- Aula-brannen, natt til 28.11.1943 ga det
endelige støtet til at Terboven gjennomførte en
aksjon mot studentene og Universitetet i Oslo.
Munchs veggmalerier var på dette tidspunkt
forlengst brakt i sikkerhet og skadene ble
begrenset fordi brannvesenet raskt slukket
ilden. Brannen vakte stor oppmerksomhet.
Tyskerne hevdet at det var kommunistiske studenter
som sto bak. På norsk hold mente man
at brannen var en nazistisk provokasjon etter
mønster av den tyske Riksdagsbrannen i 1933.
- Først i 1949 kom det i et vitneavhør frem at
noen i kretsen rundt den illegale avisen London-Nytt
hadde satt fyr på Aulaen for å aktivisere
studentenes motstand mot okkupasjonsmakten.
I 1993, ved 50-års markeringen
av arrestasjonen av studentene, kom det frem
at brannstifterne var fire menn. Bak dem sto
en moden og velutrustet mann, aktuar Petter
Moen, som helt var gått over i motstandsarbeid som redaktør av London-Nytt. Etter å ha
tent på, ble brannvesenet umiddelbart varslet.
- Ingen vet om noen i motstandsbevegelsen
sto bak Moens initiativ. Enkelte fryktet at
press fra tysk- og NS-hold kunne føre til en
ettergivenhet som ville legge grunn for en
nazifisering av Universitetet. Kanskje var
formålet med å tenne på Aulaen å oppnå nettopp
det som ble resultatet: stengning av Universitetet i Oslo.
Se også: Moen, P.; studentene.
Litt.: Bratholm A.: Motstandskampen 1940—43, Lov og
Rett 1993, Eidem, K.: Aulaen brenner!, 1980.
GHj
Aulie, Andreas (1897—1990), statsadvokat i Bergen ved krigens utbrudd. I februar 1942
ble han kalt til London og året etter oppnevnt
som rikspolitisjef med sikte på etterkrigstiden.
I London planla han den norske politiordningen
sammen med Finn Hiortøy, holdt forbindelsen
med den hemmelige politiledelsen i
Norge, og etablerte kontakter med britiske
politi- og etterretningsmyndigheter. Tilbake i
Norge ved frigjøringen fikk han i oppgave å
rive ned den politiorganisasjon som Jonas Lie
hadde bygd opp. I 1946 etterfulgte han Sven
Arntzen som riksadvokat og satt i embetet til
1967 som ansvarlig for påtalemyndigheten
under hoveddelen av rettsoppgjøret. Sammen
med Solem og Andenæs satt han også i det sk.
benådningsutvalget, som snart fant ut at de tidlig
dømte landssvikere og andre fikk betydelig
strengere reaksjoner enn de hvis sak kom opp
etter et par-tre år, noe utvalget valgte å jevne ut
ved hyppige forslag til benådninger. Aulie tok
også mange av klagene mot rettsoppgjøret,
bl.a. de som ble fremsatt av Marta Steinsvik,
alvorlig. Han satt også i utvalget som la frem
den vurderende og sammenfattende innstillingen
Om landssvikoppgjøret i 1962.
Se også: Andenæs, J.; Arntzen, S.; Solem,
E.; Steinsvik, M.
Litt.: Om landsvikoppgjøret, 1962.
HFD
Auschwitz (på polsk Oswiecim). Landsby i Øvre Schlesien i nåværende Polen hvor
nazi-Tysklands største konsentrasjonsleir
ble anlagt på Heinrich Himmlers ordre
27.4.1940. Kommandant for leiren 1940—43
var SS-Haupsturmfführer Rudolf Höss som
ble dømt til døden av en polsk domstol og
hengt i Auschwitz 16.4.1947.
