- Bjørnefjellsavtalen,
den siste lokale
kapitulasjon under felttoget i Norge. Kontakt
ble etablert mellom norsk og tysk overkommando 9.6.1940 med sikte på forhandlinger.
Tyskerne krevde forhandlere med ubegrenset
fullmakt sendt til Overkommandoen i Trondheim og til sjefen for 3. Gebirgs-Division,
general Dietl, på Bjørnefjell ved Narvik.
General Ruge sendte oberstløytnant Roscher
Nielsen til Trondheim og oberstløytnant
Wrede Holm til Bjørnefjell. Avtalen med
Dietl ble undertegnet 10.6.1940. Wrede
Holm gjorde Dietl oppmerksom på at krigstilstanden
mellom Norge og Tyskland skulle
bestå og at norske sjø- og luftstridskrefter
hadde forlatt landet. Bjørnefjellsavtalen
inkluderte likevel også marine og flyvåpen.
Bestemmelsene om overgivelse av materiell
var videre av landsomfattende karakter.
- Bjørnefjellsavtalen og Trondheimsavtalen
var i det vesentlige identiske. Der disse stred
mot hverandre, gjaldt Trondheimsavtalen. I
senere diskusjoner om Trondheimsavtalens
omfang er Bjørnefjellsavtalen, som en i
utgangspunktet lokal kapitulasjon, anvendt
som argument for at dermed måtte Trondheimsavtalen være en total våpennedleggelse.
Se også: Buschenhagen, E.; Dietl, E.; felttoget i 1940 i Norge; kapitulasjonen i 1940;
Ruge, 0.; Trondheimsavtalen.
Litt.: Dietl, Herrmann: General Dietl, 1951, Gotaas, B.:
Fra 9. april til 7. juni, 1945, Hartmann, S.: Søkelys på
1940, 1971.
OVA
Bjørnson-sønnene. Dikterhøvdingen
Bjørnstjerne Bjørnsons sønner var alle delvis
oppvokst i Tyskland og hadde dype røtter
både i norsk og tysk kultur, men de forholdt
seg svært ulikt til Tyskland og NS. Den yngste, bondelederen og stortingsmannen Erling
(1868—1959), som hadde arvet farsgården
Aulestad, ble aktiv NS-mann; den nest yngste, Einar (1864—1942), var passivt medlem;
en uekte sønn av Bjørnson, Anders Underdal,
var også med i NS. Samlet bidro dette til å
befeste myten om at hele Bjørnson-familien
støttet NS.
- Den eldste av Bjørnson-sønnene, teatermannen Bjørn Bjørnson (1859—1942) var gift med en jødinne, Eileen Cohn. I tillegg var
han politisk og ideologisk en iherdig motstander både av Hitlers Tyskland og NS. Han ga uttrykk for dette i en tale i Universitetets
aula der han priste Bruno Walther som var
utvist fra Det tredje Rike og leste fra sin fars
dikt "Ja vi elsker". Åpenbart var både tyskerne
og NS interessert i å bevare forestillingen om
hele Bjørnson-familiens tyskvennlighet, og
unnlot å straffe ham. De fikk særlig god hjelp
til å befeste forestillingen av Erling Bjørnson,
som var en flittig benyttet agitator under
okkupasjonen, ikke minst gjennom kringkastingen.
I 1944 skrev Erling Bjørnson en artikkel i Ragnarokk der han postulerte at hans far
ville ha vært NS-mann. Erling Bjørnson ble
siden idømt 10 års straffarbeid. Han holdt fast
ved sine synspunkter, men møtte motgang i
sin familie.
Litt.: Bjørnson-Gulbransson, D.: Aulestad tur-retur,
Bjørnson, E.: Boken om Bjørn, 1946.
NJR
Bjørn West, se baser.
Blehr-Backe-avtalen, avtale inngått i
Berlin i slutten av mars 1942 mellom
næringsminister Eivind Blehr og den tyske
ernæringsminister og statssekretær Backe.
Avtalen sikret Norge innførsel av næringsmidler fra Tyskland for resten av okkupasjonen. Norge var nærmest helt henvist til Tyskland som leverandør av livsmidler. Under sitt
første offisielle besøk hos Hitler 13.2.1942
overrakte Quisling et PM om Norges forsyningsvanskeligheter. En melding om at
25 000 tonn kom fra Hamburg ikke ville bli
ekspedert, utløste Blehrs improviserte flytur
til Berlin. Avtalen sikret leveranser av fett og
korn, og ble siden påberopt overfor tyskerne.
