...side A2                    A3                    side A4...
Meny
Arbeiderbladet,, etablert 1884 som Socialdemokraten, var Norges nest største avis før krigen, opplag 58—60 000. I august 1940 ble avisen stanset, og NS’ hovedorgan Fritt Folk rykket inn i redaksjonslokalene på Youngstorget. Redaktør Martin Tranmæl og hele det øvrige personalet ble spredt. En del av Arbeiderbladets abonnementskartotek dukket opp hos Aftenposten, som nå overtok en del av abonnementene. Da freden kom, var avisbildet i Oslo forskjøvet, og Arbeiderbladet klarte ikke etter 5 års stans å ta seg opp. Mange av Oslos innbyggere hadde endret lesevaner og fortsatte med Aftenposten som husorgan. I tillegg hadde også Morgenposten fått innpass blant Arbeiderbladets lesere.
Arbeiderbladet tapte terreng både absolutt og relativt. Avisen ble ansett å ha havnet i en særskilt vanskelig stilling og fikk utbetalt ca. 1 mill. kr i ulike erstatninger i avisoppgjøret etter krigen.

Se også: Aftenposten; arbeiderpressen; avisoppgjøret; Dagbladet; Friheten.

Litt.: Bjørnsen, B.: Har du frihet og sommersol kjær, 1984, Hjeltnes, G.: Avisoppgjøret etter 1945, 1990, Rolland, A.: Myten om hva krigen gjorde med Arbeiderbladet, Nytt Norsk Tidsskrift 1987.

GHj

Arbeideren, avis utgitt av NKP. Under sin redaktør Henry W. Kristiansen kom Arbeideren til å følge en omstridt linje etter det tyske angrepet 9.4.1940. Et krasst angrep på NS og fascismen generelt førte til at den som første Oslo-avis ble beslaglagt 25.4. Preget av den tysk-sovjetiske pakten forfektet avisen på den annen side en fortsatt «nøytralitetslinje», med sterke angrep på Storbritannia og regjeringen Nygaardsvolds motstandslinje og allianse med britene. Tyskerne stoppet avisen da NKP ble forbudt 16.8.1940. Avisens linje og språkbruk i 1940 førte etter krigen til at landssviksak ble vurdert. Saken ble henlagt bl.a. pga. redaktørens død i tysk konsentrasjonsleir.
I 1945 ble Arbeideren avløst av Friheten som NKPs hovedorgan.

Se også: Kristiansen, H.W.; NKP.

Litt.: Halvorsen, T.: NKP under den tyske okkupasjonen 1940—1945, upubl., Pryser, T.: Arbeiderbevegelsens Historie i Norg, bd 4, 1988.

TH

arbeiderpressen. Av 44 eksisterende arbeideraviser pr. april 1940, stanset 39 i løpet av krigen. De som fortsatte var Kongsvinger Arbeiderblad/Glåmdalen, Arbeidets Rett (Røros), Romerikes Blad (Lillestrøm), Sarpsborg Arbeiderblad som fikk navnet Den nye tid (1940-43), deretter navnet Sarpsborg Dagblad (1943—45), Vestfinnmark Arbeiderblad som skiftet navn til Vestfinnmark Folkeblad (1940—41), deretter til Finnmark Folkeblad (1942-45). I tillegg gikk 2 arbeideraviser inn som fellesavis med borgerlige aviser. Klikk for større bilde
Samlede opplag ved krigsutbruddet var rundt 220 000, ca. 22% av Norges totale avisopplag. Det fantes en arbeideravis i hvert 3. norske hjem. At denne pressegruppen nesten i sin helhet falt ut av markedet, skapte stor bitterhet blant arbeiderpressens redaktører og journalister, samt inntektstap og endrede lesevaner blant folk. Arbeiderpressen opplevde også at materiell ble ødelagt eller rekvirert ved at trykkpresser, settemaskiner, skrivemaskiner mm. ble tatt i bruk av NS eller solgt til borgerlige aviser. I tillegg ble typografer og bud spredt.
Det er sagt at norsk arbeiderpresse brakk ryggen to ganger: først under partisplittelsene i 1920-årene da flere DNA-aviser forlot moderpartiet, dernest under den tyske okkupasjonen, ved å bli stanset. Under 2. verdenskrig fikk i alle fall flere borgerlige aviser et definitivt forsprang til sin politiske konkurrent fra A-pressen.

