel. Forgjeves søkt utlevert til
Norge ved frigjøringen.
Litt.: Wiesener, A.: Astrid D.D, 1983.
IK
Donau, D/S, opprinnelig bygd som krigsskip
i 1922, ombygd i 1938 til følgeskip for ubåter,
under krigen tatt i bruk som troppetransportskip, mest kjent for å ha fraktet norske jøder, motstandsfolk og politiske fanger, ut fra Norge til lidelse og tilintetgjørelse, på samme vis som
lastebåten Gotenland og passasjerskipet Monte
Rosa.
- Donau brakte forsyninger og tropper til
Norge, bl.a. skadde og rekonvalesenter fra 6.
armé som var fløyet ut fra Stalingrad. Fra
Norge ble uthvilte tropper fraktet tilbake via
Stettin, til innsats på østfronten. Skipet transporterte
russiske krigsfanger som skulle bygge
bunkere i Norge.
- 532 jødiske menn, kvinner og barn var om
bord i Donau da det forlot Amerikalinjens kai
i Oslo 26.11.1942. Bare 9 menn fra denne
transporten overlevde og kom hjem til Norge
i 1945.
- Ingen visste sikkert om destinasjonen.
Men Donau fulgte ikke norskekysten mot
sørvest for å svinge nordover mot Nord-
Norge, som mange hadde trodd. Det sto mot
sør, gjennom Øresund. Hendelsen
26.11.1942 ble kjent gjennom illegal nyhetsspredning,
svensk presse og BBC og utløste forferdelse.
- «Slaveskipet» Donau var også troppetransportskip, og man besluttet å senke det. 16.1.1945 lyktes det Linge-karen Max Manus og Milorgs Roy Nielsen å gjemme seg under
kaianleggene, feste tidsinnstilte sprengladninger (limpets) til skipssiden, 50 cm under
vannlinjen på babord side. Skipets avgang ble
forsinket, og dermed detonerte ikke ladningen i åpen sjø som planlagt, men på vei ut
Oslofjorden. Skipet med 1500 tyske soldater
om bord ble etter eksplosjonen kjørt for full
fart på land, og akterskipet støtte grunn på 40
meters dyp. 7 år senere ble Donau trukket av
grunnen, tettet og slept til opphoggingsverft i
Bremerhaven.
Se også: Gotenland; jødeaksjonene; Monte
Rosa.
Litt.: Dahl, H.F.: Vidkun Quisling, 1991, Kraglund,
I./Moland, A.: Hjemmefront, 1987, Ottosen, K.: I slik en
natt, 1994.
GHj
Dormer, Sir Cecil (Francis Joseph)
(1883—1979), britisk sendemann i Oslo fra
1934. Dormer spilte en sentral rolle i de
norsk-britiske tonnasje- og handelsavtaleforhandlingene høsten og vinteren 1939/40. Han flyktet med den norske regjeringen nordover i
landet etter 9.4. 7.6. fulgte Dormer med kongen og deler av regjeringen til Storbritannia.
Våren 1941 ble han utnevnt til ambassadør
hos den polske regjeringen i London, mens
Sir Laurence Collier ble ny sendemann til den
norske regjeringen. I Dormers tid som sendemann hersket det tidvis sterke motsetninger innenfor London-regjeringen og mellom
regjeringen og kretser utenfor. Dette stilte
store krav til Dormers diplomatiske evner,
særlig i forholdet til den omstridte utenriksminister Koht. Ved årsskiftet 1940/41 ble Koht etterfulgt av Lie som utenriksminister.
Lie brøt radikalt med Kohts utenrikspolitiske
linje, en nyorientering som Dormer sterkt
fremholdt betydningen av overfor den politiske ledelsen i Storbritannia.
Se også: Collier, L.; Koht, H.
AT
Dumbarton i Skottland, hovedsete for Sjøforsvarets skytteravdeling for handelsflåten
(SSH) hele krigen, etablert i en tidligere
skole, Helenslee House, fra høsten 1941.
Skyteskolen ble utstyrt med eksemplarer av
alle kanon-, miltraljøse- og maskingeværtyper, rakettapparater og håndvåpen som var satt om bord på norske handelsskip. Skolen
hadde flymodeller og film for instruksjon i
flytyper. Skytterutdanningen tok åtte uker og
ble avsluttet med skarpskyting.
Se også: Camp Norway; Sjøforsvarets
skytteravdeling for Handelsflåten; marinen.
