- Æger, jager, se marinens fartøyer.
- æresord, offiserenes. For å unngå
krigsfangenskap undertegnet de norske offiserene 10.5.1940 en skriftlig erklæring:
- «På tro og ære erklærer jeg at jeg ikke skal
utføre noensomhelst fiendtlig handling av
krigersk, politisk eller annen art mot det tyske
rike, den tyske vernemakt eller tyske statsborgere så lenge Norge er okkupert ... Jeg er
kjent med at løftebrudd vil føre med seg den
aller strengeste straffedom etter tysk krigslov.»
- General Otto Ruge ga det råd til offiserene
som sto under hans ledelse i Nord-Norge at
også de skulle undertegne erklæringen, siden
det hadde vært gjort i Sør-Norge. Ruge
ønsket ikke en splittelse av den norske hæren
i offiserer med og uten æresord. Men selv
avsto Ruge fra å undertegne — og gikk i tysk
krigsfangenskap. De norske offiserene som
satt internert i Sverige, undertegnet en tilsvarende erklæring. Via ambassaden i Stockholm fikk de beskjed om at det sto dem fritt å
reise tilbake til Norge — eller bli i Sverige
«som privatpersoner».
- Som krigen skred frem, ble endel av de
offiserene som hadde avlagt æresord, men
som hadde forblitt i Sverige eller siden hadde
flyktet fra Norge, tatt i alliert tjeneste. Etter
intern debatt i London-miljøet vant dette
aksept i regjeringen. Meldinger over den illegale radioen og i den illegale pressen formidlet siden et inntrykk av at krigsinnsats fra norske offiserer nå var ønsket. Noen flyktet etter
dette til Sverige, andre involverte seg i illegalt arbeid i Norge.
- Etter hvert begynte tyskerne å frykte for at
offiserene ville kunne få en sentral rolle i
motstandsarbeid i krigens siste fase.
16.8.1943 ble derfor de norske offiserer som
ikke i mellomtiden var innmeldt i NS, arrestert på direktiv av general von Falkenhorst.
Mange var varslet på forhånd, men selv om
noen rømte, syntes de fleste å foretrekke arrestasjon, tenkte på sin ære og satt hjemme, i
uniform, da tyskerne kom.
- Benådningen av 10.5.1940 var nå opphevet, fremhevet von Falkenhorst 17.8.1943.
De arresterte offiserer ble deretter på ny
avkrevd lojalitetserklæring. Denne gangen
nektet de aller fleste. 1100 norske offiserer
ble så sendt i krigsfangenskap i Schildberg i
Polen. Fra før satt det 200 norske offiserer i
tysk fangenskap.
Se også: Ruge, 0.; æresord, politiets.
NJR
æresord, politiets. Sommeren 1943 var
tyskernes skepsis til norsk politi i ferd med å
vokse seg nesten like sterk som deres mistenksomhet til offiserene. Mens rettssaken
mot Gunnar Eilifsen pågikk for den nyopprettede Politiets Særdomstol ble derfor ca.
500 norske politifolk arrestert over hele landet og avkrevd et lojalitetsløfte: «Jeg lover at
jeg samvittighetsfullt og etter beste evne vil
oppfylle mine plikter som politimann ifølge
de bestemmelser som gjelder for min tjeneste
og følge de ordrer som blir gitt meg.» Noen
undertegnet med en gang, de fleste nektet i
første omgang. Men etter at Eilifsen var blitt
henrettet og trusler om dødsstraff var blitt
fremsatt, var det i Oslo til slutt bare 16 som
nektet å skrive under. Politifolk fra andre
kamre ble arrestert. I løpet av august og september ble alle arresterte politifolk samlet på
Grini og Falstad, men lederne i Politidep.
lyktes i å få satt fri flertallet blant de arresterte. I alt 271 politifolk ble i desember 1943
sendt med fangeskipet Donau til konsentrasjonsleiren Stutthof nær Danzig. Vellykket
undergrunnsarbeid i Politidep. førte til at
deres familier fortsatt fikk lønnsmidler utbetalt. De politifolk som var blitt arrestert tidligere, satt, under dårligere forhold, i Sachsenhausen og Natzweiler.
