...side B3                    B4                    side B5...
Meny
bombing, alliert. Alliert flybombing i Norge fant først og fremst sted 1944—45. Til sammen 752 nordmenn ble drept under flybombing etter 1940. Angrepet mot de tyske ubåtanlegg i Laksevåg 4.10.1944 kostet 193 personer livet, hvorav 74 skolebarn. 29.10. ble 40 drept under bombing av Bergen, nyttårsaften 77 under et angrep på Oslo og 26.4.1945 52 drept under bombing av Vallø ved Tønsberg. Alliert bombing og torpedering av sivil skipsfart langs norskekysten kostet 416 personer livet utenom besetningene. I Nord-Norge gikk det verst utover Kirkenes, Vardø og Vadsø. Kirkenes ble angrepet i alt 328 ganger under hele krigen. Særlig harde var de sovjetiske bombeangrepene august—oktober 1944, i forbindelse med angrepet mot den tyske nordfronten 7.10. Selv om mye av bebyggelsen disse steder ble ødelagt, ble få norske sivile drept.
Grunnen til de generelt store sivile tap under den allierte bombing var lavt presisjonsnivå under taktisk og strategisk bombing, et problem som særlig berørte RAF under mesteparten av krigen. Norske myndigheter i London protesterte ved flere anledninger mot bombing i Norge, første gang høsten 1941, da RAF bombet sildoljefabrikker som regjeringen mente ikke hadde militær betydning. Bombeaktiviteten var likevel lav inntil den amerikanske 8th. Air Force ble overført til England. Interessen for tungtvannsproduksjonen til Norsk Hydro lå bak en viss opptrapplng fra høsten 1942, som førte til nye norske protester. Norske myndigheter forsøkte å påvirke målvalgene ved å lage egne mållister, men særlig amerikanske myndigheter tok lite hensyn til norske synspunkter. Frykten for økt alliert bombing lå bak forslag fra enkelte norske militære om sterk aktivisering av sabotasjevirksomheten fra slutten av 1943, men andre hensyn gjorde at dette ikke var aktuelt for Milorg.

Se også: Hurtigruten; Kirkenes; Laksevåg; Norsk Hydro; Vadsø; Vardø.

Litt.: Riste, 0.: London-regieringa II, 1979, Statistisk sentralbyrå: Statistisk oversikt over krigsdødsfallene 1940—1945, 1948.

LaB

bombing, tysk. Det alt vesentliga av tysk bombing på norsk jord fant sted under felttoget i 1940. Bruk av flyvåpen ble fra tysk side ansett som avgjørende for at angrepet mot Norge (Weserübung) skulle bli vellykket, og var den viktigste militære grunn til at Danmark måtte besettes som ledd i angrepet mot Norge. Aalborg flyplass var basis for at Luftwaffe kunne jage den overlegne britiske flåte ut av Skagerrak og sikre sjøtransportene til Norge. Under selve felttoget ble tysk bombing et virkningsfullt kampmiddel, særlig fordi det nesten ikke fantes luftvern eller flystyrker på norsk eller alliert side som kunne true et totalt tysk luftherredømme. Særlig innsatsen av stupebombefly JU-87B Stuka med sin karakteristiske støy skapte redsel i de norske rekker. Ren terrorbombing mot sivile mål ble tatt i bruk, og byer og tettsteder som lå i kampsonen ble systematisk bombet. 11.4. forsøkte 11 tyske fly å drepe medlemmer av den norske militære og sivile ledelse. Det gjorde et voldsomt inntrykk. Etter hvert ble Rena, Molde, Kristiansund, Namsos, Åndalsnes, Voss, Bodø og andre steder lagt i grus av tyske bomber. I alt 185 sivile ble drept under felttoget i 1940, en stor andel var ofre for tyske bombeangrep. I underkant av 4000 bygninger brant ned i disse angrepene. Den materielle virkning av den tyske bombing av norske militære avdelinger var mindre enn den rent psykologiske. Det var første gang flybombing fant sted i Norge; terroreffekten var betydelig.

Se også: Brente Steders Regulering; Herøya; Norsk Hydro; tungtvannsaksjonene.