Se også: Arbeiderbladet; avisoppgjøret; norsk presse.

Litt.: Haugen, V.: Det norske Arbeiderparti 1940—1945, 1983, Hjeltnes, G.: Avisoppgjøret etter 1945, 1990.

GHj

Arbeidets lov. Ledelsen for det NS-kontrollerte LO hadde planer om en Arbeidets lov gjennom hele okkupasjonstiden. En slik lov skulle regulere arbeidslivet i Norge etter forbilder av den italienske Carta del lavoro fra 1927 og den tyske Gesetz zur Ordnung der nationalen Arbeit fra 1934.
En egen Arbeidslovkomité med blant andre tidligere LO-formann Halvard Olsen, fremla et lovutkast våren 1942. Utkastet ble ikke noen lov idet Terbovens Reichskommissariat fryktet uro i arbeidslivet. På arbeidsgiverhold var det minimal entusiasme for loven, og lovforslaget møtte også politisk og ideologisk motstand innad i NS. Mot slutten av okkupasjonstiden fremla fungerende sosialminister Christian Astrup et nytt utkast, men heller ikke dette ble satt ut i livet. Den planlagte Arbeidets lov bygde på en overordnet korporativ idé der et Norges Arbeidssamband skulle omfatte både arbeidsgivere og lønnsmottakere, streik og lockout forbys og fører- og ansvarsprinsippet innføres i det norske arbeidslivet. Et formelt organ, tillitsrådet eller arbeiderrådet, skulle sikre arbeidstakerne medinnflytelse på bedriftene innenfor disse gitte rammer. Endelig skulle loven garantere visse økonomiske og sosiale rettigheter for arbeidstakerne. På dette punkt hentet utkastene til Arbeidets lov visse elementer fra norsk tradisjon, særlig ideer om bedriftsråd i Arbeiderkommisjonen av 1918.

Se også: Astrup, C.; korporatisme; LO; Norges Arbeidssamband; Olsen, H.

Litt.: Kristiansen, L.: Nasjonal Samling og nyordningen av arbeidslivet, upubl. hovedoppg., 1972, Sørensen, Ø.: Solkors og solidaritet, 1991.

ØS

arbeidsinnsats. Loven om Den nasjonale arbeidsinnsats av 22.2.1943 var NS-styrets mest ambisiøse reguleringslov noensinne, og åpnet for innføring av full planøkonomi i Norge. Loven ga adgang til tvangsutskrivning av «all arbeidskraft som ikke er fullt utnyttet eller som brukes til arbeid som ikke er nødvendig», samtidig som bedrifter og virksomheter kunne innskrenkes eller nedlegges "når de ikke er livsviktige". Ved suppleringslov av 25.2.1943 ble næringslivet pålagt å organisere seg i næringsgrupper som på hver sine områder fikk fullmakt til å regulere konkurranse- og markeds- forhold. De til sammen 10 næringsgrupper ble så ved lov konstituert som Norges Næringssamband i mai 1943. Slik fylte loven 3 formål i NS-staten, som alle lå nedfelt i partiets program: offentlig disponering av landets arbeidskraft til fellesnyttige formål (slik det fra høsten 1940 var adgang til gjennom forordning fra Sosialdep.); gjennomføring av planøkonomi, basert på full registrering og lisensiering av arbeidskraft og bedriftsliv, samt innføring av en korporativ styrings- struktur.
Selv om den nasjonale arbeidsinnsats svarte til NS’ egne programkrav, ble den i praksis pålagt etter tysk initiativ. Arbeidsplikt ble innført i Det stortyske rike gjennom tiltak for «total mobilisering» av menn mellom 18 og 55 år og kvinner mellom 21 og 40 år i januar 1943. Det etterfølgende tyske nederlaget ved Stalingrad ga proklameringen av «den totale krig» av Goebbels i Düsseldorf 15. og i Berlins Sportpalast 18.2.1943, en særlig politisk appell. Samtidig ble det gjort fremstøt i de okkuperte land. Quisling ble kalt til Terboven for å kople både stat og parti i Norge til oppgaven. Ministerpresidenten fikk garanti for at den utskrevne arbeidskraft bare skulle nyttes i Norge og altså ikke — som i Nederland — sendes til Tyskland. Loven ble så lansert på et tysk-norsk fellesmøte i Oslo 22.2.1943 med taler av Quisling og Terboven og store oppslag i presse, radio og filmavis.
Noen studie av arbeidsinnsatsens gjennomføring foreligger ikke. Trolig gikk den tregt, til tross for at partiorganisasjonen ble satt inn for å virke for tiltaket på alle nivåer. Utskrivningen av arbeidskraft gjennom det nettverket av kommunale arbeidskontor som var opprettet høsten 1940, var det som lyktes best. Ansvaret her lå i Sosialdep. Det var meningen at denne arbeidskraften skulle nyttes til norske formål, men bare halvparten av de utskrevne i 1943 ble satt til rent norsk arbeid, fortrinnsvis i jord- og skogbruk. Resten havnet på tyske anlegg, noe Quisling forgjeves protesterte mot. Motstandsbevegelsen stilte seg i begynnelsen tvilende til tiltaket og mente (feilaktig) å vite at arbeidere var sendt til Tyskland. Noe mottiltak ble ikke iverksatt før kampen mot den tyske arbeidsmobiliseringen året etter satte inn. Arbeidsinnsatsen ble da ofte forvekslet både med arbeidsmobiliseringen og Arbeidstjenesten. De øvrige tiltak innenfor arbeidsmobiliseringen var enda mindre vellykte. Forsøkene på bedriftsregulering møtte stor motstand, og Næringsdep. ble neddynget av dispensasjonssøknader. Norges Næringssamband, som var et tiltak lagt under NS’ ombudmmann for næringslivet, ble lite annet enn en papirinstitusjon. I alle fall kom tiltaket alt for sent i krigen til å kunne iverksettes effektivt.