Importoverskuddet fra Tyskland hadde stadig
økt, og fra 1942 av var det tysk politikk å
avvikle clearingssaldoen og bare levere mot
tilsvarende ytelser fra Norge. Like fullt fortsatte saldoen å vokse i Blehrs embetstid til
789 mill. riksmark i tysk favør våren 1944,
hvilket ble muliggjort ved denne avtalen.
Importoverskuddet innebar en nettogevinst
for Norge, idet summen ikke ble tilbakebetalt.
- Lagmannsretten krediterte i 1946 Blehr for
hans virksomhet på dette felt, som også ble
muliggjort ved hjelp av provianteringsdirektør
Nikolai Schei og holdningen til Reichskommissariats ernæringssjef Karl Blankenagel.
Se også: Blehr, E.; nasjonale regjering;
Otte, C.
Litt.: Aukrust, O./Bjerve, P.J.: Hva krigen kostet Norge,
1945, Forbundet for sosial oppreisning: § 104, 1955, Milward, A.: The fascist economy in Norway, 1972.
OVA
Blehr, Eivind (Stenersen) (1881—1957),
NS-politiker, Fylkesmann i Oslo/Akershus
fra 1.9.1941 til 14.2.1942 og fra 1.7.1944 til
frigjøringen, handels- og forsyningsminister i
Quislings regjering fra 1.2.1942, næringsminister fra 1.5.1943 til 12.6.1944, dømt til 20
års tvangsarbeid i 1946. Blehr var sønn av
statsminister Otto Blehr og vokste opp i et
utpreget nasjonalistisk venstremiljø. Utdannet som jurist og ansatt i Utenriksdep. i 1905.
Både før og etter 1918 hadde han viktige folkerettslige oppdrag.
- Blehr var innom NS i 1933—34, men
meldte seg inn igjen i 1941. Hans orientering
gikk først og fremst i retning av å forsvare
norske næringsinteresser. Samtidig var han
en motstander av den parlamentarismen hans
far hadde vært med på å innføre, og han
aksepterte fullt ut et autoritært NS-styre som
en overordnet politisk ramme i Norge.
- Som minister var Blehr av de mest uredde
og egenrådige i NS-ledelsen. Han gjorde det
klart at han ønsket et selvstendig Norge under
Quislings ledelse, og motsatte seg gang på
gang krav fra okkupasjonsmakten av økonomisk art. Det var i stor grad hans fortjeneste
at norske kirkeklokker ikke ble utlevert til
tyskerne. Denne nasjonalistiske holdningen
gjorde at han ble en tom i øyet på Reiehskommissariat, og han ble også motarbeidet av
krefter i NS-ledelsen. Sommeren 1944 ble
han presset ut av regjeringen. Etter at han
hadde sonet sin dom, engasjerte han seg, som
en av de ytterst få sentrale NS-medlemmer, i
Forbundet for sosial oppreisning.
Se også: Blehr-Backe-avtalen; Hagelin,
A. V.; kirkeklokkene; Norges Næringssamband.
Litt.: Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989.
ØS
blending av alt lys for å hindre at fly skulle
kunne orientere seg ble straks påbudt av okkupasjonsmakten etter 9.4.1940. Blendingstiden
kunne vare sommerstid fra kl. 16.20 til kl.
08.39 i Oslo, og på bygdene en time lengre,
fra kl. 15.48 til 09.12, om vinteren enda
lengre. Fra starten av var det mange syndere i
landdistriktene idet alle vinduer og luker i
uthus måtte være tildekket. Mulkt ble ilagt for
brudd på blendingsforskriftene: kr 20—50. De
som syndet ofte, mistet for en tid strømmen.
Det ble utstedt mange bøter til syklister som
ikke blendet sykkellykten godt nok.