Litt.: Mæsel; K.: Ni dager i april, 1990, Grimnes, 0.K.: Overfall, 1984, Statistisk sentralbyrå: Statistisk oversikt over krigstdødsfallene 1940—1945, 1948.

LaB

Borge, Ole (1915—1995), h.r.advokat, motstandspioner, en av de mest sentrale skikkelser innenfor den militære motstandsledelse. Borge er kanskje en av de virkelig "store" som er minst kjent. Han fungerte som leder for «0-siden» («Stor 0») i Milorgs Sentralledelse fra september 1943 til januar 1945 da han måtte reise til Sverige. I denne posisjonen utførte han et særdeles viktig arbeid og med stor handlekraft. Allerede fra sommeren 1943 hadde annen motstandsaktivitet krevd all hans tid, og han ble fulltids illegalist. Etter krigen utførte Borge arbeid i forbindelse med rettsoppgjøret. Avløste i 1971 Tor Skjønsberg som formann i styret for Norges Hjemmefrontmuseum, en stilling han hadde til museet ble helt overtatt av staten 8.5.1995. Borge var her hovedarkitekt bak museets drift og organisering.

IK

borgerakevitt, Borgeraquavit, Vinmonopolets store krigsprodukt. Spriten ble laget på Borregaard med sulfittsprit i stedet for potetsprit. Borgerakevitten ble okkupasjonsårenes folkebrennevin. Tilnavnene ble deretter, alt fra «plankesprit» «skal vi ta den høvla eller uhøvla i dag?» — til «nakkeskudd». Spriten var både sterk kost og hard valuta, et ettertraktet byttemiddel. I Vinmonopolets utsalg kostet den kr 6,50. På svartebørsen kunne den stå i kr 100.

Se også: bytting; svartebørs.

GHj

borgervakt, utskriving av sivile borgere til vakt ved jernbanelinjer, tyske anlegg, bensinstasjoner, bensinopplag, bruer, offentlige bygninger, ble innført i 1943 av av tysk sikkerhetspoliti, administrert av de lokale NS-myndigheter og lensmenn. Årsaken til innføringen av borgervakt var det økende antall vellykkede sabotasjeaksjoner.
Borgervaktene var ubevæpnet og tjente som gisler i tilfelle sabotasje. En del omkom under vakttjenesten.
De første parolene fra motstandsbevegelsen i 1943 om dette, gikk ikke i mot borgervaktordningen, man skulle gjøre sin plikt og ta sin risiko. Men fra sommeren 1944 ble folk sterkt oppfordret til å boikotte borgervakttjenesten. En parole fra Hjemmefrontens Ledelse i august 1944 lød: Ingen møter frivillig frem til borgervakten, og blir en hentet av politi, stikker en av på første vakt. Den som bryter parolen måtte være klar over risikoen: sabotasjegruppene hadde ordre om ikke å ta det ringeste hensyn til borgervakten, selv om denne påstår seg å være aldri så god jøssing.
Hjemmefronten søkte ellers å begrense innkallingen bl.a. ved å sørge for å ødelegge borgervaktregistre. De som ble kalt ut til vakttjeneste tok vakten ofte svært lite høytidelig.

Se også: Betongblanding; jernbanesabotasjen; sabotasjeaksjoner.

Litt.: Haukås, K.: Faktaregister for okkupasjonstiden, 1947.

GHj

Boye, Thore Albert (1912-). Var først sekretær i Finansdep., og deretter fra 1941 byråsjef i Forsvarsdep. under Oscar Torp. Boye var under hele krigen Torps nærmeste medarbeider, og samarbeidsforholdet mellom de to var svært godt. Boye representerte bl.a. forsvarsministeren i den britisk-norske samarbeidskomiteen ANCC som ble etablert i februar 1942 og som snart skulle bli krumtappen i et stadig bedre norsk-britisk samarbeid på det militærpolitiske område.
Under frigjøringen av Finnmark 1944—45 ble byråsjefen og major Boye sendt til de befridde områdene som Forsvarsdep. representant. I sine første rapporter til regjeringen om forholdene i Sør-Varanger ga han uttrykk for den nokså alminnelige oppfatning blant lederne for de norske frigjøringsstyrkene at befolkningen nordpå hadde hatt altfor tette forbindelser med tyskerne både økonomisk og seksuelt. Verken Boye eller andre i ledelsen hadde nok kunnskaper om den spesielle okkupasjonssituasjonen i Finnmark, der tyskerne i mange områder hadde vært i stort flertall. Etter krigen ble Boye ambassadør og utenriksråd.