- Auschwitz-komplekset besto av 3 deler: en
konsentrasjonsleir beregnet på politiske fanger
og krigsfanger, en tilintetgjørelsesleir (Auschwitz II eller Auschwitz-Birkenau) med sikte på
utryddelse av Europas jødiske befolkning og
andre uønskede befolkningselementer, bl.a.
sigøynere og homoseksuelle, men også sovjetiske
og polske krigsfanger i stort antall, samt
en slavearbeidsleir for tilførsel av arbeidskraft
for kjemigiganten I.G. Farben som organiserte
egne anlegg i den tilliggende landsby Monowitz.
Med underavdelinger besto Auschwitz av
ca. 50 ulike enheter.
- Fangene til Auschwitz ankom i godsvogner
og fikk på rampen foran Auschwitz-Birkenau
sin skjebne beseglet umiddelbart av
SS-folk: Arbeidsføre menn og kvinner ble
sendt til tvangsarbeidsleirene, mens gamle,
barn og syke straks ble utpekt til gasskamrene.
Slik utvelgelse foregikk første gang
4.7.1942; ofrene var en toglast med slovakiske jøder.
Fra denne dag til våren 1943 var
det Höss og hans underordnede som sto for
sorteringen. Plyndringen av ofrene ble satt i
et eget system. Alt fra personlige gjenstander
(f.eks. penner, sko og klær) til menneskehår
ble fratatt de ulykkelige og senere brukt til
krigsproduksjon (hår ble f.eks. brukt som tetningsmiddel
til røranleggene i u-båter).
Enorme lagre av disse gjenstander er i dag del
av det statlige museet i Auschwitz. Det var
også i Auschwitz den beryktede SS-lege
Josef Mengele drev sine medisinske eksperimenter.
- Da Sovjet-styrkene nærmet seg Auschwitz
vinteren 1944—45, ble leiren gradvis tømt for
fanger. I slutten av november 1944 ble drapsgassingen
innstilt etter muntlig ordre fra
Himmler. 20. og 22.1.1945 sprengte SS-folk
Birkenau-krematoriene II, III og V i luften.
Den siste transport med fanger til Dachau,
Mauthausen og andre tyske konsentrasjonsleire
forlot leiren 17.1.1945. Da russerne
ankom 10 dager etter, fant de bare 7650
fanger etterlatt.
- Arkivene fra Auschwitz ble etter krigen
delt mellom Sovjetunionen og Statsmuseet
Oswiecim, med hovedtyngden i Sentralarkivet
i Moskva. Først etter kommunismens fall
er det nå mulig å følge byggingen og driften
av dødsleirene i detalj, nedtegnet av SS selv.
- Oppgavene over hvor mange mennesker
som ble drept eller omkom av andre årsaker i
Auachwitz varierer, fra under 1 mill. til 2,5
mill, og helt opp til 4 mill. Vanskene med å
fastslå tallet kommer av at tyskerne systematisk
ødela arkivene. Etter nitid gjennomgang
av foreliggende kilder mener den franske
forskeren Jean-Claude Pressac at man med
sikkerhet kan si at 800 000 mennesker ble
drept innenfor Ausehwitz-komplekset. I tillegg
fant mange døden utenfor selve Auschwitz,
ved andre henrettelsessteder og -leire.
- Konsentrasjonsleiren, med ruinene av krematoriene
men med store deler av Auschwitz I
intakt, er i dag museum, arkiv og minnesmerke
administrert av polske myndigheter. Til
sammen 767 jøder deportert fra Norge kom til
Auschwitz. 32 av jødene fra Norge overlevde.
Se også: Eitinger, L.; jødeaksjonene; konsentrasjonsleirer.
Litt.: Gutman, Yisrael & Berenbaum, Michael (red.):
Anatomy of The Auschwitz Death Camp, 1994, Katz, T.:
Holocaust in Historical Context, 1994, Pressac, J.-C.:
Krematoriene i Auschwitz, 1994.