Se også: Arbeidets lov; arbeidsmobilisering; Arbeidstjenesten; Astrup, C.; Blehr, E.; Meidell, B.; Whist, A.

Litt.: Melsom, 0.: NS og fagorganisasjonen, 1977, Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989.

HFD

arbeidsledighet. Arbeidsledigheten var det viktigste utslaget av den økonomiske og sosiale krisen i Norge i 1930-årene. Toppen ble nådd i 1931, da det var opp mot 100 000 registrerte ledige. 9.4.1940 gikk ca. 30— 40 000 arbeidsledige. Arbeidsmarkedet var ganske kaotisk de første månedene etter tyskernes invasjon. Men fra høsten 1940 av raste arbeidsledigheten nedover. I løpet av våren og sommeren 1941 forsvant den helt, og resten av okkupasjonstiden var det praktisk talt ingen ledighet. Hovedforklaringen er at de tyske okkupantene skapte en voldsom etterspørsel på arbeidsmarkedet. Tyskerne hadde behov for arbeidskraft til å bygge sivile og militære anlegg, og til å forsyne en stadig større sivil forvaltning og en okkupasjonshær med varer og tjenester av alle slag. Denne virksomheten fikk sterke ringvirkninger i økonomien. Dessuten ble det meste av Norges utenrikshandel avskåret, slik at varer og tjenester som tidligere var blitt importert, nå måtte forsøkes erstattet med hjemlige produkter. Utover i okkupasjonstiden satte okkupasjonsmakten og deres norske kollaboratører inn rene tvangsmidler i arbeidslivet.
På det propagandamessige plan var det NS-regimet som forsøkte å ta æren for at arbeidsledigheten forsvant. NS-propagandaen hevdet at de tidligere demokratiske regjeringene, som Nygaardsvolds regjering, bare hadde snakket om å bekjempe arbeidsledigheten. Det nye styret derimot, handlet utfra en planmessig strategi for å kontrollere økonomi og arbeidsliv. Det NS-kontrollerte Sosialdep. vedtok da også flere lover som var rettet inn mot arbeidsmarkedet høsten 1940. Men i det store og hele var NS en ideologisk gratispassasjer da arbeidsløsheten forsvant.

Se også: arbeidsinnsats; arbeidsmobilisering; Meidell, B.

Litt.: Sørensen, Ø.: Solkors og solidaritet, 1991, Tuveng, M.: Arbeidsløshet og beskjeftigelse i Norge før og under krigen, 1946.

