- Camp Norway, leir i Lunenburg ved den
store konvoihavnen Halifax på Canadas østkyst. Leiren ble offisielt åpnet 29.11.1940 etter at norske hvalkokerier og fangstbåter fra
feltet i Sørishavet kom til Canada for ombygging til krigstjeneste. Om bord på hvalflåten var det i alt 2000 mann som ble gående og
slenge i øde og værutsatte omgivelser. Det
var for en del av disse at Camp Norway ble
opprettet. Leiren ble i november 1941 skytterskole for utdanning av norske skyttere til Nortraships flåte.
Se også: hvalfangstflåten; Sjøforsvarets
Skytteravdeling for Handelsflåten.
GHj
C-byrån, Sveriges hemmelige utenriks E-
tjeneste opprettet under forsvarsstaben i 1939
og ledet av major Carl Petersen. Opererte
også på Norge. Særlig Göteborg-gruppen De
tre musketerer er kjent i norsk sammenheng. I
maidagene 1945 gjorde C-byrå-kapteinen
Algot Törneman et «kupp» mot tyskernes
hovedkvarter på Lillehammer, hvor han etter
forhandlinger med Abwehr-offtseren Edmund Sala, sikret seg verdifullt etterretningsmateriale om sovjetiske forhold og tyske
radioetterretningseksperter. Via Sverige ble
dette materialet overført til amerikansk E-tjeneste.
Se også: De tre musketerer; Holst, K.
Litt.: Pryser, T.: Fra «varm» til «kald» krig, 1994.
TP
Cappelen, Johan (1889-1947), motstandspioner, leder for Sivorg i Trøndelag.
Fylkesmann i Sør-Trøndelag i september
1940, men avsatt av tyskerne i oktober så.
Fra januar 1942 ble han med i den sk. 5-
mannskomiteen som skulle lede Sivorg for
Trondheim og Trøndelag.
- Cappelen regnes i en del kilder som et
lokalt medlem av Kretsen gjennom den nære
kontakten til Ferdinand Schjelderup. Våren
1943 ble han et offer for angiveren Henry
Rinnan og arrestert i forbindelse med at
Thingstad-gruppen i Trondheim ble rullet
opp, like før et samarbeid mellom denne I
gruppen og 5-mannskomiteen skulle etableres.
Cappelen ble sittende en tid i fengsel,
senere overført til Innherred sykehus i
Levanger som syk fange. Herfra klarte han å
opprettholde forbindelsen med hovedkontaktpunktet i
Trondheim.
- I 1945 ble Cappelen justisminister i Einar
Gerhardsens samlingsregjering fra 25.6. til
5.11.
Se også: angiver; Kretsen; Rinnan, H;
samlingsregjeringen; Schjelderup, F; Sivorg;
Thingstad, H.
Litt.: Roel, T.: Sivilorganisasjonen i Trøndelag under
okkupasjonen, 1973.
AM
Cappelens Forlag, J.W. utga stort sett
lærebøker under krigen. Hadde ikke kommissarisk ledelse. To av forlagets sjefer, Henrik
Groth og Torger Baardseth, ble begge fengslet pga. illegalt arbeid i den sk. kulturfronten. Fra forlagets skolebokavdeling ble det drevet
illegalt arbeid, bl.a. ved Magnus Jensen som
hadde dekkstilling der. Forlagslokalene i Kirkegt. 15 ble rekvirert av Organisation Todt.
Se også: Groth, H.
NJR
Catalina Consolidated, amerikansk flybåt (amfibium) benyttet bl.a. av den norske
330-skvadronen i Storbritannia, fra 1942 og
ut krigen. Flyet gjorde i første rekke tjeneste
som anti-ubåtvåpen, men hadde også en serie
operasjoner på norskekysten med landsetting
av agenter og forsyninger. Etter krigen gjorde
Catalina i en årrekke tjeneste i Luftforsvaret.
Litt.: Haga, A.: Vi fløy Catalina, 1983.
IK
Ciliax, Otto (1891—1964), tysk admiral,
overtok 4.3.1943 etter Hoehm som øverstkommanderende for Marineoberkommando Norwegen. For Terboven betydde det at han
nå fikk en ikke-"politiserende" marinesjef i
Norge. Rollen som Quislings særlige støttespiller ble ikke videreført av Ciliax. Han nærmet seg derimot Terbovens linje når det
gjaldt å bryte motstanden i Norge. Også
Boehm hadde vært for dødsstraff i krigsrettssaker, men Ciliax var stemt for å gå enda hardere til verks. Han måtte imidlertid konstatere at Reichskommissar faktisk var bundet
av Hitler når det gjaldt gisselskytinger i
Norge.
