- Bergensfjord,,
D/S, se handelsfartøy.
Berger, Gottlob (1896—1975), tysk SS-
Obergruppenführer, sjef for SS-Hauptamt, dømt til 25 års fengsel i 1949. Berger var en av Himmlers nærmeste medarbeidere og en
av de sentrale skikkelsene i SS. Før sin karriere i SS arbeidet han som gymnastikklærer.
Han ble utnevnt til sjef for SS-Hauptamt, det
veldige SS-byråkratiets sentraladministrasjon,
i august 1940. I denne stillingen viste
han seg som en fremragende administrator.
Han spilte en vesentlig rolle i å bygge opp den
militære grenen av SS, Waffen-SS, og han var
trolig hovedmannen bak ideen om å organisere
frivillige utenlandske avdelinger i Waffen-SS
fra 1940 av.
- Ideologisk var Berger en av pådriverne i å
utvikle en pangermansk forestilling. Han
hadde hovedansvaret for å bygge opp underavdelinger
av Allgemeine SS i sk. germanske
land. Etter at slike organisasjoner var etablert
i Norge, Nederland, Belgia og Danmark, var
det hans oppgave å styre og kontrollere dem
fra Berlin.
- Berger fulgte nøye med i norske NS-forhold.
Han besøkte Norge flere ganger. Frem
til høsten 1942 var han spesielt begeistret for
NS partiminister Rolf Jørgen Fuglesang. Han
forsøkte forgjeves å overtale ham til å bli
leder for det reorganiserte Germanske SS
Norge sommeren 1942. Senere ga han tydelig
uttrykk for sin misnøye med den norske SS-
sjefen Jonas Eie.
- Da den tyske krigslykken snudde, var Berger
raskt ute med å omdanne sin pangermanske
overbevisning til et alleuropeisk perspektiv.
Han tok sterkt til orde for å trekke stadig
nye folkegrupper med som frivillige i Waffen-SS.
Berger slapp ut av fengslet allerede i
1951.
Se også: Germanske SS Norge; Himmler,
H; pangermanisme; Riisnes, S.; Waffen-SS.
Litt.: Reitlinger. G.; The SS: Alibi of a Nation, 1957.
ØS
Berggrav, Eivind (Josef) (1884—1959),
biskop og leder av kirkekampen. I årene
1925—28 var han prest ved Botsfengselet i
Oslo, før han ble utnevnt til biskop i Hålogaland (1929—37).
- Han var yngst i bispekollegiet og utmerket
seg tidlig som en lederskikkelse. Teologisk
hadde han bakgrunn i den liberale fløy, og da
han ble utnevnt til biskop i Oslo i 1937 møtte
han kritikk, bl.a. fra de konservatives leder,
Ole Hallesby.
- Høsten 1939 og vinteren 1940 var Berggrav involvert i et fredsinitiativ og møtte bl.a.
Göring og den britiske utenriksminister Halifax. Berggrav utfoldet også stor aktivitet i tiden etter krigsutbruddet i Norge, bl.a. spilte han en aktiv rolle da Administrasjonsrådet
ble opprettet. Et par radiotaler og en tur til
Krokskogen med ropert for å oppfordre til
avslutning av krigshandlinger, skapte hos
mange nordmenn inntrykk av en uklar holdning
til okkupasjonsmakten. Berggrav deltok
også i riksrådsforhandlingene frem til 17.6.
Også innad i kirken ble han de første måneder
kritisert for å være for forsiktig i forhold til
tyskerne. Men etter nyordningen 25.9.1940
innmå han at kirken måtte ta et oppgjør med
naziregimet, og i oktober samlet han kirkeledere
fra ulike fløyer i kirken til en felles front,
Kristent Samråd.
- I januar/februar 1941 kom den første store
konfrontasjon med NS-regimet, i forbindelse
med det sk. Hyrdebrevet. Gjennom foredrag
vinteren 1941 tok Berggrav til orde for å
tolke den lutherske lære om de to regimenter,
det verdslige og det åndelige, på en måte som
åpnet for aktiv motstand mot en urettferdig
stat. I februar 1942 ble kirkekampen tilspisset.
Etter initiativ fra Berggrav sendte biskopene 24.2. brev til Kirkedep. om at de la ned
sine statlige embeter. To dager senere ble
Berggrav meddelt avskjed som biskop, og i et
rundskriv til presteskapet rettet Quisling
meget sterke angrep på Berggrav.