ØS

arbeidsmobilisering. Tysk tvangstiltak planlagt våren 1944 for å sikre tilførsel av arbeidskraft til Wehrmacht-anlegg. Pga. det stramme arbeidsmarkedet i Norge regnet Reichskommissariat med en manko på 20— 25 000 arbeidere til sine anlegg i 1944. Tanken om å mobilisere, dvs. tvangsutskrive arbeidskraft etter årskull, var foreslått av avdelingsleder Fritz Johlitz i Reichskommissariat i 1943, men avvist av hans overordnede pga. tyskernes dårlige erfaring med tvangsutskreven arbeidskraft bl.a. i Frankrike. Da Reichskommissariat året etter ønsket å dekke sitt behov for 25 000 mann, foreslo Quisling at man eventuelt gjennomgikk arbeidskontorenes registre over ledige m.m. årsklasse for årsklasse. Tyskerne tøyde eller misforsto dette dithen at man burde utskrive årsklasse etter årsklasse, i første omgang årskullene født i 1921—23. Det er mulig at Terboven fremskyndet denne tolking for å blamere Quisling-regjeringen med et tiltak han antok ville mislykkes. I hvert fall måtte planene skrinlegges da de lekket ut og vakte stor motstand i befolkningen. Arbeidsmobiliseringen ble blandet sammen med arbeidsinnsatsen og tildels også med Arbeidstjenesten, og gjennom det hele spredtes frykten for at registreringen og mobiliseringen egentlig var forberedelser til å tvangsutskrive unge nordmenn til frontinnsats, noe som ikke var tilfelle. Arbeidsmobiliseringen ble derfor utsatt for omfattende boikott og flere vellykte sabotasjehandlinger våren 1944. Noen mobilisering til arbeid, utenom rulleføring og utskriving til korttidstjeneste gjennom AT, ble aldri gjennomført i Norge.

Se også: arbeidsinnsats; Arbeidstjenesten; sabotasje.

Litt.: Grimnes, 0.K.: Hjemmefrontens ledelse, 1977, Straffesak mot Quisling, 1946.

HFD

Arbeidstjenesten (AT). En samfunnstjeneste der unge menn gjennom kroppsarbeid og fellesskap bygger veier, demninger og andre fellesnyttige anlegg, sto sentralt i de fleste høyreorienterte bevegelser i Europa i 1920- og 30-årene. I Tyskland ble «Reichsarbeitsdienst» lovregulert fra 1933. I Norge ble ideen lansert av forfatteren Erling Winsnes (1893—1935) og forsøkt realisert av den unge reklamemannen Walter Fyrst, som gjennom 1930-årene arrangerte sommerleire for en frivillig Arbeids-Fylking. Også NS drev tilsvarende tiltak for partiets unge idealister.
Under okkupasjonen ble AT et statlig prosjekt av masseomfang, der alle rulleførte ungdommer i fravær av ordinær verneplikt ble utskrevet til 4—8 ukers obligatorisk tjeneste. Administrasjonsrådet igangsatte en Frivillig arbeidstjeneste, derunder en Kvinnelig Arbeidstjeneste (KAT), for å hjelpe til med gjenoppbyggingen etter krigshandlingene. Fra 25.9.1940 kom prosjektet under den kommissariske statsråd for arbeidstjeneste og idrett, Axel Stang, som med sin nye dep.organisasjon sto for delvis utskrivning den følgende sommer med hjemmel i forordning om AT av oktober 1940, senere utviklet i Lov om AT fra 1942 og 1943. Gjennom utskrivningene til sommeren 1941, -42 og -43 kom nær halvparten av de rulleførte årskull, til sammen ca. 30 000, ut i AT, på i alt ca. 50 AT- leire spredt over hele landet, unntatt Finnmark. Av tiltak var bl.a. oppdemming av Bjørkelangensjøen, veibygging flere steder i landet, kaianlegg mm., ved siden av jord- og skogbruksarbeid. En særskilt vintertjeneste for skogsarbeidere ble igangsatt i 1942. Til sammen ble en lang rekke infrastrukturelle tiltak utviklet gjennom de relativt korte sesonger, ved siden av katastrofeutrykkinger som den etter Filipstad-eksplosjonen i Oslo desember 1943. Kvinnelig AT rekrutterte ca. 3000 jenter til onnearbeid og omsorgsinnsats. Forvaltningen av AT var militært inndelt i lag, sveit, fylking og distrikt (brigade). Den fulgte utskrivningsverkets rutiner og betjente seg av mange av forsvarets installasjoner. Av befalet på ca. 1200 var mange førkrigstidens underoffiserer, rundt 50% av dem NS-medlemmer. Innføring av NS-hilsen og obligatorisk «Heil og sæl» fra 1941 førte til uro og et visst frafall, men gjennom hele krigen kunne AT-organisasjonen støtte seg til de ellers ledige befal, til Forsvarets instruktører og ingeniører, materiell og logistikk. NS betraktet AT som noe av et flaggskip, og trakk avdelinger fra AT med i parader og seremonier. Jøder var utelukket fra tjenesten. Paroler om motstand mot AT ble forsøkt spredt gjennom hele krigen, men uten virkning. Det ble i praksis ikke ansett unasjonalt å følge utskrivningen. Først våren 1944 kom det til omfattende offentlig uro som følge av motstanden mot den tysk-initierte arbeidsmobiliseringen. Motstandsledelsens parole om å unndra seg registrering og tjeneste, lest i London Radio 15.3.1944, fulgt av Oslogjengens vellykte sabotasjeaksjon mot AT-arkivene i Oslo 19.5., førte til frafall, men sommerens tjeneste ble likevel gjennomført for de fleste utskrevne. Politisk var imidlertid AT avgjørende svekket etter begivenhetene våren 1944. Arbeidstjenestens historie er ennå ikke skrevet.

