...side B4                    B5                    side C1...
Meny
Brigade, Den norske, se Hæren.

britiske militærorganisasjoner Helt fra sommeren 1940 hadde London-regjeringen et militært samarbeid med britene. Både regulære og hemmelige britiske militærorganisasjoner deltok i dette samarbeidet. De viktigste var:
Admiralty, kombinert admiralstab og dep. for sjøforsvaret.
War Office, kombinert generalstab og dep. for landforsvaret.
Air Ministry, kombinert generalstab og dep. for luftforsvaret.
War Cabinet, krigskabinett, for den indre krets av den britiske regjering i krigstid.
Royal Navy, den britiske marine. Norske marineenheter deltok under britisk overkommando.
Royal Air Force (RAF), det britiske flyvåpen. Norske flyavdelinger deltok under britisk overkommando.
Coastal Command, den britiske luftkommandoen for sjøområdene, sendte speiderfly og bombefly også over norsk område.
Commando, britisk elitestyrke, deltok i flere raids på norskekysten. Styrken hadde også en norsk avdeling.
Combined Operations, kombinerte operasjoner hvor styrker fra flere forsvarsgrener deltok, f.eks. raids.
MI 5, Military Intelligence 5. kontor, kontraspionasjen underlagt Innenriksdep. (Home Office)
MI 6, Military Intelligence 6. kontor, etteretningskontor under SIS.
SIS, Secret Intelligence Service, den britiske hemmelige etteretningstjenesten underlagt Utenriksdep. (Foreign Office)
SOE, Special Operations Executive, ledelsen for spesielle operasjoner i utlandet. Opprettet Independent Companies, Lingekompaniet var ett av dem.

Se også: Secret Intelligence Service; Special Operations Executive.

Litt.: Riste O.:London-regjeringa, bd. I, 1973.

BN

Brochmann, Bertram Dybwad (1881-1957), forfatter, forlegger, avisutgiver og politiker. Han skapte i mellomkrigsårene en bevegelse for «nyorientering» av samfunnet — bygd på kristendom, sosialpsykologi, økologi og samfunnsøkonomi. Tidlig på 1930-tallet stiftet Brochmann Samfundspartiet, som bygde på hans tanker. Brochmann representerte selv partiet på Stortinget fra 1934—36. Sommeren og høsten 1940 gikk Brochmann offentlig ut til fordel for Tyskland og nasjonalsosialismen, til stor skuffelse for de fleste av hans tilhengere. 14.7.1940 holdt han en tale i NRK der han støttet tyskernes kamp for å gjennomføre den nasjonalsosialistiske verdensrevolusjonen. Brochmann utdypet senere dette synspunktet i flere foredrag og i boken "Den 9de april Norge og verdensrevolusjonen", som utkom høsten l940. I de 4 siste okkupasjonsårene holdt Brochmann en lavere profil. Han korresponderte med ledende NS-folk, men gikk aldri selv inn i Quislings parti. Under rettsoppgjøret ble han idømt fengsel i 3 år og 6 måneder. Brochmanns handlinger under okkupasjonen kompromitterte også Samfundspartiet, som ikke spilte noen politisk rolle etter 1945.

Litt.: Ryste, A./Brenne, Aa.: Bertram Dybwad Brochmann, 1981.

BB

Brodersen, Arvid (1904—), sosiolog, utdannet i Berlin. Virksom som universitetsstipendiat i Oslo i 1940 da han ble tilsatt som sekretær og tolk for Stortingets presidentskap under riksrådsforhandlingene. Senere under okkupasjonen fikk han via sine studieforbindelser kontakt med Wehrmacht-offiserer i Norge som tilhørte den tyske opposisjon mot Hitler og NSDAP, i første rekke majorene Theodor Steltzer, Fridtjof Hammersen og Helmuth. J.v. Moltke, sistnevnte på besøk fra Tyskland. Disse hadde kontakt med flere nordmenn, bl.a. biskop Berggrav og arbeidsminister Tormod Hustad og familie, men fikk i Brodersen og dennes bekjentskaper i Koordinasjonskomiteen — fremst Tore Gjelsvik — en forbindelse direkte inn i den norske motstandsledelse. Fra dem mottok Brodersen visse varsler forut for deportasjonen av jødene i 1942 og arrestasjonen av studentene i 1943, samt forhåndsinformasjoner om attentatet mot Hitler 20.7.1944. Deres informasjoner, som siden 1944 gikk direkte til Jens Chr. Hauge, dannet grunnlag for Milorgs planer for frigjøringen. Brodersens selvbiografier gir levende skildringer av "det annet Tyskland" og de norske kontakter med disse miljøer.

