- Øi, Øyvinn (1901—40), kaptein i generalstaben med militærutdannelse bl.a. i Frankrike.
Med foredraget «Det strategiske overfall» i
Oslo Militære Samfund 6.3.1939 viste han
seg nærmest clairvoyant i sin forutsigelse av
hvordan Norge skulle bli besatt ett år senere.
Hans påpeking av manglene ved det norske
forsvar og av hvor lett det ville være å ta landet innbrakte imidlertid ingen heder fra myndighetene, men derimot beskyldninger (i Arbeiderbladet) i retning av landsforræderi.
Selv ble Øi en av de første som falt, skutt ved
en tysk veisperring ved Grorud 9.4. på vei tilbake til generalstaben i Eidsvold etter oppdrag i Oslo.
Litt.: Norsk Militært Tidsskrift 1945: Vårt Vern 1994/6.
OVA
økonomisk landssvik. Mange hadde
arbeidet for tyske interesser fra 1940—45.
Hvem hadde gått så langt at man kunne kalle
samarbeidet for landssvik? Over 16 000 personer ble etterforsket for denne typen bistand
til fienden. Et hovedspørsmål for politi, påtalemyndighet og domstolene var om samarbeidet hadde vært av «utilbørlig» karakter,
slik Landssvikanordningen krevde. I denne
vurderingen så man på arbeidets krigsviktighet, graden av frivillighet fra den næringsdrivendes side og om arbeidet ble utført sent
eller tidlig under krigen. Under begynnelsen
av krigen var forvirringen stor, samtidig som
nasjonale og kommunale myndigheter gikk
langt i å oppfordre til samarbeid med okkupanten. Landssvikpolitiet så særlig strengt på
firmaer som ble etablert under krigen nettopp
med sikte på å tjene rått på sine tyske kunder.
Mange næringer og små og store firmaer var i
søkelyset for økonomisk landssvik, men
bygg- og anleggsnæringen og trelastindustrien var i en særstilling. Begge næringer
opplevde en boom særlig under de første 2
krigsårene, der nesten alle de store, etablerte
firmaene jobbet side om side med geskjeftige
nykomlinger for å skaffe den tyske krigsmaskin mest mulig effektive flyplasser,
festningsanlegg, veier eller jernbaner. Allerede i april 1940 var de første arbeiderne i
gang.
- Oppgjøret med de økonomiske landssvikerne ble i hovedsak mildt, bare 1 av 5 etterforskede ble straffedømt, og straffene var
relativt lave, med et unntak for dem blant de
økonomiske landssvikerne som i tillegg
hadde meldt seg inn i NS. De fikk sine saker
pådømt i de første etterkrigsårene, mens flertallet av krigsprofitørene fikk sine saker
avgjort helt mot slutten av 1940-årene,
mange til og med på begynnelsen av 1950-
tallet. Da hadde gemyttene kjølnet, og særlig
de store foretakene hadde brukt tiden og sine
dyktige advokater til å bygge opp et godt forsvar. Av disse og andre grunner er det et gjennomgående trekk at de store foretakene slapp
billigst fra oppgjøret.
Se også: brakkebaroner; tyskerarbeid.
Litt.: Ellingsen, D.: Krigsprofitørene og rettsoppgjøret,
1993
DE
Øksfjord-raidet, se raids.
Øksnevad, Toralv (1891—1975), «Stemmen fra London» 1940-45 og den fremste
radiotaler i BBCs norske sending. Han var
NRKs utenriksredaktør siden 1934, og dyrket
ved siden av reportasjer og kommentarer særlig «grammofonkåseriet» som genre i 1930-
årene. Reiste til Sverige 10.4.1940 etter forgjeves å ha forsøkt å få til en overføring av
stortingsmøtene 9.4. Sluttet seg i Stockholm
til legasjonens informasjonstjeneste, men dro
i august videre til London for å påvirke BBCs
norske kringkasting og gjøre den mer tjenlig
både for Nygaardsvold-regjeringen i London
og lytterne i Norge. Resultatet av hans diplomati overfor BBC ble at NRK som eksilinstitusjon ble invitert til å medvirke i sendingene
med egne medarbeidere i et omfang som
gjorde at disse snart fikk hånd om det egentlige norske stoffet; i dette inngikk så Øksnevads egen tale hver søndag kveld som fast
ingrediens og naturlig høydepunkt.