- Ciliax fratrådte 25.4.1945, like før den
tyske kapitulasjon. Det ble admiral Theodor
Krancke (1893—1973), som i februar 1940
hadde ledet den første arbeidsstab til forberedelse av Weserübung, som i sluttfasen sto i
spissen for den tyske marine i Norge.
Se også: Boehm, H.; gisler; Kriegsmarine;
Raeder, E.; represalier; Terboven, J.
Litt.: Dahl, H.F.: Quisling. En fører for fall, 1992,
Nøkleby, B.: Josef Terboven, 1992, Paulsen, H.: Terboven i konflikt med Kriegsmarine, 1972.
OVA
Christensen, Christian A.R. (1906-
67), Dagblad-journalist i 30-årene og forlagsredaktør i Aschehoug da krigen brøt ut. Som
varamann i Venstres landsstyre møtte han i
partiets stortingsgruppe under riksrådsforhandlingene. Etter 25,9. ble han aktiv i den tidlige motstandsorganisasjonen R-gruppen,
der han sammen med Olaf Solumsmoen og
Olav Larssen redigerte det som snart ble den
mest innflytelsesrike illegale avis, Bulletinen.
Bulletinen ble f om. 1941 organ for
Koordinasjonskomiteen (KK) og Christensen
ble derfra trukket inn i den ansvarlige motstandsledelsen (HL), og representerte dessuten fra 1944 Venstre i komiteen som forberedte Fellesprogrammet.
- Unntatt februar l941— mai -42 da han satt
arrestert, var Christensen en sentral aktør i
formuleringer av motstandsbevegelsens program og ideologi, med det erklærte mål for virksomheten å samle alle gamle politiske
partier til ett, stort parti etter frigjøringen.
Dette mål glapp med oppgivelsen av Paal
Bergs regjeringsdannelse i juni 1945, men
levde videre i hjemmefrontavisen Verdens
Gang. Avisen kom på gaten 23.6.1945 med
Christensen som sjefredaktør og kjernen av
HLs medlemmer i avisens råd. Christensen
satt som VG-redaktør gjennom mange
omskiftelser frem til sin død og skrev flere
fremstillinger av motstandsbevegelsens historie,
bl.a. i verkene Norges krig (1950) og
Vårt folks historie (1961).
Se også: Bulletinen; Hjemmefrontens
Ledelse; Verdens Gang.
Litt.: Grimnes, 0.K.: Hjemmefrontens ledelse, 1977.
HFD
Christensen, Ingolf Elster (1872—
1943), fylkesmann i Oslo og Akershus ved
krigsutbruddet. Han var en sterkt konservativ
embetsmann av den gamle skole, med bakgrunn som offiser og ekspedisjonssjef i Forsvarsdep., statsråd i Lykkes Høyre-regjering i
1920-årene, fylkesmann siden 1910, først i
Sogn og Fjordane og fra 1929 i Oslo og
Akershus.
Ved dannelsen av administrasjonsrådet 15.4.1940 var han som statens øverste representant i Oslo-området nærmest selvskreven som formann; av legning var han nasjonal av sinn, men samarbeidsinnstilt
overfor tyskerne og ivrig etter å finne en ordning også under riksrådsforhandlingene. I det
påtenkte riksrådet var han fra alle hold, også
fra tyskerne og NS, ansett som den naturlige
statsminister. Da forhandlingene brøt sammen
i september 1940 gikk han tilbake til sitt
embete og spilte ingen ytterligere politisk
rolle. Han ble i 1941 avløst av NS-mannen
Edvard Stenersen.
Se også: Administrasjonsrådet; riksrådsforhandlingene.
Litt.: Undersøkelseskommisjonens innst nr.2 og .3, 1946.
HFD
Christie, Wilhelm Frimann Koren
(1885—1956), i 1930-årene advokat på Hamar
og NS faste støttespiller i byen, en periode
også partiets fylkesformann. 10.4.1940 reiste
han til Oslo og ble for noen dager Quisling-
regjeringens sekretær. Etter maktovertakelsen utnevnte kulturminister Lunde ham 23.9.1940 til riksfullmektig og kommissarisk leder av NRK med oppgave å sikre norske
interesser vis-à-vis Reichskommissariat
(RK). Under seg fikk han fire direktører med
ansvar for verbalprogram, musikk, administrasjon og teknikk. Mot seg fikk han RKs Abteilung Rundfunk, ledet av den energiske
tyske parti- og radiomann Paul Müller-Franken og hans stab av norske og tyske medarbeidere. Motsetninger og intriger på kryss og
tvers, der Christie ble et lett bytte for sine
motstandere fordi han var høygradig frimurer, førte til at riksfullmektigstillingen ble
opphevet og Christie fikk avskjed i desember
1941. Resten av okkupasjonen levde han
politisk tilbaketrukket som konstituert byfogd i
Oslo mens den opprinnelige stillingsinnehaver Harald Gram befant seg i Stockholm. Christie var heraldisk interessert og
tegnet Quisling-statens reviderte riksvåpen,
den nye utgaven av St.Olav m.m. Som
ledende partimann og frimurer ble han trukket inn i den opprivende striden i NS om frimureriet. Ble idømt frihetsstraff under rettsoppgjøret.