Se også: arbeidsinnsats; arbeidsmobilisering; Fyrst, W.; Hanssen, C.F.; Oslogjengen; sabotasje; Stang, A.

Litt.: Winsnes, E.: Den neste stat, 1924, AT Årbok, 1942, 1943, 1944, bladet Arbeidstjenesten.

HFD

Arktis. Under 2. verdenskrig ble for første gang Arktis et viktig strategisk område for de krigførende. Militærbaser her bidro til å sikre forsyningslinjene mellom USA og Storbritannia over Nord-Atlanteren. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 gikk det også en krigsviktig forsyningsvei fra USA til Murmansk, som de allierte ønsket å beskytte og som tyskerne ville avskjære med ubåt- og flyangrep
Kampen om baser i Arktis vant de allierte gjennom sin flåteoverlegenhet. På Island fikk britene raskt kontroll ved å landsette marinestyrker i Reykjavik 10.5.1940. Etter forslag av britene overtok amerikanske styrker okkupasjonen av Island fra sommeren 1941. Et par måneder tidligere hadde amerikanerne sikret seg militære baser på Grønland gjennom en avtale undertegnet av den danske sendemannen i Washington. Fra flybasene på Grønland og Island kunne allierte konvoier gis støtte og tyske ubåter angripes. På Jan Mayen fantes under hele krigen en norsk garnison. Senere, i mars 1944, satte amerikanerne opp en radiostasjon på Jan Mayen. Svalbard var å betrakte som et slags ingenmannsland frem til sommeren 1941. Da ble gruveanleggene delvis ødelagt og den norske og russiske befolkningen evakuert. Verken de allierte eller tyskerne hærsatte Svalbard, men begge krigførende hadde værvarslingsstasjoner og mindre støttepunkter. Det forekom også sporadiske militære trefninger, som da slagskipene Scharnhorst og Tirpitz høsten 1943 bombet norske stillinger på øygruppen.
Under hele 2. verdenskrig spilte meteorologien en vesentlig rolle for alle krigførende. Derfor ble det satset mye på å bygge ut et nett av stasjoner i arktiske områder. I tillegg bidro også værvarslingsskip og fly med observasjoner. Klimatiske forhold og teknologiske begrensninger gjorde den arktiske krigføringen svært komplisert. Både mannskap og utstyr ble i disse ugjestmilde strøk satt på ytterste prøvelser.

Se også: Jan Mayen; konvoier; Svalbard.

Litt.: Ulvesøen, J.: Brennpunkt nord, 1991.