Øksnevad var en fremragende radio-stilist,
med et skarpt men lyrisk modulert organ og
en rikt nyansert språkføring som trakk lytterne hjemme inn i en «vi»-identifikasjon av
høyere orden: Norges sak, slik vi alle måtte
banke for den når vi bare la våre særhensyn
til side... Naturlyrikk, skjærende ironi, høy
patos og jevn saklighet vekslet i hans foredrag, som aldri dreide seg om nyheter for
nyhetenes skyld, men alltid om den dypere
mening, og som fra lytternes side først og
fremst ble prist for sitt moralske innhold og
sin evne til å inngi mot og styrke. Øksnevadtalene betegner slik sett et særtilfelle av mediebeherskelse i norsk propagandahistorie. Bare
én annen BBC-taler maktet å beholde appellen gjennom alle krigsårene: den knusk tørre
utenrikskommentatoren Arne Ording.
- Øksnevad vendte som en triumfator hjem
til NRK i 1945. De fleste regnet ham som sikker kandidat til kringkastingssjefstillingen da
den ble opprettet i 1947. Regjeringen Gerhardsen ville det annerledes og satte sin egen
kirkeminister på jobben.
Se også: alliert propaganda; BBC; London Radio; Norsk rikskringkasting; Ording,
A.
Litt.: Dahl, H.F.: Dette er London, 1977, Øksnevad, T.:
Det lå i luften, 1946.
HFD
Ørneredet, var det tysk-inspirerte navnet
på Quislings hytte i Bleikeråsen i Asker, i dag
Leangkollen Hotel. Eiendommen ble sjelden
brukt da den ennå ikke var ferdigstilt og sikret innen frigjøringen.
HFD
Øst- og Vestbane-aksjonen. Sabotasjeaksjon om kvelden 1.2.1942 utført av
medlemmer av gruppen til Asbjørn Sunde.
En koffert med sprengstoff ble plassert på
hver av stasjonene av sabotører forkledd som
hirdmenn. Hensikten var å forstyrre Quislings «maktovertakelse» samme dag. Da
eksplosjonene kom var bygningene tomme,
men virkningen, ikke minst den psykologiske, var likevel stor.
IK
Østbye, Halldis Negaard (1898—1980),
journalist og propagandamedarbeider i NS, tilhørte Quislings nærmeste krets og fungerte i
lange perioder i 1930-årene som redaktør i
gavnet av partiets avis. Hun var energisk,
effektiv og lojal og sto sentralt i partikjernen
pr. 1940, men falt av ukjente årsaker utenfor
posisjonene under okkupasjonen. Forholdet
kan ha skyldtes konflikter med Hagelin, som
hun betraktet som korrupt og uheldig for partiet. I alle fall dreide hun fra aktivt partiliv over
til ren forfattervirksomhet. Ideologisk var hun
pågående antisemittisk og åpen for tysk innflytelse; hennes skrift Jødeproblemet og dets løsning (utgitt under psevd. Irene Sverd i 1938)
kom i utvidet utgave som Jødenes krig under
eget navn i 1942 og —43 og betegner et høydepunkt i NS’ antisemittiske publisitet. Hun redigerte antologien Boken om Vidkun Quisling
1941 (tysk utg. s.å.) og utga et flerbinds utvalg
av Quislings taler under tittelen Quisling har
sag 1940—43. Hennes hovedarbeid er en fyldig fremstilling av NS’ historiske kamp, partihistorien 1933—40, som såvidt ble ferdig trykt,
men ikke utgitt våren 1945, med planer om et
bind nr.2. Fra slutten av okkupasjonen ledet
hun Antikommunistisk institutt i Oslo, men
lite er kjent om virksomheten her.
Litt.: Østbye, H.N.: NS’ historiske kamp, 1945.
HFD
Østrem, Thorleif (Dahm) (1892—1980).
NS-regimets medisinaldirektør fra 1.11.1940
til frigjøringen, idømt 4 års tvangsarbeid i
lagmannsretten i 1948.
