- B-org, Milorgs bedriftsorganisasjon, opprettet i 1943
for å drive stille sabotasje ved
krigsviktige bedrifter og forberede lammelse
av disse bedriftene i tilfelle en alliert invasjon.
Det siste krigsåret ble den viktigste oppgaven
beskyttelsesplaner mot mulig tysk ødeleggelse i Norge.
B-org var underlagt F0 gjennom Milorgs Sentralledelse.
BN
Balchen, Bernt (1899—1973), født i
Tveit, norsk-amerikansk flyger, offiser i
RAFs Ferry Command 1940—41, fra 1941 i
den amerikanske hærens flyvåpen. Tjenestegjorde på
Grønland og i Nord-Europa i
1941—45. De allierte hadde knapt med transportfly
og forsyninger til Milorg var lavt prioritert,
derfor startet Balchen sommeren 1944
en slipptjeneste med 6 gamle B-24 Liberator-
fly som fløy 64 tokter på Norge. Han sto også
for «operasjon Balder», overføringen av norske
mannskaper med fly fra Sverige til Storbritannia
i 1944. Da Finnmark ble fritt senhøsten 1944,
ledet Balchen flytransportene av
personell, militærutstyr og forsyninger dit fra
flyplasser i Sverige.
Litt.: Balchen, K. m.fl.: Bernt Balchen og flygerne på
Grønland, 1946, Durham, K.: Boken om Balchen, 1950.
BN
Bamler, Rudolf (1896—1967), tysk general med bakgrunn i
Abwehr som våren 1942
overtok etter Erich Buschenhagen som stabssjef hos Wehrmachtbefehlshaber Norwegen.
I Norge beskjeftiget Bamler seg bl.a. med den
tyske generalstabs planer for en besettelse av
Sverige og hadde flere drøftelser med Quisling
i den forbindelse. I mars 1944 rapportette
Bamler utførlig til Oberkommando der
Wehrmacht (0KW) om Quislings frykt for at
Sverige ville gå inn på alliert side, ledsaget av
konkrete forslag til mottiltak. Samme vår forlot
Bamler Norge og førte en divisjon på østfronten
hvor han gikk over til russerne, konverterte
til kommunismen, og var aktiv i
Nationalkomittee Freies Deutschland. Denne
besto av tyske offiserer i russisk krigsfsngenskap
som nå tok avstand fra Hitlers styre og
oppfordret sine ennå kjempende kolleger til
opprør. I sitt fangenskap forfattet Bamler en
beretning om sitt kjennskap til de tyske overveielser
overfor Sverige, som Moskva etter
krigen i propagandaøyemed offentliggjorde
utdrag av. Bamler ble løslatt av russerne tidlig
på 50-tallet. Han dro til Øst-Tyskland, og
var der aktiv ved oppbyggingen av Nationale
Volksarmé (NVA).
Se også: Buschenhagen, E; Falkenhorst,
N.v.; Hubatsch, W.
Litt.: Brodersen, A.: Fra et nomadeliv, 1983, Hubatsch,
W.: Unruhe des Nordens, 1956, Dalhl, H.F.: Quisling. En
fører for fall, 1992.
OVA
Bamsetjenesten, motstandsbevegelsens avlyttingstjeneste av tyske og NS-telefoner.
Etter hvert en del av Sikringstjenesten (ST)
innenfor Milorg. Organisert og gjennomført
av personer tilknyttet Oslo Telefonanlegg
(OTA). Bamsetjenesten var svært effektiv i
den periode den var i funksjon, og ble ikke
avslørt. Meldingene som ble snappet opp
gikk gjerne direkte til Milorgs sentralledelse
(SL). Rent praktisk fungerte tjenesten slik at
man kunne koble seg inn på de aktuelle linjer
fra et hvilket som helst apparat ved å slå to
femsifrede nummer. Bamsetjenesten var bare
en av flere avlyttingsoperasjoner, men kanskje
den mest avanserte. Drammen hadde
bl.a. sin Tally, Fredrikstad Zita og i Larvik
ble tjenesten kalt FAMA. Lytterapportene ga
livsviktig informasjon om forestående aksjoner
o.a. Ved rettsoppgjøret ble rapportene
lagt frem som bevis i straffesaker, men ble
avvist selv om retten uttalte seg anerkjennende
om materialets kvalitet.