KEE

Arntzen, Sven (1897—1976), h.r.adv., motstandspioner. Leder av den sk. politiledelsen fra forsommeren 1942. Han var også medlem av Kretsen og Milorgs råd fra oktober 1942 som erstatning for Johan Gørrissen som ble arrestert. I Kretsen var han ett av medlemmene i det juridiske utvalg fra høsten 1943. Dette utvalget hadde bl.a. kommunikasjon med regjeringen i London sommeren 1944 vedrørende lovgivning omkring landssvik ol. Arntzen sørget for at også Jens Chr. Hauge etter hvert (august 1943) kom med i Rådet og senere ble medlem i Hjemmefrontens Ledelse (HL). Deltok på en rekke viktige møter bl.a. i Sverige der misforståelser og meningsforskjeller mellom regjeringen og hjemmefronten ble ryddet av veien.

Se også: Hauge, J. C.; Hjemmefrontens ledelse; Kretsen.

Litt.: Grimnes, 0.K.: Hjemmefrontens ledelse, 1977.

IK

Arntzen, Ole (1910—73), direktør, generalinspektør («Stor I») i Milorg fra april 1944 og ut krigen, Overtok for Johan Nerdrum som måtte flykte til Sverige. Tidligere hadde Arntzen vært lagfører i Milorg D. 13. Arntzens posisjon bekreftet en tendens i Milorgs øverste lederskap i siste halvdel av krigen — en overgang fra ledere med militær bakgrunn til sivilister. Han var for øvrig den eneste blant disse som ikke var jurist.

Se også: Milorg.

IK

Aschehoug & Co var et forlag med lav politisk profil i okkupasjonsårene; det utga ikke norske NS-forfattere eller NS-propaganda. Sommeren 1942 meldte forlaget seg ut av Forleggerforeningen i protest mot krav om å utgi propagandalitteratur. Det fikk følge av Cappelens Forlag, Damm & Søn og Johan Grundt Tanum, og lyktes slik i å forhindre NS-fremstøtet. Forlagssjef Mads Nygaard havnet siden i tysk fengsel. NS-forfatteren Åsmund Sveen ble innsatt som kommissarisk konsulent, men med snevrere fullmakter enn Tore Hamsun på Gyldendal. Fra og med høsten 1943 ble det ikke utgitt norsk skjønnlitteratur på Aschehoug, men produksjonen av barnebøker, fag- og lærebøker gikk omtrent som før.

Se også: Den norske Forleggerforening; forfatterstreiken; Vern om norsk bokheim.

Litt.: Ringdal, N.J./Larsen, T.H.: Kultur og kommers, 1995, Tveteraas, H.: Et norsk kulturforlag gjennom 100 å, 1972.

NJR

Askvig, Bernhard (1885—?), NS-politimester i Oslo under okkupasjonen. Askvig var statsadvokat, deretter sjef for statspolitiet i 1930-årene, siden politimester i Aker. Da Oslo ble besluttet overgitt den 9.4.1940 om formiddagen, møtte han tyskerne ved Lysaker og eskorterte dem inn i Oslo. Samme kveld hadde han en konferanse med Quisling på Continental.
Askvig overtok stillingen som politimester i Oslo da Kristian Welhaven ble avsatt 23.4. 1940, meldte seg inn i NS og organiserte sammen med formannen i Politiembetsmennenes Landsforbund, August Pedersen, og formannen i Norsk Politiforbund, Hans Minge samt politiminister Jonas Lie kampanjen for å få hele politietaten til å slutte opp om NS. Askvig viste i annen del av okkupasjonen klare tilløp til korrupsjon og hadde mye sosial omgang med tyskerne. Han ble siden kjent for at «alkohol og sigarer» hadde brakt ham inn i NS.
Sammen med Egil Olbjørn er Askvig den politiembetsmann som ble dømt strengest under rettsoppgjøret, 12 års tvangsarbeid. Døde i Tyskland kort tid etter endt soning.

Se også: Lie, J.; Olbjørn, E.; politiet; Welhaven, K.

Litt.: Ringdal, N.J.: Mellom barken og veden. 1987, Söderman, H.: Mitt liv som politimann, 1957.