- Blendingen skapte nye næringer: produksjon av svake dynamo håndlykter, som måtte
pumpes hele tiden, egne blendingshetter på
bil- og busslykter og produksjon av blendingsgardiner. Alminnelige rullegardiner
kunne ikke brukes, det måtte brukes tykt svart blendingspapir, som ble festet til vinduskarmen med klemmer eller skodder. Privat
utendørs belysning var forbudt, med dispensasjon for jordmødre og leger. Gatelyktene
hadde blåfargede pærer eller svartmalte
kupler med bare små, klare felter, og trær og
stolper ble påmalt hvite «magebelter» for at
folk skulle kunne orientere seg i mørket.
Gatene i Norge ble for første gang hvitstiplet.
I flere byer ble det organisert lostjeneste av
unge menn som kunne bestilles som los hjem
om kveldene.
Litt.: Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1986, Nyhus, P.: Krigsår
langs Lågen, 1990.
GHj
Blindheim, Svein (1916.—), offiser og
medlem av Kompani Linge. Ble avvist av sin
regimentssjef ved IR 2 i Oslo 9.4.1940,
meldte seg frivillig i Askim, og deltok i kampene ved Fossum bru. Internert i Sverige etter
1.div. flukt over grensen 14.4., og sendt tilbake til Norge i juli 1940 sammen med divisjonen. Reiste til Sverige i februar 1941, og
etter en periode i flyktningeleiren Öreryd
kom han med fly til Moskva 18.6., deretter
via lange omveier til Skottland i november
1941. Rekruttert til SOE etter initiativ av
Martin Linge. Etter opplæring sendt hjem i
april 1943 som leder av «Puffin» (med William Houlder som «Puffin 2»), med oppdrag
for instruksjon og organisering av Milorg D-
13 i Drammen og Oslo-området. Ble arrestert
sammen med Houlder på Kongsvinger 16.11.1943, men klarte å flykte til Sverige,
Vendte tilbake til Norge i januar 1944. Tok
sommeren 1944 initiativ overfor D-13s sjef
Lorentz W.Brinch for å danne aksjonsgrupper i D-13 for å drive sabotasje, og ble D-13s
første aksjonsleder. Ble i januar 1945 kalt til
London for å planlegge masseflukt fra Grini
fangeleir i krigens sluttfase. Vendte tilbake til
Norge i april 1945 som stabssjef for D-13.
- I 1949 ble Blindheim tilknyttet Forsvarsstaben (Fst II), hvor han en tid arbeidet med
«Stay Behind»-grupper og norsk-finsk spionasje i Sovjetunionen (1953). Avslørte i 1961
at norske styrker øvde i bruk av atomvåpen, og
i 1978 spionasje mot Sovjetunionen fra finsk
område. S.å. dømt til 75 dagers fengsel for
avsløringen av operasjonene i Finland. Reaksjonene mot ham var sterke, men et forslag om
å ekskludere ham fra Linge-klubben ble avvist.
- Har skrevet Frontkjemperbevegelsen (utrykt
hovedfagsoppg., 1974) og Nordmenn under
Hitlers fane, 1977.
Se også: Aks.13.000; Kompani Linge; Milorg; Special Operations Executive.
Litt.: Blindheim, S.: Offiser i krig og fred, 1981.
LaB
Blix Forlag, lite nasjonalsosialistisk forlag,
eid av Bjørn Blix og drevet av bokhandler
Sverre Scheen. Under okkupasjonen fremsto
Blix mer og mer som NSs «partiforlag», fordi
de utga størstedelen av partiets brosjyrelitteratur.
Før krigen hadde forlaget utgitt litt
bedriftshistorie, under krigen også historiske
verker. Forlaget utga ikke skjønnlitteratur av
betydning, men fikk en bestselger med Jonas
Lies reiseberetning "Under Balkans blåner".
Se også: Kamban; NS-forlag; Stenersens
Forlag.
Litt.: Ringdal, N.J./Larsen, T.H: "Kultur og kommers,
1995.
NJR
Blix, Ragnvald (1882—1958), karikaturtegner som i krigsårene og etterpå oppnådde
sterk anerkjennelse for sine bitende antinazistiske karikaturer. Han var en meget dyktig
persontegner, men aller dyktigst til å ta en hel
situasjon på kornet. Hans treffsikre strek og
replikkunst kom klart til uttrykk i hans tegnede kommentar til Quislings møte med Hitler i Berlin: «Jeg er Quisling!» — «Og navnet?» På en annen kjent tegning lar han
Edvard Grieg klimpre ubekymret på sin
harpe i himmelen, mens Bjørnson og Jonas
Lie ser uhyre nedstemte ut pga. sine NS-barn.