Se også: ANCC; frigjøringen av Finnmark; militæravtalen Storbritannia og Norge; Torp, 0.

KEE

Boyesen, Jens (1920—), jurist og diplomat. Som jusstudent med DNA-bakgrunn formidlet han fra 1942 kontakten mellom Den norske legasjons pressekontor i Stockholm og h.r.dommer Ferdinand Schjelderup i Norge. Denne kontakt var svært verdifull for en gruppe av innflytelsesrike personer rundt Schjelderup, den sk. Kretsen. Som bestyrer av kontakten, venn av Schjelderup og medlem av DNA spilte Boyesen en sentral rolle for Kretsens tilgang til regjeringen, og dermed dens status som regjeringens sivile samtalepartner i Norge, og i siste instans for regjeringens anerkjennelse av den som øverste sivile ledelse i Norge. Boyesen utarbeidet for det illegale faglige utvalg i september 1942 det opprop som oppfordret arbeiderne til å melde seg ut av det nazifiserte LO. Han var Kretsens sekretær frem til sin flukt til Sverige i januar 1944. Etter krigen gjorde Boyesen karriere i diplomatiet og i UD, bl.a. delegert ved EF i Brüssel 1973—76.

Se også: Kretsen; Schjelderup, F.

Litt.: Grimnes, 0. Kr.: Hjemmefrontens ledelse, 1977.

LaB

brakkebaroner, folkelig betegnelse på dem som tjente seg mer eller mindre rike på å bygge brakker til innlosjering av tyske soldater og deres utstyr. Markedet var stort, på det meste var mellom 400—500 000 tyskere i landet, og små og store trelasthandlere og entreprenører gjorde gode og raske penger på å mette bebovet. Byggingen ble ofte legitimert med at man på den måten unngikk at norske hjem, skoler eller samfunnshus ble rekvirert av okkupanten til innlosjering, et forhold som kom flere entreprenører til gode når de etter krigen ble etterforsket for økonomisk landssvik.
Brakkene var ofte svært enkle konstruksjoner, egnet for masseproduksjon og med et minimum av isolasjon. Ved hjelp av rasjonell elementproduksjon kunne brakkene bygges raskt nok til å dekke det galopperende behovet. De enkle konstruksjonene gjorde også at mange kunne delta i produksjonen, og flere «baroner» produserte på samme vis sk. rostere: trelemmer som dekket flyplassene slik at flere og større tyske fly kunne lande på de dårlig fundamenterte landingsstripene.
Uttrykket brakkebaroner ble ofte brukt forholdsvis upresist, slik at det i praksis uttalte forakten overfor alle de små og store trelasthandlere og entreprenører som tjente penger på tyske oppdrag. I de første etterkrigsårene var det en sterk folkelig opinion rettet nettopp mot disse «baronene», koblet med et krav om at de ikke måtte tas på med silkehansker under landssvikoppgjøret.

Se også: økonomisk landssvik.

DE

Brandstorp, Ola Johan (1902—63), journalist, DNA-politiker, fra Skjeberg. Var forretningsfører for Arbeidernes Idrettsforbund og med i DNAs flyktningkomité 1934. I 1940 journalist i Arbeiderbladet og kom som eneste med tilknytning til arbeiderbevegelsen med i Milorgs Råd. Ble arrestert i 1943, men lyktes i å rømme til Sverige efter arrestasjonen av Tor Stenersen. Var en av strategene i utformingen av DNAs motstandspolitiske linjer i siste del av krigen og en aktiv talsmann for å avvise samarbeide med kommunistene, særlig mht. representasjon fra NKP i Milorgs ledelse og i det illegale Faglige Utvalg. Medlem av DNAs landsutvalg i Sverige og deltok på Göteborg- konferansen i mars 1945, hvor DNAs sentrale motstandspolitikere hjemme og ute la opp gjenreisingsplanene for partiet etter krigen.

Se også: Faglig Utvalg; Milorg.