GHj
Dysthe, Roald (1903—) og Sven (1901—88), brødre og forretningsmenn i Oslo, drev
hver for seg som NS-medlemmer under
okkupasjonen intens privat politisk virksomhet rettet mot NS og Quisling-styret ved å
samarbeide med tyske instanser. Sven Dysthes kontakter gikk til det tyske sikkerhetspoliti, der han nøt adgang helt til topps. Roald
Dysthe hadde gode forbindelser i Reichskommissariat, spesielt med Ministerialrat G.W. Müller, den innflytelsesrike leder av
RKs propaganda. Begge nyttet disse kanaler
til å informere om interne stridigheter og korrupsjon i NS, ut fra den tanke at tyskerne var
interessert i dette for å sikre sitt styre i Norge.
Begge talte også arresterte nordmenns sak og
bidro antakelig i en rekke tilfeller til å mildne
okkupasjonsmaktens tiltak. Begge tilhørte
Norsk-Tysk Selskap, men virket for øvrig
uavhengig av hverandre.
- Roald Dysthe bekledte i tillegg fra høsten
1940 stillingen som direktør i Nordisk Radio-
Press, et selskap som gjennom hele krigen
med stor profitt formidlet nyheter fra NTB til
NRK, og som i 1941 dessuten sto som utgiver
av Norsk Programblad. Samtidig motarbeidet
han av all kraft innenriksminister Hagelin,
som han både åpent i pressen og bak kulissene anklaget for korrupsjon.
- Det hviler en viss mystikk over Dysthe-
brødrenes virksomhet, dens omfang og hensikter. Begge påberopte seg senere at de gikk inn i NS utelukkende som motstandsmenn. I
motstandskretser ble de imidlertid betraktet
som angivere, i NS-ledelsen som tyskernes
agenter, blant tyskerne som tyskvennlige
nordmenn. Roald Dysthe var høsten 1944
dertil initiativtaker til noe NS-ledelsen måtte
se som forsøk på statskupp: han anbefalte
Reichskommissariat å avsette Quislings
regjering og selv overta makten fullt ut. Dysthe ble ekskludert fra NS, arrestert av Statspolitiet og satt fengslet inntil frigjøringen.
Etter krigen fikk han først landssvikdom, lyktes å få saken gjenopptatt og i 1950 ført frem
til frifinnelse pga. de lettelser for norske
patrioter han hadde oppnådd hos tyskerne.
Han ble tilkjent erstatning for tap og tort og
svie, og i 1976 også billighetserstatning av
Stortinget. Siden 1951 har han vært bosatt i
Canada.
- Broren Sven fikk sin sak henlagt pga. bevisets stilling i 1948.
Se også: Müller, G.W.; Norsk rikskringkasting; Norsk-Tysk Selskap.
Litt.: Munksgaard, 0.: Gestapokameraten, 1973, Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989, Ulateig, E.: Justismord, 1993.
HFD
dødsstraff, brukt av tyskerne og NS-myndighetene under okkupasjonen, og av den norske stat i rettsoppgjøret etter krigen. I Norge
hadde dødsstraff ikke vært fullbyrdet siden
1876. Straffeloven av 1902 avskaffet dødsstraffen, mens den ble opprettholdt i den militære straffelov av s.å., men bare i krigstid.
- Hitler-Tyskland anvendte dødsstraff for en
lang rekke forhold, og de tyske lovene og
domstolene ble brukt også overfor befolkningen i de okkuperte områdene. Den første dødsdommen over en nordmann ble felt av en
tysk krigsrett 9.7.1940 og fullbyrdet 19.8. s.å.
I løpet av okkupasjonen henrettet tyskerne
noe over 400 nordmenn, av dem 3 kvinner.
Ca. hundre av disse hadde ikke fått noen
dom, men ble skutt som gisler eller på initiativ av Sipo.
- Quisling-regimet gjeninnførte dødsstraffen i september 1942 og brukte den for første gang 16.8.1943, da politifullmektig Eilifsen ble dømt av den nyopprettede Politiets Særdomstol og skutt for ordrenekt. I alt ble 19
henrettet etter norsk dom under okkupasjonen, av dem 3 for kriminelle forhold (voldtekt og mord).
- Også London-regjeringen gjeninnførte
dødsstraff under krigen. En anordning i 1941
utvidet adgangen til å bruke den etter krigens
opphør, i 1942 til å omfatte mishandling og
drap, og i 1945 til å gjelde også utenlandske
krigsforbrytere. Stortinget godkjente i 1945
disse anordningene som gjeldende lov. 25
nordmenn og 12 tyskere ble henrettet under
rettsoppgjøret. Bortsett fra Quisling og hans
ministre Hagelin og Skancke, hadde alle gjort
seg skyldige i drap, grov tortur eller systematisk angiveri.
Se også: domstolar, norske og tyske; Eilifsen, G.; Reichborn-Kjennerud, E.; Olbjørn,
E; rettsoppgjøret.
Litt.: Andenæs, J.: Det vanskelige oppgjøret, 1979,
Nøkleby, B.: Skutt blir den, 1995, Wiesener, A.: Nordmenn for tysk krigsrett 1940—1942, 1945.
BN
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