- Berggrav var hovedmannen bak bekjennelsesskriftet Kirkens Grunn, som ble lest opp i de fleste av landets kirker 1. påskedag, 5.4.1942. Straks etter ble han arrestert av
Statspolitiet og ført til Bredtvet fengsel, for så
å bli intemert på sin hytte i Asker. Her tilbrakte
han de 3 siste år av okkupasjonen. Til
tross for bevoktningen greide han å opprettholde
kontakten både med Den Midlertidige
Kirkeledelse og med nøkkelpersoner innenfor motstandsbevegelsen. Etter en dramatisk flukt i april 1945 tilbrakte
han de siste uker av
krigen i en dekkleilighet i Oslo.
- Etter krigen fortsatte Berggrav som biskop
i Oslo til utgangen av 1950. I skriftet "Folkedommen over NS" (1945) tok han til orde for at alle medlemmer av NS fortjente straff, samtidig som han på prinsipielt grunnlag gikk mot
dødsstraff.
Litt.: Helene, G.: Eivind Berggrav. En biografi, 1992,
Johnson, A.: Eivind Berggrav. Spenningens mann, 1959,
Voksø, P. (red.): Eivind Berggrav. Brobygger og kirkeleder, 1984.
Se også: kirkekampen; Kirkens Grunn
GH
Bergh, Henrik Arnold Thaulow (1879—
1952), h.r.advokat og høyrepolitiker, medlem
Oslo bystyre 1917—34. Ble i mai 1945 pålagt
av riksadvokat Sven Arentzen å forsvare
Quisling. Under lagsmannsrettsbehandlingen
i Eidsivating 20.8—7.9., og senere under
ankebehandlingen i Høyesterett 9.—11.10.,
førte han et forsiktig og tilbakeholdende forsvar
for Quisling. Bl.a. unnlot han å protestere mot åpenbare
brudd på straffeprosessloven da bevismateriale ble fremlagt uten at tiltalte var gjort kjent med det, vel vitende at her
var løpet lagt. I stedet la han til grunn at hans
klient var i subjektiv god tro og oppriktig
mente at hans handlinger hadde vært til beste
for Norge, hvorfor straffelovens krav til forsett
ikke kunne anses oppfylt. Tiltalte måtte
derfor frifinnes «eller behandles på mildeste
måte», avsluttet Bergh sin prosedyre, som
samtidig lanserte uttrykket «gåten Quisling».
Berghs innsats som forsvarer i denne rettsoppgjørets
viktigste prosess ble både i samtid
og ettertid ansett som fremragende. Senere
under rettsoppgjøret forsvarte han bl.a. Konrad Sundlo.
Se også: Quisling, V.
Litt.: Andenæs, J.: Det vanskelige oppgjøret, 1979, Dahl,
H.F.: Quisling. En fører for fall, 1992, Straffesak mot
A.L.J. Quisling, 1946.
HFD
Bernadotte, Folke (1895—1948), greve
av Wisborg, Sverige, sønn av prins Oscar
Bernadotte, visepresident for svenske Røde
Kors. Bernadotte ble under krigen sjef for de
svenske militære intemeringsleire. Høsten
1943 ledet han den praktiske gjennomføringen av den første større krigsfangeutvekslingen mellom Tyskland og vestmaktene.
Høsten 1944 tok han etter initiativ fra den
norske diplomaten Niels Chr. Ditleff opp tanken om å
overføre norske sivilfanger fra
Tyskland til Sverige. Etter forhandlinger
direkte med Himmler i Berlin, ledet Bernadotte en storstilt evakuering i mars og april
1945 av norske og danske sivile fanger til
Danmark og senere til Sverige. Den omfattet
ca. 27 000 fanger som dermed ble reddet ut
før Tyskland falt og brøt sammen i kaos.
- En forutsetning for aksjonen var at det
forelå navnelister over nordmenn og dansker
i de forskjellige leirene. Kartleggingen ble
gjort av en gruppe nordmenn på slottet Gross
Kreutz, av de norske sjømannsprestene i Hamburg, det danske generalkonsulatet i Hamburg m.fl.
- Bernadottes anseelse fra redningsdåden
førte til oppdrag fra FN om å mekle i Palestina-konflikten,
der han også lyktes sommeren 1948.