LaB

Brandt, Willy (oppr. Herbert Ernst Karl Frahm) (1913—92), kom som tysk flyktning til Oslo i april 1933. Frem til okkupasjonen bidro han gjennom artikler, brosjyrer og foredrag til å spre kunnskap om Hitler-Tyskland, samtidig som han drev anti-fascistisk arbeid rettet mot Tyskland, bl.a. ved å leve illegalt i Berlin i flere måneder. Brandt prøvde i de første emigrasjonsårene aktivt å påvirke arbeiderbevegelsen i radikal retning, men ble selv påvirket av den politiske kulturen og demokratiet i Norge. Fra slutten av 1930-åra var han en del av norsk arbeiderbevegelse, men utviklet samtidig europeiske vyer. Etter den tyske besettelsen følte han seg knyttet til Norge med «tusen bånd», men ga aldri opp «det andre Tyskland». I sitt andre eksil i Stockholm ble han norsk statsborger (tysk statsborgerskap fratatt i 1938), og ble kjent gjennom sin skribentvirksomhet. Brandt var nær knyttet til kretsen rundt Tranmæl og ble en av arkitektene bak Stockholm-miljøets etterkrigsprogram, som igjen dannet grunnlaget for den Internasjonale gruppe av demokratiske sosialister. Ut fra langsiktige europeiske fredsperspektiver tok han avstand fra tanken om tyskernes «kollektive skyld» som en egen form for rasepolitikk, analyserte nazismens politiske, økonomiske og sosiale forutsetninger og avviste tanken om å ekskludere Tyskland fra det internasjonale samfunnet. Dette fremkalte sterke reaksjoner i London, særlig hos Ttygve Lie. Brandt var også utsatt for kritikk fra andre norske eksil-miljøer, men ble rett etter krigen betraktet som en av de mest effektive talsmenn for Norges sak.
I Stockholm var Brandt samtidig en sentral skikkelse i det internasjonale sosialistmiljøet, hadde kontakter med tyske eksil-miljø og motstandskretser samt allierte etterretningstjenester. Efter frigjøringen ble han norsk presseattasjé ved militærmisjonen i Berlin, inntil han i 1948 vendte tilbake til tysk politikk.

Se også: Håndslag; Tranmæl, M.; Angerer, Georg.

Litt.: Brandt, W.: Forbrytere og andre tyskere, 1945, Lorentz, E: Willy Brandt i Norge, 1989.

EL

Bratteli, Trygve (1910—84), født på Nøtterøy. Før krigen AUF-sekretær og redaktør av AUFs organ Arbeider-Ungdommen. Tilhørte den moderate flertallsfløyen i AUF. Bratteli var blant tilhengerne av militær opprustning på DNAs landsmøte i 1936. I april 1940 ble han sekretær for DNAs «kriseutvalg» i Oslo som Elias Volan ledet, og deretter i partiets midlertidige sentralstyre ledet av Alfred Ljøner. Bratteli deltok i juni i forhandlinger med de borgerlige partiene om felles opptreden overfor tyskerne.
Sommeren 1940 ledet han an i konflikten med mindretallet i AUF anført av Ørnulf Egge og Edvard Bull jr., som støttet tilpasningslinjen til Fagopposisjonen av 1940. I stedet gikk flertallet inn for samarbeid med de borgerlige partiene som var representert på Stortinget. Bratteli var også sterkt kritisk til DNA-lederne Ole Øisang og Magnus Nilssens opptreden under Riksrådsforhandlingene sommeren 1940. Han var blant dem i sentralstyret som gikk imot å avsette kongen, noe flertallet i DNAs stortingsgruppe gikk inn for.
Våren 1941 var Bratteli bygningsarbeider under gjenreisningen av Kristiansund. Herfra kritiserte han sterkt LOs tilpasningspolitikk under ledelse av Tangen. I august s.å. holdt han den politiske innledningen på AUFs illegale landskonferanse på Dovre, og spilte fra nå av en sentral rolle i forberedelsene til AUFs illegale virksomhet. Dette førte til at han ble arrestert av tyskerne og i mai 1943 sendt til Tyskland. Efter først å ha vært i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, ble han overført til flere Nacht- und Nebel-leire og klarte såvidt å berge livet.
Etter frigjøringen ble Bratteli 18.5.1945 DNAs partisekretær. På DNAs landsmøte høsten 1945 rykket han opp til nestformann i partiet, et verv han beholdt helt til 1975. Stortingsrepresentant 1950—81. Statsminister 1971—72 og 1973—76.