Se også: frimurer; Norsk rikskringkasting.
Litt.: Dahl, H.F: Dette er London, 1978, Sørensen, Ø.:
Hitler eller Quisling, 1989.
HFD
Churchill, Winston Spencer (1874—
1965), britenes statsminister og legendariske
leder under 2. verdenskrig. Hans interesse for
Norge ble vakt i begynnelsen av september
1939, da han som nyutnevnt marineminister
hørte om sine stabsoffiserers planer om å
stanse Tysklands malmtilførsel fra Kiruna
over Narvik ved å minelegge norskekysten.
Han forsøkte å få kollegene i forsvarsledelsen
interessert, men møtte motstand og klarte ikke,
tross friske initiativ som bordingen av Altmark
februar 1940, å drive briter og franskmenn til
aksjon i Norge før 8.4.1940. Da var det for
sent — Hitler var alt på vei.
- Norges-felttoget som fulgte var preget av
så mye irrasjonell selvmotsigelse fra britisk
side at det resulterte i en kjede av katastrofer
på slagmarken. Det uunngåelige politiske tilbakeslaget feide statsminister Chamberlain til side og åpnet veien for Churchill
10.5.1940.
- Churchills vei til maktens tinde fikk ikke
umiddelbare virkninger for Norge. Hele Sør-
og Midt-Norge var på det tidspunkt tapt, og
pga. tyskernes skjebnesvangre fremrykking i
Frankrike besluttet Churchill å bruke styrkene
i Narvik til å forsvare de britiske øyer, tross I
Lord Corks suksess ved malmbyen. Først
2.9.1941, etter det tyske angrepet på Sovjetunionen, satte han Norge på kartet igjen, med
en plan om å lande i Nord-Norge neste år med
4 divisjoner under påskudd av å hjelpe russerne. Da han fikk høre at dette var umulig, ba han 27.9.1941 om en ny invasjonsplan for
Norge med kodenavn Ajax, denne gangen for
å hjelpe svenskene. Etter nytt negativt svar ba
han 2.10. om en detaljert plan for å innta
Trondheim, som også ble avslått.
- Churchill ga ikke opp Norges-spørsmålet.
En plan ble omsider ferdig juli 1942. Den
fikk kodenavnet Jupiter, men var så lite
offensiv at han ikke engang forela den for
krigskabinettet. Senere fulgte en ny plan med
kanadisk deltakelse. Den ble torpedert av
Canadas statsminister MacKenzie King personlig.
18.10.1942 forhørte Churchill seg diskret i Stockholm om mulighetene for at Sverige kunne tre inn i krigen; den følgende vår
fortalte han sine stabssjefer at Jupiter ville bli
iverksatt en gang i januar neste år. Under firemaktskonferansen i Quebec sommeren 1943 trakk han denne planen frem på ny, som et
mulig alternativ til invasjon i Frankrike. Midt
i februar 1944, rett før beslutningen om D-dagen, talte han fortsatt varmt for Jupiter.
- Forklaringen på hvorfor Churchill var så
opptatt av Norge er mange. Personlig var han
drevet av et brennende behov for «action»,
koste hva det koste ville. Samtidig ivret han
for å hjelpe sin sovjetiske alliansepartner. I
tillegg kommer hans intuitive tro på at krigen
kunne vinnes raskt gjennom et overraskelsesangrep der fienden ventet det minst. Norgesfikseringen tok imidlertid slutt i samme øyeblikk som de allierte gikk i land i Frankrike. I
sine omfangsrike memoarer beskriver han i
detalj frigjøringen av alle okkuperte land —
nesten: Da han skrev sine krigserindringer
(1948—54) hadde han glemt Norge.
Se også: allierte planer; Altmarksaken;
Narvik.
Litt.: Churchill, W.: Den Annen Verdenskrig, no. utg. 12
bind 1948—54.
FK
Colban, Erik Andreas (1876—1956) hadde
bred diplomatisk erfaring da han i 1934 ble
norsk sendemann til den britiske regjeringen,
fra 1942 med rang som ambassadør. Colban
var en diplomat av den gamle skole, vant til å
handle på instruks fra sin regjering. De første
dagene etter 9.4. var den norske regjeringen
avskåret fra å gi slike inntrukser. Dette førte
til kritikk av Colban for handlingslammelse,
særlig mht. å gi forholdsordrer til handelsflåten.