Samme høst ble han myrdet av sionistiske terrorister i Jerusalem.
Se også: Ditleff N.C.; Himmler, H.; Hjort,
J.B.; hvite busser.
Litt.: Bernadotte, F.: S1utet, 1945, Ditleff, N.C.: Da Tysklands-fangene ble reddet, 1955, Holm, J.: Sandheden om
de hvide busse, 1984.
GHj
Best, Werner (1903—89), dr. juris og SS-
Obergruppenführer, fra november 1942 til frigjøringen Reichsbevollmächtigter i Danmark,
formelt underlagt Ribbentrops utenriksdep.
- Best, født i Hessen, var i 1939 Sipo-sjefen
Heydrichs stedfortreder, men røk uklar med
ham fordi Heydrich mente at han var for «legalistisk».
I november 1942 utnevnte Hitler ham
til rikets høyeste sivile myndighet i Danmark.
- Best var overbevist nazist og bidro sterkt
til å bygge ut det tyske politisystemet som nå
spredte seg over hele det besatte Europa. Men
bedømmelsen av hans tid i Danmark har ikke
bare vært negativ, bl.a. har han fått en del av
æren for at så få danske jøder ble tatt. Av danske
historikere regnes han som en langt mer
moderat mann enn Terboven.
- Best og Terboven kom dårlig ut av det med
hverandre. Best, som gjerne selv skulle vært
Reichskommissar i Danmark, mistenkte Terboven
for å ville legge også dette landet under
seg, mens Terboven åpenbart helst hadde sett
sin venn K. Kaufmann i stillingen. Men i krigens
sluttfase fant Best og Kaufmann hverandre i
ønsket om en snarlig fred, for å hindre
mer ødeleggelser. Quisling betraktet Best som
en støttespiller mot Terboven.
- I 1948 ble Best dømt til døden av dansk
rett, men ble benådet og sluppet ut allerede i
1951. I 1969 ble han arrestert på nytt, anklaget
for massemord i Polen under krigen som
en av Heydrichs avdelingssjefer, men ble frigitt
av helsemessige grunner.
Se også: Heydrich, R.; Kaufmann, K.; Terboven, J.
Litt.: Best, W.: Dänemark in Hitlers Hand, 1988,
Rosengreen, B.: Dr. Werner Best og tysk besættelsespolitikk i Danmark 1943—1945, 1982.
BN
betalingsbalansen, se utenriksregnskapet.
Betongblanding (Concrete Mixer), jernbanesabotasje gjennomført 15.3.1945,
Milorgs største samordnede aksjon under krigen. Målet var å sinke tilbaketrekningen av tyske tropper fra Norge til kontinentet ved å
kutte jernbaneforbindelsen på begge sider av
Oslofjorden. Mer enn 1000 Milorg-jegere
deltok i aksjonen som skulle iverksettes kl.
20.00 eller snarest mulig etter dette tidspunkt.
Tyskerne rapporterte om mange sprengninger,
men også at disse hadde liten effekt
på Wehrmachts evne til forflytninger. De
fleste baner var reparert på få timer selv om
enkelte brudd varte nesten 1 måned. Milorg
hadde likevel satt seg i respekt hos tyskerne
gjennom den planmessige og synkrone utførelse av operasjonen.
Se også: Milorg; sabotasje.
IK
bigamiloven, odiøst navn på en endring i
ekteskapsloven, vedtatt i statsråd i London
15.4.1942, også kalt Lex Nygaardsvold.
Endringen gjorde det mulig for én part å oppheve
ekteskapet når partene pga. krigstilstanden ikke hadde kontakt.
- Lovendringen synes å ha blitt presset frem
av nordmenn i administrative stillinger på
utefronten, først og fremst i Storbritannia.
Foranledningen var ett konkret tilfelle der en
nordmann som hadde måttet flykte, sommeren 1940
begjærte skilsmisse gjennom legasjonen i Stockholm pga. ekteskapsbrudd. Da hustruen hadde gode forbindelser blant
ledende NS-folk, sørget disse for at saken ble
stanset, mannen kom ingen vei gjennom
domstolene. Siden fikk man opplyst at kvinnen hadde tatt jobb som tolk ved Gestapo, og mannen anså det som en skam at han ikke var
lovlig skilt fra henne.