- Østrem var lege med spesialutdannelse i
nevrologi og psykiatri. Før krigen var han
ansatt ved Rikshospitalet. Han meldte seg inn
i NS allerede i 1933, men var ikke spesielt
aktiv i 1930-årene. Som medisinaldirektør
ledet østrem den nyopprettede helseavdelingen i Innenriksdep. Avdelingen besto av
en rekke fagstyrte kontorer som til sammen
administrerte og kontrollerte hele helsevesenet i Norge i okkupasjonstiden.
- Østrem var en drivkraft i arbeidet med
rasehygieniske spørsmål. Han sto i spissen for
NS-regimets steriliseringslov av 23.7.1942,
Lov nr. 1 til vern av folkeætten. Denne loven
skjerpet på enkelte punkter en steriliseringslov fra 1934, men den innebar ikke noe
avgjørende brudd med den gamle loven. Østrem tenkte seg at loven skulle gå inn i en
større rasebiologisk sammenheng, og han tok
til orde for raselover etter mønster av de tyske
Nürnberglovene. F.eks. skulle slike lover
hindre at samene gikk «ytterligere opp i den
norske befolkning». Men disse ideene ble
aldri satt ut i livet. En lov nr. 2 til vern av folkeætten ble innført i januar 1943. Det var en
abortlov, med meget restriktivt innhold.
- På det som i NS-språkbruk het den positive
rasehygienens område, ble det lagt stor vekt
på en familievennlig politikk. Østrems medisinaldirektorat opprettet en rekke sk. kontrollstasjoner for mor og barn, et tiltak som
ble utbygd videre etter krigen. Østrem ledet
flere ikke uviktige forebyggende helsetiltak.
Spesielt var innføringen av skjermbildefotografering over hele landet, med bistand fra
tysk sakkyndighet, et vellykket trekk i arbeidet mot tuberkulosen.
Se også: rasehygiene; tatere.
Litt.: Gogstad, A.: Helsestellet under hakekorset. 1991,
Sørensen, 0.: Solkors og solidaritet, 1991.
ØS
Østring, Bjørn (1917—), viet 12 år av sitt
liv i NS’ tjeneste, i etterkrigstiden kontaktperson mellom det tidligere NS-miljøet, forfattere og forskere. Østring delte ut bladet NS
på Gjøvik 17.5.1933, var med på å stifte
NSUF på Gjøvik 1935, Oppland NSUF i
1937, åpnet i 1940 NSUFs kontorer i Kongensgt. i Oslo, landsleder for NS ungdomsfylking samme høst. 1 juli 1941 ble Østring
leder for den første troppen i det første kompaniet til Den norske legion og var bl.a. utenfor Leningrad i februar 1942. Tilbake i Norge
høsten 1942, var bl.a. stabsleder for Axel
Stang, i 1944—45 på Gimle som sjef for
«Gjestene», bisto ved avviklingen på Gimle
etter 8.5. 1945. Han fikk 7 års landssvikdom,
sonet 2 år.
- Østring har i flere tiår etter okkupasjonen
formidlet informasjoner og kontakter mellom
sine gamle parti- og kampfeller og interesserte. Han er omtalt i flere krigsbøker, bl.a.
hos Lars Borgersrud, Per Hansson og Jan 0.
Jensen, i Chr. Christensens bok er Østring
skikkelsen Knut Knutsen.
Litt.: Borgersrud, L.: Unngå å irritere fienden..., 1981,
Hansson, P/Jensen, J.O.: Den farlige våren, 1983, Christensen, C.: Den andre siden, 1988.
GHj
Østvedt, Anne-Sofie, (1920-) motstandskvinne, nestsjef i XU under Øistein
Strømnæs, dekknavn Astrid, Aslak. Sammen
med en gruppe Blindern-studenter hadde hun
vært med på å utgi den illegale avisen Eidsvoll, og julen 1941 ble to av dem, Østvedt og
Bjørn Reinertsen, med i etterretningsorganisasjonen XU. Høsten 1942 ble hun ettersøkt
av Gestapo og levde i dekning resten av
okkupasjonen. Med hjelp fra ansatte på folkeregistret fikk XU utstyrt henne med ny identitet, og takket være den og god forkledning
kunne hun bevege seg forholdsvis fritt. Etter
krigen gift med Strømnæs.
Se også: Strømnæs, Ø.; XU.
BN
Østvig, Karl Aagaard (1889—1968),
operasanger og kulturpolitiker i NS; han var
representant på Kulturtinget med tittelen operasjef og var fra juli 1944 programdirektør i
NRK.