Senere i aprildagene 1940 samarbeidet
han nært med Hysing Olsen i spørsmål vedrørende handelsflåten, med opprettelsen av Nortraship (s.d.) som det viktigste. Colban
fikk etter hvert mindre befatning med skipsfartsspørsmål. Hans innsikt i det diplomatiske spillet og språkmektighet var verdifull
for London-regjeringen i forholdet til de allierte. I 1941 ledet Colban komitéen som behandlet utkastet til en norsk-britisk militæravtale. Allerede i januar 194l pekte Colban på styringsproblemer som kunne oppstå i
forholdet mellom de allierte frigjøringsstyrkene og det norske samfunnet under en frigjøring av Norge. Colban ønsket en frigjøringshær med sterkt innslag av norske styrker
for ikke å bli oppfattet som en ny okkupant.
Samtidig måtte de frigjorte områdene ikke
underlegges et alliert militærstyre, men en
sivil norsk administrasjon. Ikke minst takket
være Colban kom det i 1943 i stand en avtale
med Storbritannia som regulerte forholdet og
plasserte Norge i en særstilling blant de små
europeiske allierte. Mot slutten av krigen var
Colban sentral da Norge gikk inn for opprettelsen av et FN dominert av stormaktene.
Se også: FN; Nortraship; Olsen, H.; militæravtalen Storbritannia og Norge.
Litt.: Colban, E.: Femti år, 1952, Riste, 0.: London-
regjering, bd. I/II, 1973—79.
AT
Collier, Sir Laurence (1890-1976), britisk diplomat. Som sjef for Northern Department var Collier den eneste overordnede tjenestemann i Foreign Office som konsekvent
advarte mot Chamberlains forsoningspolitikk
overfor Tyskland. I april 1941 etterfulgte han
Sir Cecil Dormer som Storbritannias sendemann til den norske regjeringen, fra 1942 med rang som ambassadør. Collier fulgte
med regjeringen til Oslo etter frigjøringen i
mai 1945 og var britisk ambassadør helt frem
til 1952. Hans store kunnskaper om Norge og
norsk politikk gjorde ham til en verdifull støttespiller for Nygaardsvold-regjeringen mht.
formidlingen av norske utenrikspolitiske
synspunkter og interesser til den politiske
ledelsen i Foreign Office.
Se også: Dormer, C.
AT
Condor, Focke Wulf. Tysk 4-motors
bombe- og patruljefly. Condor kunne fra
baser bl.a. i Norge utføre lange tokt over
havet, og var en fryktet motstander for allierte skip.
IK
Coucheron, Sonja (1913-), husmor,
sangerinne, hjalp i mai 1940 en tysk soldat
som deserterte. Hun ble dømt til 8 måneders
fengsel for medvirkning til faneflukt, men
soningen ble utsatt. Coucheron kom aktivt
med i utgivelse og distribusjon av illegale
aviser, Jøssingposten og Alt for Norge. Ble
arrestert og var en av de første norske kvinnene som ble sendt til kvinneleiren Ravensbrück 15.2.1943 som NN-fange, en periode
også ved utekommandoen Neurohlau.
Se også: konsentrasjonsleirer; kvinner og
krig.
Litt.: Ottosen, K.: Kvinneleiren, 1991.
GHj
County Hotel i London ble åpnet som
norsk sjømannshotell 11.12.1940 av kong
Haakon i nærvær av kronprinsen, regjeringen
og den britiske skipsfartsminister Ronald
Cross. County erstattet det første norske sjømannssenter i London, St. George’s Hall, i Westminster Bridge Road som var blitt bombet i september 1940. Bak opprettelsen av
County stod Handelsdep., Norsk Sjømannsforbund og Nortraship. Hotellet kunne huse 215 gjester i 175 værelser. I tillegg ble det i
régi av Sjømannsforbundet drevet en rekke
velferds- og opplysningstiltak for norske sjømenn på County. I tilknytning til hotellets
kjøkken ble det holdt 4-måneders kurs for
skipskokker. County ble fort for lite og høsten 1941 ble Shaftesbury overtatt. Kort etter at County var åpnet, overtok regjeringen
nabobygningen, Tavistock House, av den britiske legeforeningen. Her ble Norsk sjømannscenter opprettet, der de fleste sjømannskontorene, bl.a. Det norske innskudds- og trekkkontor for sjøfolk, fikk lokaler. I 1942 flyttet også det norske registreringskontoret inn i
Tavistock House. Kontoret drev med mønstring og førte kortregister over alle norske borgere i Storbritannia og på alle hav. Slik førte
man kontroll med at den provisoriske anordning av 13.12.1940, om verneplikt for alle nordmenn mellom 18 og 55 år, ble fulgt.
Også det norske legekontoret holdt til i Tavistock House.
AT
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