- Det ble i London anført at dette tilfellet trolig
ikke ville være enestående, og at man i krigstiden som kom, måtte regne med liknende saker. Justisminister Teije Wold selv synes å
ha vært meget skeptisk til lovendringen, og den
ble stramt håndhevet. Det ble i alt innvilget 61
søknader om oppløsning av ekteskapet etter
den nye bestemmelsen, og 20 fikk avslag. Det
var for øvrig atskillige andre skilsmisser som
ble iverksatt på utefronten, der de vanlige
regler ble tatt i bruk.
- Denne ensidige muligheten til skilsmisse
førte faktisk til at flere nordmenn under fredsjubelen
i Norge i mai—juni 1945 kom inn til
kai i Oslo med sin nye britiske hustru ved sin
side, mens hans norske kone og deres felles
barn sto på bryggen for å ta i mot ektefelle og
far — uten å være informert om noe. Justisdep.
hadde ingen informasjonsplikt, det var opp til
den enkelte selv å varsle.
- Lovforandringen vakte naturlig nok harme
i vide kretser etter krigen: Hvordan kunne
London-regjeringen ha akseptert en så kvinnediskriminerende lov, basert på rykter, tro og fordommer om de hjemmeværende hustruene? Kvinnelige stortingsrepresentanter
tok saken opp i Stortinget, og «bigamiloven»
ble opphevet 3.10.1945.
Litt.: Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1986, Leira, A.D.: I krig
og kjærlighe, 1984, Småge, K.: Lex Love, 1991.
GHj
binders festet i jakkeslaget var et av mange spissfindige symboler som demonstrerte jøssing-holdning under krigen. Som blomst i
knapphullet, rød nisselue på hodet eller sørgebånd på armen, syniboliserte bindersen i
jakkeslag eller binders hengt i lange lenker
rundt halsen samhold.
- Andre «umerkelige» demonstrasjoner
kunne være en kam («Vi greier oss selv»)
som stakk opp av lommen, eller mynter som
ble blankpusset og festet på jakkeslaget slik
at Kong Haakons monogram ble synlig.
Se også: kongeblomst; nisselue.
Litt.: Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1986, Nyhus, P.: Krigsår
langs Lågen, 1990, Nøkleby, B.: Holdningskamp, 1986.
BHj
Bismarck. Tysk slagskip på 41 000 tonn,
sjøsatt våren 1941, søsterskip til Tirpitz. Senket på sitt første tokt av Royal Navy,
27.5.1941. På veien ut i Atlanterhavet gikk
Bismarck langs norskekysten, og det har vært
hevdet at norske radiomeldinger spilte en
rolle under jakten på slagskipet. Den norske
marineattacheen i Stockholm, A.R. Roscher
Lund, bidro i startfasen ved å bringe videre til
sin britiske kollega en svensk marinemelding
om en tysk flåtestyrke i Kattegat. Bismarck
ble fotografert da det passerte Kristiansand,
og flere nordmenn så skipet i Grimstadfjorden
ved Bergen, men ingen her hadde adgang
til radiosender. Heller ikke andre radiostasjoner
langs kysten rapporterte Bismarcks posisjon.
Først ute i Atlanterhavet ble den senket.
Se også: Lund, A.R. Roscher; Secret Intelligence Service; Special Operations Executive; Tirpitz.
Litt.: Grenfell, R.L.: Jakten på «Bismarck», 1949. Rørholt, B.: Usynlige soldater, 1990; Ulstein, R.: Etterretningstjenesten i Norge 1940—45, bd. 1, 1989.
BN
Bjarmeland, se Austrveg.
Bjerkvik, tettsted 15 km nord for Narvik
sentrum, innerst i Herjangsfjorden. Her foretok de allierte natten til 13.5.1940 sin første
landgangsoperasjon under 2. verdenskrig,
som første fase i gjenerobringen av Narvik.
Først bombarderte britiske krigsskip Bjerkvik i 1 time, deretter stormet franske fremmedlegionærer i land fra 4 landgangsfartøyer. I militære fremstillinger er dette en vellykket operasjon, mens folk fra Bjerkvik har en annen versjon. De norsk-polsk-franske
troppene som skulle omringe Bjerkvik fra
landsiden, nådde ikke frem i tide. Derfor
klarte tyskerne å trekke seg tilbake fra Bjerkvik og den nærliggende Elvegårdsmoen uten
større tap, mens tettstedet ble jevnet med jorden av de allierte, og 14 sivile ble drept.