Se også: FAMA; TALLY; 830 S.
Litt: Bestorp, E.: Oslotelefonen 1880-1985, 1990.
IK
Barbarossa, kodenavn for Hitlers angrep
på Sovjetunionen natten til 22.6.1941.
Angrepet var massivt og over bred front. I alt
153 hærdivisjoner og 19 panserdivisjoner
med 3,3 mill. mann skulle knuse Sovjet før 5
måneder var gått. Så sikker var Hitler på seieren at
hans armeer ikke engang hadde skikkelig vinterutstyr.
En av årsakene til at Hitler
undervurderte Stalin og hans armeer, var den
ynkelige figur de sovjetiske styrkene hadde
vist under første fase av Vinterkrigen. Nå
erklærte Finland krig 25.6.1941 og angrep
Sovjet sammen med tyskerne for å gjenerobre tapte områder.
For Norge betydde Barbarossa at norsk område ble
trukket direkte inn i krigføringen igjen.
General von Falkenhorst
ledet angrepet på det nordligste frontavsnittet,
hvor tyske og finske tropper kjempet sammen
under hans Armee-Oberkommando
(AOK) Norwegen, mens den finske marskalk
Carl Gustav Mannerheim hadde kommandoen i Sør-Finland.
- Det viste seg umulig å ta Murmansk og
Kola ved lynkrig. Den tyske offensiven i nord
kjørte seg fast bare 30—75 km inne på sovjetisk
område. Der stivnet fronten, helt til Den røde
armé begynte sin offensiv vestover i 1944.
- Finnmark var nå ikke bare oppmarsjområde
for tyskerne, men ble også base for store
fly- og flåtestyrker som skulle angripe de allierte Murmansk-konvoiene. Wehrmacht straffet motstand
der hardt, og svidde så av landsdelen som
ledd i «den brente jords taktikk»
for å dekke retretten fra Finland høsten 1944.
Se også: tvangsevakueringen i Finnmark;
Vinterkrigen; Wehrmacht.
Litt.: Clark, A.: Barbarossa, 1965, Schramm, F.E. (utg.):
Kriegstagebuch des Oberkommandos der Wehrmacht,
1982 (studieutg.)
BN
barnetrygd. NS-regimet innførte en barnetrygd i Norge gjennom Lov om barnetilskott
til visse arbeidstakere av 5.12.1944 (trådte i
kraft fra 1.1.1945). Et ukentlig tilskudd ble
gitt til alle medlemmer av syketrygden, det
gjaldt de fleste lønnsmottakere i Norge, med
mer enn ett barn. Barnetrygd hadde stått på
den sosialpolitiske dagsorden i Norge siden
1934, da det ble nedsatt en barnetrygdkomité.
NS-loven fulgte én av de modellene som var
blitt foreslått.
- NS-regimets lov om barnetrygd ble
avskaffet, i likhet med de fleste andre av
regimets lover, etter frigjøringen. Men DNA-
regjeringen foreslo å gjeninnføre trygden ved
en nesten identisk lov i en proposisjon av
4.1.1946. Denne proposisjonen ble trukket
tilbake etter sterk motstand, og Stortinget
vedtok senere en ny lov om barnetrygd som
ga kontantstøtte til alle familier med mer enn
ett barn.
Se også: Astrup, C.
Litt.: Sørensen, Ø.: Solkors og solidaritet, 1991.