- Blix var sønn av salmedikteren og teologiprofessoren Elias Blix og kjent i Norge fra sin
ungdom av. Internasjonalt slo han gjennom i
Paris i 1905. De fleste av hans karikaturer fra
krigsårene ble trykt i Göteborgs Handels og
Sjöfartstidning under pseudonymet Stig
Höök. De oppnådde en viss illegal spredning
under krigen, men ble ytterligere populære
etter krigen.
NJR
Blodveien, strekning på Riksvei 50, om lag
1,5 km lang, mellom Botn og Saltnes, like
nord for Rognan i Saltdal, på det som i dag
kalles E 6. Byggingen av Riksvei 50, stamveien til Kirkenes, ble fullført av tyskerne,
med makt, tvang og grusomheter. Blodveien
ble i hovedsak bygd av jugoslaviske tvangsarbeidere, serbere og kroater, men også av
russiske krigsfanger. Et stort ukjent antall
fanger ble drept av tyskerne mens veiarbeidet
pågikk 1942-45.
- Da fangen Milos Banjak ble skutt av en
Wehrmacht-vaktpost 14.7.1943, malte hans
bror som var til stede, et kors med den dødes
blod på en fjellvegg. Korset blir år om annet
fornyet med maling.
- I 1955 ble filmen Blodveien laget, etter
Sigurd Evensmos manuskript, et norsk-jugoslavisk samarbeid med Ola Isene og Milan Milosevic i hovedrollene.
Se også: serberleire; krigsfanger i Norge;
Nordlandsbanen; Riksvei 50.
GHj
Blücher, tung krysser på 12 200 tonn, det
nyeste større fartøyet i den tyske marinen, tilhørte den gruppen av tyske krigsskip som
skulle okkupere Oslo 9.4.1940.
Tyskerne regnet med at gruppen skulle slippe uhindret
forbi de norske kystfestningene i Oslofjorden
slik at tyske soldater straks skulle få kontroll
med hovedstaden og kunne true kongen og
regjeringen til å overgi seg. Blücher ble skutt
i senk av Oscarsborg festning. Først fikk den
fulltreffere fra hovedbatteriet, så åpnet kanoner på østsiden av fjorden ild, og til slutt fyrte
torpedobatteriet på Oscarsborg av to dødbringende torpedoer. Kl. 6.21 gikk skipet til
bunns med baugen først. Omkring 1000 soldater og sjømenn mistet livet mens 1400 klarte å dra seg våte og forfrosne i land på
østsiden av fjorden. De andre skipene i
angrepsgruppen snudde da og landsatte sine
soldater lenger sør. Resultatet var at det tyske
angrepet på Oslo ble sterkt forsinket. I stedet
for at tyskerne inntok byen tidlig om morgenen, ble den først okkupert av flybårne soldater ved middagstid. Uten å være direkte truet av tyske soldater kunne regjeringen nekte å
overgi seg, og den og kongen rakk å forlate
byen slik at de dagen etter kunne vedta å fortsette kampen.
Se også: Moses og Aron; Oscarsborg.
OKG
Blumenpflücken, blomsterplukking, kodenavnet for tysk Sipos svar på hjemmefrontens
likvideringer. Da stapomannen major Gunnar
Lindvig ble likvidert i mai 1944, valgte Sipo et
offer med tilsvarende grad, major Einar Hærland. Gestapo-mannen Ernst Weiner utførte de
første 4 Blumenpflücken-drapene (Hærland,
Sigurd Roll, Gunnar Spangen og Sigrid Hammerø) på ordre fra gestapo-sjef Reinhard. Mordene skulle utføres slik at de ikke kunne
spores tilbake til Sipo, så hjemmefronten fikk
skylden og dermed beviste at den var lite
effektiv og ikke engang kjente sine egne. Men
forholdene var altfor gjennomsiktige i Norge
til at en slik strategi kunne lykkes: Da Weiner
skjøt advokat Spangen utenfor Drammen
1.7.1944, visste hele byen bare noen timer
etterpå at han var blitt bortført av Gestapo.
Det er ikke helt klart hvem som skal regnes
som Blumenpflücken-ofre blant de mange
som ble skutt av Gestapo det siste krigsåret.