- Østvigs sangerkarriere, som begynte i 1913
og dabbet av i 1930-årene, var knyttet til
Tyskland og først og fremst statsoperaen i
Wien. Han var tenor og vant særlig anerkjennelse for sine roller i de store Wagner-operaene. I 1932 vendte han tilbake til hjemlandet
og ble sangpedagog i Oslo. Under krigen var
Østvig en av ildsjelene i arbeidet med å styrke
norsk musikkliv, men planene om opprettelse
av musikkakademi, konserthus og opera i
hovedstaden forble på papiret.
- I motsetning til andre kunstnergrupper var
det stor oppslutning om NS blant sangere,
musikere og komponister. En forklaring må
søkes i de manglende mulighetene til
musikkutdanning og -karriere i Norge.
- Østvig rakk akkurat å utgi sine erindringer
En sanger og et sinn på Stenersen forlag før
8.5. 1945.
Litt.: Melsom, 0.: Fra kirke- og kulturkampen under
okkupasjone, 1980.
BS
Øverland, Arnulf (1889—1968), forfatter,
samfunnsdebattant, ble i okkupasjonsårene
nasjonalskald med dikt som uttrykte folks
samlende følelser i en nedslående tid.
- Alt i april 1940 hadde Øverland ferdig det
første av sine motstandsdikt, det tette og helstøpte Vi overlever alt. Både dette og andre
dikt, Vennene kom og De falne, tok først og
fremst sikte på å styrke samholdet og den
åndelige motstand. Senere kom vilje til aktiv
kamp til uttrykk, i dikt som Til Kongen, En
vei tilfrihet, Vårt fedreland, Våre menn m.fl.
- Øverlands «illegale dikt» som ikke var signerte, ble stensilert, i første omgang hjemmefra av venninnen, senere hustru, Margrete
Aamot, og så i all hemmelighet spredt over
hele landet, bl.a. via rektor Seips kontor på
Universitetet i Oslo. Noen eksemplarer kom i
gale hender, og dikterens stil var umiskjennelig. 11.6. 1941 ble både Arnulf Øverland og
Margrete Aamot arrestert. Øverland satt først
på Møllergata, så på Grini, deretter på enecelle i Møllergata, deretter en kort tid på
Akershus. På toalettpapir og innsmuglet blyant i norsk arrest skrev han en rekke dikt, bl.a.
Deilig er den himmel blå. I april 1942 ble
øverland sendt til Sachsenhausen.
- Øverland var ikke fysisk sterk, og han
skrantet i tysk konsentrasjonsleir. Han var
aldri ett minutt alene i de 3 årene i Sachsenhausen, likefullt skrev han noen dikt og
sanger på oppfordring fra medfangene. Han
leste de nyskrevne diktene selv ved julefeiringen, Jul i Sachsenhausen (1943) og Fjerde
jul i fangenskap (1944). Det var en stor opplevelse for de medtatte nordmennene å høre
ham.
- Fra Block i skrev han en lang rekke kjærlighetsdikt til sin Margrete i Ravensbrück,
alle brev var på nøyaktig 9 linjer, vakre og
formfullendte, konstaterte den norske "sensuren" i Sachsenhausen.
- Øverland nådde friheten med de hvite bussene våren 1945. De fleste av krigsdiktene
hans ble utgitt i 1945 i samlingen Vi overlever alt, den ble trykt i 50 000 eksemplarer og
revet bort.
Se også: hvite busser; krigslyrikk; Øverland; M.
Litt.: Dahl, W.: Arnulf Øverland, 1989.
GHj
Øverland, Margrete Aamot (1913-78),
journalist i I. mai, Stavanger, da hun første
gang traff Arnulf øverland i 1934, de flyttet
sammen sommeren 1940, og sammen drev de
det reneste produksjons- og distribusjonsbyrå
av Øverlands "illegale dikt" hjemme i Oslo,
og da det ble for hett under føttene, fra et
hotellrom. Begge ble arrestert 11.6.1941.
Margrete Aamot kom på Grini, avanserte til
norsk "personalsjef", i mai 1943 sendt til
kvinneleiren Ravensbrück.
Se også: kvinner og krig; Øverland, A.
Litt.: Dahl, W.: Arnulf Øverland, 1989.
GHJ
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