ØS
Barøy, D/S, se Hurtigruten.
baser, områder der motstandsfolk lå i permanent dekning i
spesielle leire. Basene tilhører krigens
siste år, og sprang ut av behovet
for å ta seg av alle som rømte unna trusselen
om tvangsmobilisering. Ideen til basene kom
fra sjefen for operasjonskontoret ved FO IV i
London, major Jens Henrik Nordlie. Det ble
planlagt 5 baseområder, alle i avsidesliggende
strøk med god avstand til tyske troppekonsentrasjoner,
og med mulighet for å motta
forsyninger luftveien. Varg skulle ha tilhold i
Setesdalsområdet, Elg i Hallingdal, Bjørn i
fjellene nordøst for Bergen, Hjort i Nord-
Trøndelag omkring Verdal og Orm i den
nordlige delen av Hedmark. Imidlertid ble
bare Elg og Bjørn West virkeliggjort. Varg
var under oppbygging, mens de andre ble
innhentet av frigjøringen. I basene skulle
mannskaper trenes i geriljakrig og personell
skulle også gjennomgå videre militær utdanning.
Instruktører kunne være personell fra
Kompani Linge, gjerne kalt for «UK-karer».
Fra sommeren og høsten 1944 ble det frigjort
endel flykapasitet hos de allierte og en storstilt forsyningstjeneste ble innledet til motstandsbevegelsene
i de okkuperte land.
Basene trengte store mengder våpen, uniformer
og annet utstyr som nå kunne skaffes i
langt større omfang enn tidligere.
- De to basene som ble operative kom begge
ut for trefninger med fienden. Bjørn West
førte strid over flere dager mot tyske tropper
og deler av Elg-basen ble involvert i skuddveksling
i Eggedal. Begge steder viste det seg
at den militære motstand nå var i stand til å
operere effektivt.
Se også: Balchen, B.; Haglebuslaget.
Litt.: Magnussen Strande, P.: Fallskjermer over Vassfaret, 1977.
IK
BBC, British Broadcasting Corporation. Programtilbudet ble ved krigsutbruddet sentralisert og riks- og de mange regionale programmene slått sammen i to: Home Programme
og Forces, det siste spesielt beregnet
på de vernepliktige. Samtidig ble BBC lagt
under det nyopprettede Ministery of Information.
Institusjonens generaldirektør var F.W.
Ogilvie.
- Ved siden av vanlig programtjeneste drev
BBC siden slutten av 30-årene en Overseas
Service som med budsjettdekning fra Foreign
Office sendte nyhets- og propagandaprogram
på fremmede språk, i alt 10 ved krigsutbruddet.
Med krigsutviklingen det første året
trengtes en lang rekke nye sendinger, slik at
BBC ved slutten av 1940 sendte program til
praktisk talt hvert eneste land i Europa, ved
siden av de mange oversjøiske. Kringkastingen
ble snart kalt «det fjerde våpen».
Våpenets anfører innenfor BBC var utenlandsprogrammenes
sjef Sir Stephen Tallents.
- Sendinger til Norden ble innledet ved det
svenske programmet 12.2.1940. 9.4. ble de
norske og danske sendinger startet improvisert,
ved at News in Norwegian ble annonsert
midt i Home Service-programmet kl. 18.30.
En Bergens-stemme (Leif Konow) refererte
dagens dramatiske nyheter på norsk. Deretter
fulgte en noe kortere dansk nyhetsbulletin,
før det vanlige programmet fortsatte. Fra
dette utgangspunkt utviklet seg en daglig
Norwegian Service, som fra sensommeren
1940 da sendingen forlengst hadde fått egen
frekvens innenfor skjemaet for BBC European
Service — ble kjent i Norge som London
Radio.
- BBCs sendinger på norsk fortsatte etter
krigen og ble lagt ned i 1958.
Se også: Derry, T.K.; London Radio;
Norsk rikskringkasting; propaganda; Øksnevad, T.
Litt.: I. Bennett: BBC and the Danish Resistance, 1966,
A. Briggs: The War of Words, 1970,H.F Dahl: Dette er
London, 1978.