NJR

Astrup, Christian (1909—83), NS-politiker. Propagandaleder i Hedmark fra høsten 1940 til våren 1941, fylkesfører i Sunnmøre fra sommeren 1941 til høsten 1941, fylkesfører i Bergen fra høsten 1941 til 1.6.1944, og samtidig fylkesmann i Bergen/Hordaland, riksfullmektig for den nasjonale arbeidsinnsats fra 1.6.1944, fungerende statsråd for Sosialdep. fra oktober 1944. Idømt 8 års tvangsarbeid i 1948.
Astrup var utdannet økonom og meldte seg inn i NS i 1935. Han hadde sin bakgrunn i den sosialradikale Elverums-gruppen og forfektet en sosialradikal betoning av nasjonalsosialismen. Astrup var uten tvil en av partiets dyktigste fylkesførere. Hans tid som fylkesfører og fylkesmann i Bergen ble imidlertid preget av visse personkonflikter, da deler av NS-miljøet i Bergen oppfattet ham som et fremmedelement.
Astrup var passasjer i ulykkesbilen da kulturminister Gulbrand Lunde og frue druknet ved fergestedet Våge i Romsdalsfjorden 26.10.1942. Som Lunde hadde Astrup en nasjonalistisk orientering. Det var mange spekulasjoner omkring denne ulykken; både det at Astrup var med i bilen og det at han kom unna ble tolket på ulike måter.
Loven om den nasjonale arbeidsinnsats ble en gedigen fiasko for NS-regimet. Som ansvarlig for gjennomføringen av denne loven holdt Astrup en lav profil. Derimot markerte han seg med en pågående sosialradikal holdning i Sosialdep. fra høsten 1944. Dette var spesielt tydelig da han ble utnevnt til fungerende sosialminister. I stor grad var det takket være Astrups initiativ og pågåenhet overfor motstrebende tyske myndigheter, at NS-regimets lov om barnetrygd ble innført i desember 1944.

Se også: Arbeidets lov; arbeidsinnsats; barnetrygd; Lunde, G.

Litt.: Dahl, H.F.: Vidkun Quisling, 1992, Sørensen, Ø.: Solkors og Solidaritet, 1991.

ØS

atlanterhavspolitikken, den nye alliansepolitikken som London-regjeringen slo inn på senhøsten 1940 og som fikk sin endelige og autoritative utforming i dokumentet «Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk», vedtatt i regjeringskonferanse i London 8.5.1942. Den nye politikken betegnet et fullstendig oppbrudd fra mellomkrigstidens nøytralitet, og knyttet med stor entusiasme norske interesser til de atlantiske stormakter, i første rekke Storbritannia og USA, men videre til dominiene og andre nordsjøstater. Mht. nordisk samarbeid slo dokumentet fast at et nordisk forbund isolert fra atlanterhavsmaktene overhodet ikke var aktuelt for Norge.
Atlanterhavspolitikken, som i første rekke ble drevet frem av utenriksminister Trygve Lie og hans medarbeidere, løp ut i vanskeligheter i 1943 i og med Sovjets nye og mer offensive posisjon. Den mulighet at Sovjet etter krigen ville stå som en stormakt i strukturell konflikt med atlanterhavslandene, førte til en omlegging i norsk tenkemåte i retning av det som med en slitesterk honnør ble kalt «brubygging» mellom øst og vest. Den skjerpede sovjetiske interesse for Svalbard, som ble ubehagelig tydelig for London-regjeringen i løpet av 1944, bidro også sterkt til besinnelse. Etter Tysklands kapitulasjon gikk da også den norske politikken for noen år i retning av "brubygging" ut fra den tanke at Norge hadde en «spesiell rolle» å spille i denne forbindelse. Først med den skjerpelsen av den kalde krig etter Tsjekkoslovakia-krisen, da NATO ble det norske altemativ, kan man si at atlanterhavspolitikken fra høsten 1940 igjen kom på dagsordenen.

Se også: Koht, H.; Lie, T.; nøytralitetspolitikken; Svalbard.

Litt.: Riste, 0.: London-regjeringa I-II, 1973-79, Udgaard, N.M.: Great Power Politics and Norwegian Foreign Polic, 1973.

HFD


Alfabetisk
indeks..

Krigsleksikon startside..

Tilbake til
NorgesLexi..

...side A2                    A3                      side A4...
Tilbake til
toppen av siden