Se også: Narvik.
BN
Bjoner, Olga (1887—1969), propagandaleder for NS’ kvinneorganisasjon, NSK, fra
desember 1940 til august 1941 da hun ble
landsleder, senere riksleder. Redigerte NSKs
blad Heim og Ætt, og var øverste leder for
KvinneHirden. Hun bygde i 1944 opp og
ledet det militært pregetede Kvinnenes hjelpekorps (KHK).
- Bjoner var en sentral ideologibygger i NS;
hun skapte partiets ideelle kvinnebilde, og
var viktigste årsak til at dette ikke ble en ren
kopi av NSDAPs «Kinder, Kirche, Küche».
Hun sto i et sterkt og gjensidig motsetningsforhold
til den tyske ledelsen i Norge. Bjoners betydning for
NS var meget stor på feltene organisasjon, rekruttering og propaganda. 1/3 av NS-medlemmene var kvinner.
- Hun var formann i bondekvinnebevegelsen fra hun i 1921 startet det første bondekvinnelaget til den i 1940 talte 500 lag
og ca. 25 000 medlemmer, et av de sterkeste
organer for bondesaken. Slik skapte hun
agrarfeminismen, som hun siden tok med inn
i NS. Bjoner var bondebevegelsens mest
etterspurte foredragsholder i 30-årene, redaktør av
bondepressens kvinnesider og en av
dens dyktigste skribenter med stor tematisk
spennvidde. Ved å fokusere på hverdagsliv,
kultur og kvinner, formidlet hun inntrykk fra
sine mange reiser i Italia og Tyskland til nye
grupper, og hun ledet den sesongvise utvekslingen
av norsk og tysk bondeungdom fra
1937. I 1940 var hun den sterkeste pådriveren
for samarbeid mellom Bondelaget og NS.
Selv meldte hun seg inn i partiet i oktober og
fortsatte i arbeidsutvalget til Bondesambandet.
Bjoner stengte mødrehygienekontorene i
1941, og lot NSK overta midlene til de gamle
kvinneorganisasjonene da disse ble forbudt.
Tiltalen ved rettsoppgjøret gjaldt innsamling
av kjøkkenmetaller til tysk våpenindustri og
godkjenning av NSKs strømpestopping for
Wehrmacht.
- Bjoner ble etter 2 års varetekt idømt 6 års
fengsel i 1948. Hun gir en sterk og personlig
kritikk av rettsoppgjøret i sin bok Dette har
hendt, 1955.
MBO
Bjørgen, Kåre (Emanuel) (1897—1974), forfatter, dømt til 3 års tvangsarbeid i 1948.
Bjørgen var det NS-styrte Norges offisielle
poet. Han debuterte i 1940 med diktsamlingen I Noregs namn.
Under okkupasjonstiden ga han ut samlingene Eld og blod (1941),
Storm og stille (1942), Lengselens land
(1945) og dramaet Angvare (1943). Kulturdep. ga ham
diktergasje fra 1.1.1942; han fikk
også en rekke særoppdrag med leilighetsdikt
og prologer.
- Bjørgen var født i Ringebu, og følte seg
sterkt knyttet til den nasjonale diktertradisjonen fra Olav Aukrust. Allerede etter debuten
ble han hyllet som Aukrusts etterfølger langt
utover NS rekker. Hans diktning er gjennomsyret
av en dypt følt nasjonal livsholdning.
Samtidig var han fascinert av de pangermanske visjonene i nasjonalsosialismen,
noe man ikke minst ser i et av hans mest
kjente dikt, Germania. Han omfavnet uten
videre nasjonalsosialismens raseteorier, og
han ga uttrykk for markant antisemittiske
synsmåter. Fra sitt bosted i Østfold hadde han
nær kontakt med den ideologiske pangermanismens anfører Hans S. Jacobsen.
- Hans siste publiserte dikt under okkupasjonstiden
var et minnedikt over Hitler, trykt i
Fritt Folk 7.5.1945. I etterkrigstiden publiserte
han sporadisk dikt i Folk og Land.
Se også: Jacobsen, H.S.; pangermanisme.
ØS
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