Se også: Gjelsvik. T; Koordinasjonskomiteen; riksrådsforhandlingene; Steltzer, T.

Litt.: Brodersen, A.: Mellom frontene, 1979; Fra et nomadeliv, 1982.

HFD

Bruun, Bertel (1905-87), leder av Hirdmarinen i NS. 9.4.1940 var Bruun løytnant i marinens flyvåpen og nestkommanderende ved flystasjonen i Kristiansand. Han satt i tysk krigsfangenskap etter felttoget i 1940 og gikk inn i NS 16.05. Bruun meldte seg til fronttjeneste i Waffen-SS i februar 1941, ble dimittert i januar 1942, med grad av Obersturmführer og ble dekorert med Jernkorset. Bruun var mannen bak NS’ idé om en egen hirdmarine. Han organiserte og bygde ut Hirdmarinen over hele landet. Sommeren og høsten 1942 forhandlet han med tyske myndigheter for at norske frivillige skulle få adgang til å gjøre tjeneste i den tyske krigsmarine. Etter at dette var oppnådd, satte han i gang verveaksjoner i regi av Hirdmarinen. I alt ble mellom 400 og 500 norske frivillige vervet til tjeneste i den tyske Kriegsmarine. Bruun gikk av som leder for Hirdmarinen 17.11. 1943, etter uoverensstemmelser med tyskerne. I landssviksaken kom retten til at han ikke hadde opptrådt ondsinnet: han hadde først og fremst vært en interessert offiser. Bruun ble fradømt sin stillins i marinen og dømt til 12 års tvangsarbeid.

BB

Bryhn, Asbjørn Johan (1906—90), overvåkingssjef, politifullmektig i Oslo 1936—41. Leder av motstandsgruppen 2As politigruppe fra 1942, og samarbeidet nært med Asbjørn Sunde fra mars til september 1942. Reiste etter Sundes sprengning av Stapos hovedkvarter i Oslo 21.8.1942 til Stockholm, hvor han overfor rikspolitisjef Andreas Aulie tok avstand fra Sundes aksjonslinje. Fikk i oppdrag av Aulie å bygge opp den nye overvåkings- og sikringstjeneste under Den norske legasjons Rettskontor, med kontroll av flyktningene og kurérrutene til Norge som hovedoppgave. Ble i løsningen av disse funksjoner en omstridt person i legasjonsmiljøet. I oktober 1943 kalt til London som byråsjef for Rikspolitisjefens etterforskingskontor, med ansvar for flyktningavhør og overvåkingssaker. Etter frigjøringen sjef for landssvikpolitiets avdeling G, og Oslo- politiets Sambandsavdeling, begge forløpere for Politiets Overvåkingstjeneste (POT). Bryhn ble konstituert som politiinspektør og sjef for POT fra starten i 1947.

Se også: Evang, V; kontraspionasje; overvåking; 2A.

Litt.: Andersen, R.: Sin egen fiende, 1992.

LaB

B-17, «Flygende Festning». Amerikansk 4- motors Boeing bombefly, benyttet i stor skala under den allierte bombeoffensiven mot Tyskland. Med sin kraftige bevæpning og store bombelast var flyet et fryktet våpen. Brukt bl.a. under angrepene på Vemork i november 1943 og Herøya juli s.å.