HFD
Beggerud, Anders (1894—1957), NS-mann, sløydlærer fra Kongsberg, oppnevnt
som direktør i Pressedirektoratet i september
1940. NS og tyskerne hadde vanskelig for å
oppdrive dyktige fagfolk til å kontrollere
norsk presse. Beggerud ledet et direktorat
med 4 avdelinger som forårsaket store forandringer
i norsk pressebilde. Dømt til 8 års
straffe arbeid.
Se også: norsk presse; Pressedirektoratet.
GHj
Beichmann, Johan (1886—1966), generalmajor. Motstandspioner, overleder for de
sk. «kampgruppene» sommeren 1941 som
senere utviklet seg til Milorg. Beichmann
måtte dra fra landet kort etter, høsten 1941.
Han var bl.a. sjef for Hærens Overkommando
(HOK) i Storbritannia.
IK
Berg, interneringsleir ved Tønsberg, opprettet av norsk statspoliti i 1942 og først brukt
under jødeaksjonen samme høst. De fleste av
jødene ble sendt videre til uttyddelsesleirer,
mens en liten del som var gift med «ariere» ble
sittende på Berg resten av okkupasjonen. Berg
var den eneste fangeleir i Norge med bare norske
fangevoktere, ofte kalt «Quislings hønsegård»
fordi ministerpresidenten selv hadde
sagt i en tale i pinsen 1942 om en jøssingdemonstrasjon:
«11. mai gikk endel mennesker
rundt med hønseringer på fingrene (...) Vi skal
opprette hønsegårder for dem. Her i nærheten
av Tønsberg vil vi således få i stand en stor
hønsegård.» Fangetallet var vanligvis høyst
250-300, men det siste krigsåret var Berg fullpakket
med et belegg på over 500. Behandlingen var
meget hard, og tre av fangevokterne
ble dømt til livsvarig etter krigen.
Se også: fengsler/fangeleirer; jødeaksjonene; Statspolitiet.
BN
Berg, Ole (1890-1968), oberstløytnant og sjef for 6. brigade under kampene i Nord-
Norge i 1940. Senere motstandspioner og
utpekt av Ruge som Helsets etterfølger. Berg
ble den første Rl i det militære råd, som ble
dannet i mai 1941, og fungerte frem til han
måtte reise til Sverige i januar 1943. Han var
deretter militætinspektør og sjef for Militær-
kontoret ved Den norske legasjon.
Se også: Helset, 0.; Milorg; Ruge, 0.
IK
Berg, Paal (1873—1968), jurist, født i Hammerfest, b.r.justitiarius 1929—46, Etter
h.r.dommernes embetsnedleggelse i desember
1940 ble Berg ofte oppsøkt og spurt til
råds i politiske og juridiske motstandssaker.
Han var også med på å gi råd til regjeringen i
London i den krets av innflytelsesrike personer
han hadde sin omgang blant, den sk.
Kretsen. Til sist dannet det seg 1941-42 den
oppfatning blant innflytelsesrike motstandsaktører
at Berg var «lederen av hjemmefronten»,
uten at institusjonen egentlig fantes, og
noe lederskap knapt ble utøvd fra Bergs side.
Misforståelsene skyldtes hemmelighold og
uklarheter. I juni 1943 tok Berg motvillig imot
godkjennelse i denne egenskap av regjeringen
i London, vesentlig for å bilegge den frustrasjon
og strid som på denne tiden hersket mellom
den militære og den sivile motstandsbevegelse.
Først våren 1944 fikk det sivile lederskap
som da var mer formelt utkrystallisert
rundt hans krets, offisiell betegnelse Hjemmefrontens Ledelse
(HL) og ble gitt vide fullmakter fra regjeringen i retning av å sikre overgangen fra krigs- til fredstilstand.
- Bergs nølende vei mot det sivile lederskapet
utsprang av et temperament innrettet på
mekling og forsiktige avveielser snarere enn
besluttsomhet og visjon. Til tross for at han
formelt sto som motstandsbevegelsens sjef i
Norge, var hans personlige posisjon aldri
sterk og kunne ikke måle seg med Jens Chr.
Hauge.