Se også: fagopposisjonen av 1940; fangelitteraturen; Hansteen, V.; LO; NN; riksrådsforhandlingene; Volan, E.

Litt.: Bratteli, T.: Fange i natt og tåke, 1950, Våren som ikke kom, 1981.

TP

Bräuer, Curt (1889—1969), dr. juris. Født i Breslau, Schlesien. Deltok i 1. verdenskrig før han i 1920 gikk inn i utenrikstjenesten. I september 1939 var han ambassaderåd i Paris, tysk sendemann i Oslo fra 14.11.1939 til 16.4.1940.
Offisiell tysk utenrikspolitikk var å støtte norsk nøytralitet, og Bräuer gikk helhjertet inn for denne linjen, som han mente var den beste også for Tyskland. De tyske angrepsplanene ble utarbeidet i dypeste hemmelighet, og Bräuer visste ingen ting før 8.4.1940, da torpederingen av Rio de Janeiro fikk ham til å ane at noe foresto. Samme kveld kom en kurer fra Berlin med oppdraget fra Hitler: Bräuer skulle som Bevollmächtigter des Reichs (øverste tyske sivile myndighet i Norge) overrekke det tyske ultimatum til den norske regjering neste morgen.
Bräuer var overbevist om at nordmennene ville velge å bøye seg for overmakten, bare han fikk til forhandlinger. Men han visste at Hitlers krav om Quisling som statsminister gjorde en ordning umulig, og var forberedt på det nei han fikk av kongen 10.4. Derfor var han åpen for forslaget fra norsk hold i Oslo om et administrasjonsråd for de besatte områdene. Han hadde fått Quisling til å tre tilbake og overfor Berlin presentert rådet som et «regjeringsutvalg», da han overraskende ble kalt til Berlin 16.4.1940. Hitler hadde bestemt seg for å bytte ut Bräuer med en sterkere personlighet: Josef Terboven.
Karrieren var slutt for Bräuer. En misfornøyd Hitler sendte ham til fronten. Han satt etter krigen i russisk krigsfangenskap i 9 år, noe som nesten knekket ham fysisk. Vest- Tyskland lot ham heller ikke komme inn igjen i utenrikstjenesten den korte tiden han ville hatt frem til pensjonsalderen, antakelig for å unngå kritikk fra Norge.

Se også: Administrasjonsrådet; Habicht, T; Terboven, J.

Litt.: Nøkleby, B.: "Fra november til april — sendemann Bräuers personlige politikk", i 1940 — Fra nøytral til okkupert, 1969.

BN

Brendberg, Martin Jensen (1896—1953), bygningsarbeider fra Hemnes. Faglig leder i NKP i 1934, medlem av sentralstyret 1934—41. Sommeren 1940 deltok han i den sk. Fagopposisjonen, men brøt med denne etter at NKP ble forbudt 16.8.1940. I samråd med Viggo Hansteen tok Brendberg i slutten av september 1940 på seg vervet som sekretær for Jens Tangen, som tyskerne hadde utnevnt til ny LO-formann. Under melkestreiken i september 1941 var Brendberg på reise, ble advart om arrestasjonene og gikk i dekning. Ble valgt inn i NKPs sentralkomité 31.12.1941, hørte til Furubotns nærmeste medarbeidere, og var pådriver for NKPs overgang til den aktive motstandspolitikk. Ble sendt til Sverige høsten 1942 for å arbeide for sammenslutning av DNA og NKP og virke for NKPs krigspolitikk i Stockholm. I 1946 ble han ekskludert fra LO for sin virksomhet i Fagopposisjonen og i LO i 1940—41, og i særlig grad gjort personlig ansvarlig for NKP’s politikk i denne periode. I realiteten ble han fordømt for den faglige taktikk som Viggo Hansteen var hovedarkitekt for. Eksklusjonen kan i ettertid ses som innledning til DNAs skjerpede kamp mot kommunistene. Fikk tilbake sitt medlemskap i LO etter søknad i 1949.