IK

B-såpe, et av krigstidens mest kjente erstatningsprodukter. De vanlige råstoffene til såpe ble i B-såpe gradvis erstattet av mindreverdig fett og herdede marine oljer (hval og fisk). Fettsyreinnholdet i B-såpen ble redusert fra 80% til ca. 20%. Om lag 70% av selve B- såpen var fyllstoffer, som finmalt mineralmel, talkum, kritt, kalkstensmel. Som fortykningsmiddel, «lim» for å binde fyllstoffet sammen, ble brukt alginater av brunalger. I tillegg kom et ørlite tilskudd av parfyme og grønn fargetilsetning.
Det fantes et 20-talls såpeprodusenter i Norge den gang, og Forsyningsdep. fastla detaljerte standardiseringskrav. B-såpen ble stanset ut i like store stykker, fargen skulle være ens, og den skulle selges uinnpakket, uten firmamerke. Det eneste som skilte de grønne såpestykkene fra hverandre, var produsentens nummer trykket i såpen. Det ble likefullt konkurrert på kvalitet, og i hovedstadsomrAdet ble det raskt kjent at H 33, laget av Lilleborg fabrikker, var bedre enn andre. I andre distrikter ble andre nummer mer kjent. B-såpen ble produsert også ved Persil i Moss, Farmand i Larvik, Goma i Kristiansund, Lade Fabrikker i Trondheim, ved Valhalla og H. C. Andresen i Kristiansand og av mange andre fabrikker.
B-såpen kom på markedet i begynnelsen av 1941, og man fikk den på rasjoneringskort. Andre vaskemidler, som Lilleborgs Pluss, kunne kjøpes fritt. B-såpen var på markedet til 1946.

Se også: rasjonering; surrogat; såpeerstatning.

GHj

Buland, Ludvik (1893—1945), formann i Jernbaneforbundet, nestformann i LO under Jens Tangen fra september 1940. Buland undertegnet på vegne av LO-ledelsen protestbrevene til Terboven av 3.4. og 15.5.1941 mot NS-forsøkene på å nazifisere organisasjonene. Han ble arrestert av tyskerne i juni, men i første omgang løslatt etter en tid. Under unntakstilstanden som følge av melkestreiken i september 1941 ble han arrestert igjen. Standretten ga ham dødsdom, men i motsetning til Hansteen og Wickstrøm som ble henrettet, ble dommen omgjort til livsvarig tukthus. Buland ble sendt til Tyskland og døde i en Nacht und Nebel-leir straks før frigjøringen.

TP

Bull, Francis (1887—1974), professor, litteraturhistoriker, Grini-fange og forlagskonsulent, ble arrestert av tyskerne sommeren 194l i egenskap av styremedlem i Nationaltheatret sammmen med Gyldendals direktør Harald Grieg. Bull var halvt dansk, men ble i NS ofte omtalt som «jøden Bull», noe som sannsynligvis må skyldes en feilkobling til de danske brødrene Brandes. Bull hadde svak fysikk, men tilpasset seg livet i fangeleiren svært godt, holdt en rekke taler og foredrag i Grini-tiden og bidro til leirens oppnavn som «Folkeuniversitet». Hans popularitet blant de andre Grini-fangene bidro sterkt til den berømmelse han oppnådde i hele det norske samfunnet etter krigen.

Se også: Grieg, H; teaterstreiken.

Litt.: Evensmo, S.: Gyldendal og gyldendøler, 1974.

NJR

Bull, Jens (1886—1956), utenriksråd. Tiltrådte Den norske legasjonen i Stockholm 16.4.1940 som leder for Avd. for krigssaker (B-avd.). Ved minister Wollebæks død 24.10.40 overtok Bull som legasjonssjef etter å ha fungert i stillingen fra august, men ble bare godkjent som chargé d’affaires. Først 17.12.43 ble han akkreditert av Sverige som minister etter langvarig press fra London- regjeringen. De første 18 månedene var det særlig Sveriges forhold til norske flyktninger som opptok Bull. Da disse spørsmålene fant sin løsning, og den norske administrasjonen i Stockholm etter hvert vokste, synes Bull å ha kommet mer i bakgrunnen.
Bull var en dyktig, men omstridt person og i vide kretser regnet for å mangle smidighet i sin vanskelige posisjon. Han fratrådte i januar 1945, og ble utnevnt til sendemann ved den italienske regjeringen, men overtok ikke vervet. Senere ble han [minister] i Nederland [og ambassadør i Danmark].