- Bergs autoritet under okkupasjonen berodde mye på h.r.dommernes embetsnedleggelse, som overskygget inntrykket av de mindre gloriøse begivenheter tidligere i 1940, da
Berg — som aktiv i etableringen av Administrasjonsrådet —
offentlig takket Quisling for at
han vek plassen 15.4. og senere deltok i starten av riksrådsforhandlingene og måtte dele
ansvaret for juni-resultatet. Som hjemmefrontleder markerte han først og fremst kontinuiteten mellom den gamle rettsorden og den
restaurasjon som motstanden tilsiktet. Hans
identitet som HL-leder var etter alt å dømme
kjent av Quisling-regjeringen og Statspolitiet.
- I frigjøringsdagene 1945 ble Berg utsett av
HL til statsministerkandidat. Kongen ga ham
oppdraget 14.6., etter å ha rådført seg med
partilederne, som alle bortsett fra Bondepardet
tilsynelatende gikk inn for ham. Det viste
seg at enigheten var skjør, og at partihensyn
snart kom i forgrunnen. Berg ga opp etter 4
dager da han oppdaget at hans kandidatur
møtte motstand blant parlamentarikerne, noe
han syntes helt uforberedt på.
- Etter krigen ble han rådsformann i hjemmefrontavisen
Verdens Gang, og førte der videre drømmen om en
sakliggjøring av politikken utenom partiene.
Se også: Administrasjonsrådet; Habicht,
T.; Hjemmefrontens Ledelse; Høyesterett;
Kretsen; riksrådsforhandlingene.
Litt.: Grimnes, 0.K.: Hjemmefrontens ledelse, 1977,
Schjelderup, F.: Fra Norges kamp for retten, 1945, Wyller, T.C.: Frigjøringspolitikk, 1963.
HFD
Bergen ble sterkt preget av okkupasjonsårene. Under angrepet natt til 9.4.1940 ble 8
norske og 16 tyske soldater drept, 18 nordmenn og 53 tyskere ble til dels alvorlig såret.
- Natt til 15.6. 1940 kom et britisk flyangrep
som sendte et regn av spreng- og brannbomber ned over byen. Vestlandsbankens bygning var ødelagt, Den Nationale Scene hadde
fått betydelige innvendige skader og flere sjøboder i Sandviken sto i lys lue og et kjempebål brant på Nordnes. Der ble 104 hus ødelagt
og ellers i andre bydeler 9 hus.
- Tyskerne minela byfjordens innløp og befestet raskt mange høyder og nes rundt byen i tilfelle alliert angrep, bl.a. hadde nabokommunen Laksevåg en rekke krigsviktige mål. I 1944 ble
dette området angrepet, først ved sabotasjeaksjon i april og i oktober med to voldsomme flyangrep. I april 1944 inntraff også en dramatisk eksplosjonsulykke i Bergens indre havn.
Høsten 1944 begynte en systematisk evakuering av de bydelene som var mest utsatt for flyangrep. Ved utgangen av året var 10—15 000
mennesker evakuert, derav 5000 barn.
- Bergen ble utsatt for 12 flyangrep i løpet av
okkupasjonsårene, det siste 7.4. 1945. Det
samlede tap av sivile menneskeliv efter allierte bombeangrep og eksplosjonsulykken var 385, og mer enn 5000 ble såret.
- Bergens særegne geografiske plassering
gjorde at den plutselige isolasjonen ble en
påkjenning for befolkningen. Handel og sjøfart
forsvant Hordalands-bygdene var relativt fattige
jordbruksdistrikter, og de dårlige landverts kommunikasjonene
til de rike jordbruksområdene
østpå skapte en ekstra vanskelig forsyningssituasjon i Bergen. Rasjoneringen kom tidligere og ble hardere her enn i andre norske byer.
Se også: eksplosjonsulykken i Bergen;
helse; Laksevåg; rasjonering.
Litt.: Fossen, A.B./Grønlie, T.: Bergen bys historie, bd.
IV, 1985, Greve, T.: Bergen i krig, bd I/II 1979.
GHj
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