Se også: fagopposisjonen av 1940; Hansteen, V.; melkestreiken; Tangen, J.

Litt.: Pryser, T.: Klassen og nasjonen, 1988.

LaB

brenselsferie, skoleferie for å spare på brensel ble ofte iverksatt under okkupasjonen. Men i februar 1942 gjaldt det alle landets skoler, fra 27.2. og én måned fremover, og den ble kunngjort med bare én dags varsel. Den offisielle begrunnelsen var «de veksler som den strenge vinter har trukket på landets brenselbeholdninger». Men det Kirke- og undervisningsdep. hadde behov for, var å vinne tid i den pågående strid med lærerne om medlemskap i Norges Lærersamband som var opprettet 5.2.
Brenselssitusjonen var definitivt vanskelig under hele okkupasjonen, og de første krigsvintrene var meget strenge. Mange steder i Norge var vinteren 1942 rekordkald. Kommunene hadde ut fra erfaring sikret seg store lagre med ved, så for skolekretsene kom brenselsferien høyst overraskende. Mange elever jublet nok over den plutselige ferien, foreldrene gjorde det neppe, og i hjemmene kunne det på dagtid være enda kaldere enn på skolen.

Se også: Lærersambandet; lærerstriden.

Litt.: Nøkleby, B.: Holdningskamp, 1986, Hagemann, G.: Skolefolk, 1992.

GHj

Brente Steders Regulering (B.S.R), organisasjon opprettet i juli 1940 for å utarbeide by- og reguleringsplaner for gjenreisning av norske byer ødelagt i krigens første måneder. Initiativet til B.S,R. ble tatt av Riksarkitekten, og ledelsen ble overlatt professor ved NTH Sverre Pedersen, den førende norske byplanlegger i mellomkrigstiden. Ved utgangen av 1940 var i første rekke Bodø, Narvik, Namsos, Steinkjer, Kristiansund, Molde, Åndalsnes, Elverum og Vossevangen under planlegging. Arbeidet ble utført raskt, ofte uten tilstrekkelig kartgrunnlag og uten forundersøkelser på stedet. Allerede i september 1940 forelå ferdige planer for de 6 første byene, slik at gjenreisningen kunne begynne før frosten kom. Byenes ødeleggelse gjorde det her med ett mulig å planlegge for større linjer, orden og en bevisst komponering av gater, plasser og bygninger.
B.S.R. sto under tilsyn av Generalinspektøren for Rikets hovedstad, Albert Speer i Berlin. En av Speers representanter kontrollerte planene på stedet og ga direktiver om det nye rikets byplan-ideologi. De første planene ble særlig kritisert for å ta for mye hensyn til lokale forhold og til eiendomsgrenser. Planene ble deretter endret, og B.S.R.s personale sendt til Speer i Berlin for å tas i skole. Pedersen ble særlig imponert over Speers plan for Berlin og andre nazistiske nyanlegg. B.S.R fikk deretter grønt lys for videre arbeid.
Ettersom gjenreisningen ble utsatt, og etter direktiver fra Berlin, ble planene gitt mer utførlig arkitektonisk bearbeidelse. Bykjernene ble gitt en «verdig og autorativ karakter», hovedgater og torg ble formet som «oppmarsjgate og appell-plass», og en stram, klassisk, monumental symmetri ble innført. «Tysk mentalitet» skulle gjenreises på de norske branntomter. Ettersom det ble lite bygging under krigen, falt den tyske interessen for virksomheten etter hvert bort, men B.S.R.s arbeid fortsatte til krigens slutt, da den ble omorganisert og satt under ny ledelse.
B.S.R. fikk etter 1945 gjenreisningen av det krigsødelagte Nord-Troms og Finnmark som hovedoppgave. Arbeidet utviklet seg dermed vekk fra den arkitektoniske byplanbearbeidelse i autoritær og klassisk forstand, og utviklet prinsipper for oversiktlig tverrfaglig planlegging, med særlig vekt på regionalt samarbeid. B.S.R. ble nedlagt i 1952.

Se også: bombing, alliert; Speer, A.

PB


Alfabetisk
indeks..

Krigsleksikon startside..

Tilbake til
NorgesLexi..

...side B3                    B4                     side B5...
Tilbake til
toppen av siden