TB

Bulletinen, illegal avis. Formelt uavhengig, men fungerte i praksis særlig siste krigsåret som talerør først for den sivile motstandsledelse, deretter for den samlede Hjemmefrontens Ledelse.
Bulletinen hadde utspring i forløperen til det som skulle bli den sivile motstandsledelse. Den kom etter hvert til å bli redigert av personer som var sentrale i Koordinasjonskomiteens og Kretsens arbeid, som Jan Janaen og Tore Gjelsvik. Blant andre medarbeidere var til ulike tider Olav Larsen, Sigurd Evensmo, Asbjøm Halvorsen og Chr. A.R. Christensen.
Avisen ble stensilert og utkom fra november 1940. Totalt utkom ca. 150 numre frem til frigjøringen. Den var eneste avis med tilknytning til den sivile motstandsledelse som overlevde «pressekrakket» i Oslo i februar 1944.
Avisen hadde opprinnelig ikke noe navn. Først fra november 1944 tok den formelt navnet Bulletinen. Fra overveiende å bringe nyheter, kom den i stigende grad til å bli et kommenterende og parolespredende organ med bl.a. den øvrige illegale presse som målgruppe. Opplaget var dermed også begrenset.

Se også: Christensen, C.A.R.; illegale aviser; Koordinasjonskomiteen; Sivorg.

Litt.: Gjelsvik, T.: Hjemmefronten, 1977, Luihn, H.: Det fjerde våpen, 1951.

TH

Buschenhagen, Erich (1895-1994), tysk infanterioberst, fra 1941 general, nøkkelperson bak planleggingen av operasjon Weserübung fra februar 1940. Ankom Oslo som stabssjef i XXI armékorps 13.3.1940 og deltok fra stabens hovedkvarter på KNA-hotellet i ledelsen av den tyske fremrykking i Norge. Etter at Sør-Norge var pasifisert tok han og en fremskutt del av staben tilhold på Hotel Britannia i Trondheim for å være nærmere kamphandlingene i Nord-Norge. Her mottok han i Falkenhorsts sted den norske øverstkommanderende general Otto Ruges befullmektigede, oberstløytnant Ragnvald Roscher Nielsen til kapitulasjonsforhandlinger.
Buschenhagen fortsatte som stabssjef under Wehrmachtbefehlshaber Norwegen frem til 1942. Han var blant de som var forhåndsinnviet i tyskernes angrep på Sovjet, og var i denne sammenheng også stasjonert i Finland en periode i 1941. 1.2.1942 representerte han atter sin sjef under Quislings statsakt på Akershus. Senere førte Buschenhagen en divisjon på østfronten, og havnet 1944 i sovjetisk krigsfangenskap.
Etter løslatelsen i 1955 har han gitt sitt bidrag til historieskrivningen og vist seg som et pålitelig vitne. I Norge vil han være kjent for sin forbindelse med Sverre Hartmann og sine skriftlige utsagn om Trondheimsavtalen overfor Oslo Byrett under Hewinssaken i 1969.

Se også: Falkenhorst, N. v.; felttoget i 1940 i Norge; Hartmann, S.; Hewins-saken; Trondheimsavtalen.

Litt.: Hartmann, S.: Spillet om Norge, 1951, Hubatsch W.: Weserübung, 1960.