BH
Austrveg, Quisling-regjeringens prosjekt
for norske etableringer i Russland etter den
forventede avslutning av Tysklands krig mot
Sovjet. En selvstendig institusjon med dette
navn ble opprettet i juli 1943 og lagt direkte
under ministerpresidenten, til avløsning av de
to tidligere institusjoner, Det russiske kontor i
Direktoratet for Spesialorientering og den
tidligere Handelsdep. studienevnd for norsk
virksomhet i de besatte østområder. Austrveg-planenes
innhold spente vidt: fra mulig
opprettelse av norsk protektorat over Kola
o.a. tilstøtende områder og norske bosettinger
i Hviterussland eller Ukraina, til bedriftsetablering, konsesjonsdrift eller generelle
eksportmuligheter. Særlig aktive fra norsk
side var F.S. Støren og handelsminister E.
Blehr. De tyske instanser som ble kontaktet
var i første rekke Rosenbergs Ostministerium,
dernest SS gjennom Reichssicherheitshauptamt.
Den sterke rivalisering mellom
Rosenberg og Himmler om administrasjonen
av østområdene ble utskutt ved Hitlers
beslutning i januar 1943 om at all langsiktig
etterkrigsplanlegging for østområdene skulle
stilles i bero. De norske planene — som hadde
paralleller i andre okkuperte land som Nederland
og Danmark — fikk etter dette tidspunkt i
realiteten ingen mulighet til å vinne frem.
Se også: Barbarossa; Blehr, E.; Kolahalvøya;
Quisling, V.; Støren, F.S.
Litt.: Kolsrud, 0.: Kollaborasjon og imperialisme, Hist.
Tidsskr. 1988/3, Dallin, A.: German Rule in Russia
1957.
HFD
avisoppgjøret etter frigjøringen omhandlet
tapet til avisene som ble stanset og inntektene til
de aviser som fortsatte sin utgivelse under den
tyske okkupasjonen. Riksadvokatens Aviskomité,
oppnevnt sommeren 1945, kom til at 45
aviser hadde hatt et så stort overskudd fra okkupasjonsårenes utgivelse, at det var rimelig med
et inndragningsbeløp. En sk. «prøvesak» mot
en avis for domstolen ble iverksatt for å kartlegge
det rettslige grunnlaget for inndragning
fra krigsfortjenesten for avisene som var
utkommet i alle krigsår. Den uavhengige Morgenposten
i Oslo ble valgt ut. I Høyesterett 1948
ble det slått fast, med dissens, at det kunne foretas en inndragning av Morgenpostens inntekter
i den tid avisen hadde hatt tvangsinnsatt NS-
redaktør og brakt propagandistiske, straffbare
artikler. Fra inndragningsbeløpet ble trukket
diverse utgifter, bl.a. beløp avsatt til pensjonsfond.
Morgenposten fikk inndragningsbeløpet
satt til kr 170 000.
- Erstatningsdirektoret utarbeidet deretter
retningslinjer for de gjenstående inndragningsforhandlingene
med de ikke-stansede avisene. De resterende inndragningsbeløpene
fra ca. 20 aviser til staten utgjorde i alt 1,5
mill. kr. På den annen side ble det til de stansede
avisene utbetalt ca. 6,5 mill, kr i erstatninger fra Krigsskadetrygden og Justisdep.
Oppgjørsavdeling.
- I utgangspunktet hadde mange — avisfolk
og andre — som ivret for et avisoppgjør, forventet
en større likhet mellom inndragning og
erstatninger. De ikke-stansede avisene fant
hele avisoppgjøret stemplende og lyktes i å
føre alle forhandlinger om inndragning konfidensielt.
Da Aftenposten inngikk avtale om et
inndragningsbeløp på kr 100 000 høsten
1949, slo dette beina vekk for en større inndragning til statskassen.
- Avisoppgjøret varte i 5 år. Over tid endret
holdningene seg. Det var gjenreisningens og
forsoningens epoke også for aviser og debattanter.
Se også: Aftenposten; arbeiderpressen;
Arbeiderbladet; norsk presse; prøvesaken;
Æresretten i Norsk Presseforbund.
Litt.: Erichsen, R. W.: For ytringsfrihet under ansvar,
1960, Hjeltnes, 0.: Avisoppgjøret etter 1945, 1990.
GHj
avlytting, se
Bamsetjenesten;
FAMA;
TALLY;
830 S.
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