Se også: Eilifsen, G.; politiet; æresord,
offiserenes.
Litt.: Norsk Politiforbunds minneskrift over falne polititjenestemenn, 1948, Nøkleby, B.: Politifange i Tyskland,
1991, Walle, 0.: Norsk politi bak piggtråd, 1947.
NJR
Æresrett, kaltes de komiteer eller kommisjoner som utførte intern granskning innen et
yrke eller i en bransje etter okkupasjonens
slutt. En æresrett arbeidet utenom domstolene og vurderte etter oppsatte kriterier de
enkelte yrkesutøvernes atferd og nasjonale
holdning og avsa «dommer»: eksklusjoner
fra organisasjonen, utelukkelse for en viss
periode, eller «frifinnelse» ved å slå fast at
vedkommende hadde utvist god nasjonal
holdning. NS-medlemmer ble stort sett ekskludert umiddelbart. Denne selvjustisen var
dramatisk for dem som i de ulike bransjer
eller organisasjoner fikk negativ og fordømmende omtale.
- Det ble nedsatt æresretter på mange samfunnsområder, bl.a. innenfor kunstnerorganisasjonene, blant forfatterne, innad i pressen, i
ulike industribransjer, blant lærerne, legene,
tannlegene, sykepleiere og jordmødre, innenfor apotekeretaten m.fl.
Se også: Æresretten i Forfatterforeningen;
Æresretten i Norsk Presseforbund.
GHJ
Æresretten i Forfatterforeningen,
nedsatt sommeren 1945 og fulgte de samme
prinsipper som i andre kunstnerorganisasjoner. 13 medlemmer som hadde vært med i
NS, ble ekskludert. Eksklusjonen kom i tillegg til den straff som ble ilagt av domstol.
Æresretten slapp å uttale seg om Knut og
Marie Hamsun og Finn Halvorsen, de var
ikke lenger medlemmer av foreningen. Mer
problematisk var forholdet for forfattere uten
NS-medlemskap som etter manges oppfatning hadde oppført seg tvilsomt. Dette ble
gjenstand for stor diskusjon og brevveksling.
Æresretten overså alle kvinnelige medlemmer og mange eldre i denne forbindelse.
Noen få ble midlertidig ekskludert, andre
refset.
Se også: Den norske Forfatterforening;
Hjemmefrontens kulturutvalg; Æresrett;
Æresretten i Norsk Presseforbund.
Litt.: Brinchmann, A/Evensmo, S.: Norske forfattere i
krig og fred, 1968, Ringdal, N.J.: Ordenes pris. Den
norske Forfatterforening 1893—199, 1993.
GHj
Æresretten i Norsk Presseforbund,
nedsatt sommeren 1945 og kom til å arbeide
med intern granskning i mange år, siste innstilling kom i februar 1949. Som i andre organisasjoner ble NS -medlemmer ekskludert.
Men for en del av medlemmene var saken
mer komplisert, de hadde meldt seg inn i NS
for å sikre arbeidsplassen og dermed motarbeide fullstendig overtakelse fra NS’ side.
Især gjaldt dette medarbeiderne i Norsk Telegrambyrå.
- I alt ble det avgitt innstillinger om 118
pressemenn. Av disse hadde 33 utvist unasjonal holdning i okkupasjonstiden. 20 medlemmer ble ekskludert for kortere eller lengre tid,
fra 1/2—3 år, én for all fremtid. Andre fikk
ikke medlemskap før etter 1—3 år. Det ble
avgitt en rekke misbilligende uttalelser.
Se også: Avisoppgjøret; Norsk Telegrambyrå; Æresrett; Æresretten i Forfatterforeningen.
Litt.: Erichsen, R. W.: For ytringsfrihet under ansvar,
1960, Hjeltnes, G.: Avisoppgjøret etter 1945, 1990.
GHj
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