OVA

bytting, et viktig uregulert virkemiddel for at folk i krigsårene skulle få endene til å møtes. En gammel garderobe på loft eller kjeller, gammelt verktøy og butikklagre som var kassable, inngikk i ny sirkulasjon. Det én manglet, kunne en annen eie to eksemplarer av.
Bytting skjedde i alle slags former — vare mot vare, vare og penger mot vare, vare mot penger. I Askim, der attraktiv gummi ble produsert, kunne de ansatte bytte til seg en fleskebit for et par støvler, eller innkassere 10 egg for en sykkelslange, mens et sykkeldekk ga godt smør på brødet. Andre steder ble varer byttet bare mot en klekkelig svartebørspris. Grensene mellom anstendig bytting og spekulativ opptreden kunne være flytende.
Ypperlige byttemidler var tobakk, brennevin, flesk, sykkelslanger, sykkeldekk, verktøy, klær, støvler og sko. Mellom by og land gikk gjenstander mot mat, i et forhold der bøndene ble ansett overlegne.
De større avisene etablerte seg som annonseorganer for godt i krigsårene, takket være det rasjonerte samfunn og varemangelen. I spaltemeter etter spaltemeter med ørsmå rubrikkannonser la folk ut sine varer til salg, kjøp eller bytting: «Et kilo flesk mot en snelle sytråd», eller «En rype mot hesjestreng».

Se også: hamstring; orge; rasjonering.

Litt.: Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1986, Middelthon, K.: Svidd gummi, 1992, Nyhus, P.: Krigsår langs Lågen, 1990.

GHJ

Børsum, Lise (1908—85), en av de mange kvinner som deltok i illegalt arbeid over et bredt register. Hun var medlem i et nettverk som eksporterte folk over grensen til Sverige. Det måtte bl.a. skaffes husrom til folk som måtte vekk og transport videre. Hun var opptatt av å bistå jøder, og familiens store villa i Thaulows vei i Oslo ble tidvis benyttet til innkvartering. Børsum ble arrestert 27.4.1943, satt en tid isolert på Grini, endte i kvinneleiren Ravensbrück.
Etter krigen skrev hun innsiktsftille bøker om egne fangeopplevelser og om konsentrasjonsleirenes karakteristika. Hun var medlem av en internasjonal kommisjon — som reiste verden rundt for å kartlegge konsentrasjonsleire, de besøkte en rekke land, bl.a. Spania, Algerie, men kom ikke inn i Kina.
Børsum var med på å stifte Nasjonalhjelpen for krigens ofre (1947), der hun i en årrekke var kontorsjef

Se også: konsentrasjonsleirer; kvinner og krig.

Litt.: Børsum, L.: Fange i Ravensbrück, 1946; Speilbilder, 1947; Fjerndomstol Moskva, 1951.

GHj

Böhme, Franz Friedrich (1894—1947). General der Gebirgstruppen og Wehrmachtbefehlshabet Norwegen fra 18.1.1945 til kapitulasjonen. Böhme var østerriker og deltok i felttogene i Polen og Frankrike før han ble tysk øverstkommanderende i Serbia høsten 1941, hvor han var ansvarlig for at tusener sivile ble henrettet. Han tjenestegjorde i Dietls 20. Gebirgsarmé i Nord-Norge og Finland og var tilbake på Balkan en stund i 1944, før han igjen ble sendt til Norge og overtok som øverstkommanderende etter Rendulic. Han fulgte ordren fra Dönitz om å kapitulere uten kamp og uten ødeleggelser. Etter krigen ble Böhme anklaget for massemord på serbere, men begikk selvmord i fengslet i Nürnberg før saken kom opp.

Se også: Dietl, E.; Dönitz, K.; Rendulic, L.

BN

Baalsrud, Jan (1917—88), motstandsmann og medlem av Kompani Linge. Sendt til Norge på Operasjon Martin i slutten av mars 1943. Unnslapp under dramatiske omstendigheter da skøyta Brattholm ble senket i Toftefjorden i Troms. Resten av gruppen på 12 i alt ble enten drept i kamp med tyskerne eller arrestert og senere henrettet. Baalsrud ble hjulpet av lokalbefolkningen over til Sverige. Hendelsene er beskrevet i boken "Ni liv" av engelskmannen David Howarth, senere filmet av Arne Skouen i 1959. I 1947 var han med på å starte Linge- Klubben, og ble dens første formann.

Se også: Kommando-Befehl.

Litt.: Howarth, D.: Ni liv, 1955.

IK


Alfabetisk
indeks..

Krigsleksikon startside..

Tilbake til
NorgesLexi..

...side B4                    B5                     side C1...
Tilbake til
toppen av siden