Antallet blir ofte oppgitt til mellom 4 og
9—10, men kan være noe høyere. Gestapofolk
opplyste etter krigen at aksjonen ble satt
i gang etter mønster fra Danmark, men der
var antallet langt høyere både når det gjaldt
hjemmefrontens likvideringer og dem som
ble skutt av tyskerne som motterror.
Se også: Gestapo; likvideringer; Weiner, E.
BN
Bodø lå de første ukene etter 9.4.1940 i den
frie norske sonen. Norske avdelinger ble satt
opp i byen, senere kom også britiske tropper
dit. Byen ble stadig utsatt for tyske flyangrep,
men stort sett mot begrensede mål. 27.5. kom
så den store ødeleggelsen.
Et angrep om morgenen gjorde bare mindre skader, men ved
18-tiden kom 36 tyske fly inn over byen i bølger på tre om gangen og bombet uavbrutt i to timer. Eksplosjonene kom så tett at de til tider hørtes ut som et eneste sammenhengende
drønn mellom fjellene. Den tette trebebyggelsen begynte å brenne, og snart sto hele kvartaler i lys lue. Flyene fløy langs hovedgatene og ødela systematisk kvartal etter kvartal. Et av de første målene var sykehuset. Pasienter og redningsmannskaper ble beskutt
med mitraljøser, det samme skjedde overalt
hvor det ble forsøkt slukking eller hvor det
var tegn til liv. En kilometerbred røksøyle
over byen kunne ses i store deler av Nordland.
Takket være at mange hadde flyktet fra
byen tidlig på dagen, ble bare 12 personer
drept, de fleste eldre mennesker som hadde
søkt tilflukt i kjellere. Bombingen la hele sentrum
i ruiner, og av Bodøs 6000 innbyggere
ble nærmere 5000 hjemløse.
BN
Boehm, Hermann (1884—1972), generaladmiral, øverste leder av den tyske krigsmarine i Norge. I april 1940 utnevnt til kommanderende admiral for det tyskokkuperte Norge.
I januar 1943 ble hans tittel endret til øverstbefalende for marineoverkommandoen i Norge. Under seg hadde han flere admiraler;
fra februar 1943 hadde tre «kommanderende
admiraler» ansvar for hhv. polarområdene,
Nord-Norge-kysten og vestlandskysten.
Pga. Norges strategiske betydning i kampen om havområdene iakttok Boehm med mistro den politiske kurs Reichskommissar
Terboven trakk opp for Norge; Boehm kritiserte ham generelt for å være uinteressert i
landet og spesielt fordi han var negativt innstilt til NS og Quisling, som var krigsmarinens særlige protesjé. Samtidig sto Boehm i et visst motsetningsforhold til øverstbefalende
for hele den tyske hærkommando i Norge,
general von Falkenhorst. I likhet med toppsjefen for
Kriegsmarine Erich Raeder mente han
at man i Norge egentlig burde plassere en
marineoffiser i den militære toppstilling.
- Med støtte av sin adjutant Richard Schreiber
besørget Boehm en intensiv rapportvirksomhet til Raeder og prøvde med ham som mellommann å motarbeide Terbovens politikk hos Hitler. Terboven hadde fordel av sin
direkte kontakt til Hitler og brukte den til å
vende stemningen mot Boehm og generelt
mot marinens innblanding i politiske anliggender.
8.11.1942 sendte Boehm et offisielt
klageskriv om Terboven, noe som førte til
motbeskyldninger og innledet avslutningen
på Boehms virke i Norge. Da Raeder gikk av
som sjef for den tyske marine, mistet Boehm
sin viktigste beskytter. Raeders etterfølger,
Dönitz, løste ham i februar 1943 fra stillingen
som øverste tyske marinesjef i Norge.
Se også: Ciliax, 0.; Dönitz, K.; Kriegsmarine; Raeder, E.; Schreiber, R.: Terboven, J.
Litt.: Boehm, H.: Norwegen zwischen England und
Deutschland, 1956, Paulsen, H.: Terboven i konflikt med
Krigsmarine, 1972.
AL
bokhandelen under okkupasjonen, se
Den norske Forleggerforening
;
forfatterstreiken;
Vern om norsk bokheim.
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
